Steven Pinker

       The idea that heredity and environment interact
   is not always meaningless,
      but I think it confuses two issues:
      what all minds have in common,
      and how minds can differ.

Philip K. Dick

Maybe each human being lives in a unique world, a private world different from those inhabited and experienced by all other humans. . . If reality differs from person to person, can we speak of reality singular, or shouldn’t we really be talking about plural realities? And if there are plural realities, are some more true (more real) than others? What about the world of a schizophrenic? Maybe it’s as real as our world. Maybe we cannot say that we are in touch with reality and he is not, but should instead say, His reality is so different from ours that he can’t explain his to us, and we can’t explain ours to him. The problem, then, is that if subjective worlds are experienced too differently, there occurs a breakdown in communication … and there is the real illness.

Kjære Anonym: skammen vi deler

Dette er et svar til Anonym, som skrev kronikken Skammen jeg skjuler.

The atypically depressed are more likely to be the walking wounded, people like me who are quite functional, whose lives proceed almost as usual, except that they are depressed all the time, almost constantly embroiled in thoughts of suicide even as they go through their paces.

Atypical depression is not just a mild malaise…but one that is quite severe and yet still somehow allows an appearance of normalcy because it becomes, over time, a part of life. The trouble is that as the years pass, if untreated, atypical depression gets worse and worse, and its sufferers are likely to commit suicide out of sheer frustration with living a life that is simultaneously productive and clouded by constant despair. It is the cognitive dissonance that is deadly.

Because atypical depression doesn’t have a peak- or, more accurately, a nadir, like normal depression, because it follows no logical curve but instead accumulates over time, it can drive its victim to dismal despair so suddenly that one might not have bothered to attend to treatment until the patient has already, and seemingly very abruptly, committed suicide.

Elizabeth Wurtzel

Nei, det kan ikke fortsette.

Tor Åge Bringsværd

Vi bør i det hele tatt respekter at folk bærer masker. I dag står det mye i avisen om det å være «naturlig». Hvordan faen skulle dét bli? Vi trenger masker for å holde ut med oss selv og hverandre. Det er ikke spørsmål om maske eller ikke. Det er spørsmål om hva slags maske. Og Billy Ballantines maske var en ålreit maske. Den innebar til og med slike detaljer som at han for eksempel aldri passerte en hund uten å forsøke å klappe den. Så takk faen for masker!

(Den som står med begge bena på jorda står stille)

Thomas Szasz II

           There is no psychology;
     there is only
            biography
     and autobiography.

Tom Waits IV

Depression, existential depression and unwanted gifts

This was originally a guest-post I wrote over at Free psychology, but it dawned on me that my Norwegian readers might appreciate it too.

There is a large difference between depression and existential depression, and it is an important one. I have been through the mental health system as in-patient for months and months, and have found little of the tools they try to give me as particularly useful, and in some cases counterproductive. I have found little help exploring this: I am pretty sure – after almost a year of well-meaning therapists, psychologists, psychiatrists, psychiatric nurses – that my depression is existential. There have been little research done on this, and it seems the best reflections around this is written by artists, philosophers and poets.

They say existential depression is «un-caused». This means there is no trigger event, there is no dark secrets of childhood abuse or neglect. It seems to arise from «nowhere». True, in that sense I have no reason to be depressed. What they call a psychological depression stems from disappointments and failure (real or imaginary). existential depression is «irrational.» I strongly disagree with this and will come back to this.

Nattevakten: tvitter-Kjetil spør i natten I

Edit; Kjetil har nå fått seg en blogg.

---

 
Kjetil R er sykepleier i psykiatrien og ivrig tvitrer. Han spør, svarer og engasjerer seg (kudos!). Jeg har samlet noen av spørsmålene han stiller, og noen av kommetarene hans. Vi har hatt noen interessante nattlige utvekslinger, men twitter har sine begrensninger. Her kommenterer jeg ut fra mine erfaringer.

1.

Dette kan jeg som pasient også si meg enig i. De fleste nattevaktene er litt mer distansert – på en god måte – de skal ikke løpe rundt å gjøre hele tiden. Og med å gjøre mener jeg det som Bertrand Russell beskrev som «meningsløs og skadelig flytting av materie på jordens overflate». Man er på jobb, man skal for enhver pris gjøre noe.

Smart idiots

Excerpt from this article:

I often thought I was really stupid because I couldn’t understand why teachers taught things that I thought were obvious. I thought that other children were smarter because they saw complexities that I now know never existed. Instead of realizing that I had grasped the concepts quickly or knew them already, I thought I was missing some subtle point that confused others and I was too dense to see it.

Sfærenes sang

Hva om jeg ikke er syk?

Jeg er psyk. Det er vi alle på et vis. Psyke, psyken, sjel, pustet liv. Vi har en psyke. Vi er resultatet. Dette er ikke statisk. Psyken refereres ofte til de krefter som påvirker et menneske; tanker, oppførsel og personlighet.

Kanskje er mine problemer og depresjon ikke abnormt? Kanskje er den muligens heftigere enn mange andres spørsmål om livet og havet, men at «avviket» ikke strengt tatt er stort nok til å være sykt? Og hva er «stort nok»? Hva er «avvik»?

Kanskje er jeg ikke ute av proposjoner til livet som sådan: kanskje er det bare at jeg ser lenger, dypere ned. Kanskje er livet noe enormt, noe som er så magisk stort at vi knapt kan begripe det. Kanskje er det dét jeg på et vis ser. Føler. Et slags kosmisk perspektiv som blir overveldende og lammende.

Det ser ut til at de jeg har mest til felles med er filosofer, vitenskapsfolk, diktere, kunstnere. De som hører blomster synge, de som, som sommerfugler, ser flere farger. De som ikke ser hva som er, men de som ser hva som kan være. Kall det visjonært. Kall det kunst. Musica universalis; kanskje hører jeg sfærenes sang.

Johann Wolfgang von Goethe

 

      If you treat an individual
as he is,
    he will remain how he is.
          But if you treat him

as if he were
       what he ought to be
       and could be,
       he will become
       what he ought to be and could be.

 

 

Kay Redfield Jamison

 

 

Others imply that they know what it is like to be depressed because they have gone through a divorce, lost a job, or broken up with someone. But these experiences carry with them feelings. Depression, instead, is flat, hollow, and unendurable. It is also tiresome. People cannot abide being around you when you are depressed. They might think that they ought to, and they might even try, but you know and they know that you are tedious beyond belief: you are irritable and paranoid and humorless and lifeless and critical and demanding and no reassurance is ever enough. You’re frightened, and you’re frightening, and you’re «not at all like yourself but will be soon,» but you know you won’t.

Dunning & Kruger

 

      The miscalibration
of the incompetent
   stems from an error
          about the self,

whereas the miscalibration
       of the highly competent
       stems from
       an error about others.

 

 

 

Pasientenes strenger

Det er interessant å se hva forskjellige mennesker med diverse psykiske lidelser kommer fram til i sine respektive situasjoner, og hvordan de reagerer. For å forenkle litt, har jeg møtt to typer.

• 1. Det er de som forsøker å forstå hva som foregår, hva behandlere skal frem til, hvorfor, hvordan. De leser seg opp, de piller i ting, stiller spørsmål. De graver ikke bare i seg selv, etter oppskriften, de graver også i systemet og metodene. Dette resulterer – igjen forenklet – i to typer:

   

  • 1a. den ene er de som holder knallhardt på gyldigheten av egen subjektive oppfatning og sitt eget språk i sammenheng med omgivelsene, samfunnet, verden. Disse forsøker å ikke la seg suge inn av et kvasi-fagspråk som ofte er meningstomt. Å gjenta floskler gjør at ingen kommer noen vei, og skal man finne en forståelse må man utenom floskler. Altså vil det stiliserte fagspråket i psykiatrien ikke være den beste subjektive, individuelle veien. De banker også hodet i veggen; når de kommer opp mot et fagspråk de selv mener ikke er konstruktivt, hjelpsomt, nyttig, beskrivende. Men det er det språket og begrepene de vurderes etter/opp mot. Kanskje er det litt som å selge sin egen bil til seg selv: du vet alt som er galt med den, men du vil ha problemer med å bare bruke de gode salgsargumentene.

   

Identitetstyveri: en historie i fem bilder

Mitt intellekt, intelligens, kreativitet og orginalitet får en del bank av psykiatrien. De sier jeg har uvanlige evner, men det er med en vekt av kritikk i dette. Mine evner, visstnok, er på en måte «overfladiske», og dermed mindre gyldig, mindre verd, mindre relevante. Jeg får høre gang på gang at jeg er for logisk, for smart og for «smart», for filosoferende, for tenkende. Samtidig er jeg også altfor interessert i og komfortabel med kontraster, motsigelser, det abstrakte.

Viktor E. Frankl II

 

Thus it can be seen that mental health is based on a certain degree of tension, the tension between what one has already achieved and what one still ought to accomplish, or the gap between what one is and what one should become. Such a tension is inherent in the human being and therefore is indispensable to mental well-being. We should not, then, be hesitant about challenging man with a potential meaning for him to fulfill. It is only thus that we evoke his will to meaning from its state of latency. I consider it a dangerous misconception of mental hygiene to assume that what man needs in the first place is equilibrium or, as it is called in biology «homeostasis», i.e., a tensionless state. What man actually needs is not a tensionless state but rather the striving and struggling for a worthwhile goal, a freely chosen task. What he needs is not the discharge of tension at any cost but the call of a potential meaning waiting to be fulfilled by him.

 

Carl Gustav Jung

 

 

 

I am astonished, disappointed, pleased with myself. I am distressed, depressed, rapturous. I am all these things at once, and cannot add up the sum. I am incapable of determining ultimate worth or worthlessness; I have no judgment about myself and my life. There is nothing I am quite sure about. I have no definite convictions – not about anything, really. I know only that I was born and exist, and it seems to me that I have been carried along. I exist on the foundation or something I do not know.

 

 

 

Jeg er ikke her for å forstå deg

Om jeg har det litt bedre uten å gå i terapi i to uker, betyr det at jeg desto mer trenger å gå i terapi. Logikken er at om jeg har hatt det litt bedre så er det et klart tegn på negative unnvikelsesstrategier. Jeg har hatt det litt bedre. Det er ikke bra.

På den måten opprettholder psykiatrien og terapeutene sin arena, viser tilsynelatende at de er uunværlige, sementerer sitt eget fagområde som gyldig, rettferdigjør sin egen eksistens.

Hva om de tar feil? Hva om det kanskje er at jeg får hele på eget vis? (det er jo det de gnåler om heeeele tiden.)

Idag fikk jeg høre av terapeuten at «jeg er ikke her for å forstå deg».

Om vi ikke skal skli helt ut og bli totalt zen (..for det er jo svært uvitenskaplig….); hvordan kan dette da være en fruktbar påstand? Jeg er fint istand til å se gråtoner, avskygninger, skalaer: jeg trenger ikke damen til å fortelle meg det som er fullstendig, banalt innlysende.

Da kan jeg virkelig like gjerne snakke til petuniaen. Det er billigere.

Charles Wright Mills

 

       Neither the life
of an individual nor
    the history
          of a society

can be understood
       without
       understanding both.

 

 

 

Floskelvarsel: «dette har vi god erfaring med og alle er forskjellige»

 
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt det tøvet. Det er mulig de har god erfaring med det (her er det som oftest snakk om psykofarmaka), men hva er den erfaringen verd når «alle reagerer forskjellig»? (jada, jeg vet jeg er kategorisk her.).

Jeg har ved etpar anledninger blitt korrigert for min opplevelse av medisiner. Jeg sier: den gjør meg trett / svimmel / kvalm / tåkete / mister appetitten/mer angst; og har fått korreks. Disse medisinene gjør ikke det. Korreks! Hallo! Er det du eller jeg som flyr denne jumbojeten?! «….alle er forskjellige….» Ergo må jeg enten lyve eller være så sart og psykologisk ubalansert at jeg ikke klarer å skjelne skitt og kanel. Da kan vi jo pøse på med noe mer piller.

Ikke vet jeg. Når det gjelder «dette har vi god erfaring med» i sammenheng med idiotisk innlysende ting som feks. at fysisk aktivitet er bra, sunt kosthold er viktig, søvn er essensiellt står det for meg som så innlysende at jeg ikke helt skjønner hvorfor det sies gang på gang: jeg vet det. Jeg har skjønt det. Jeg er ikke fire år gammel. Jeg trenger ikke en med ørten års utdanning til å fortelle meg det. Kan vi ikke heller gjøre det litt konstruktivt?