Skip to content

Kjære Anonym: skammen vi deler

16/12/2013

5

Dette er et svar til Anonym, som skrev kronikken Skammen jeg skjuler.

The atypically depressed are more likely to be the walking wounded, people like me who are quite functional, whose lives proceed almost as usual, except that they are depressed all the time, almost constantly embroiled in thoughts of suicide even as they go through their paces.

Atypical depression is not just a mild malaise…but one that is quite severe and yet still somehow allows an appearance of normalcy because it becomes, over time, a part of life. The trouble is that as the years pass, if untreated, atypical depression gets worse and worse, and its sufferers are likely to commit suicide out of sheer frustration with living a life that is simultaneously productive and clouded by constant despair. It is the cognitive dissonance that is deadly.

Because atypical depression doesn’t have a peak- or, more accurately, a nadir, like normal depression, because it follows no logical curve but instead accumulates over time, it can drive its victim to dismal despair so suddenly that one might not have bothered to attend to treatment until the patient has already, and seemingly very abruptly, committed suicide.

Elizabeth Wurtzel

Nei, det kan ikke fortsette.

Ja, du skal snakke med noen, selvsagt skal du det. Ut fra kronikken er det tydelig at det vet du at du skal. Du skal gå kanossagang i deg selv, det vil føles som om du går til skafottet. De første gangene du letter på lokket. Det er skremmende, skummelt og farlig. Og jeg sier ikke at det nødvendigvis blir lettere, å lette på lokk, altså. Men faktum er at du har ikke et valg. Beklager å si det.

Men én ting: tenk om du kunne slippe noe? Tenk om det å glemme å sende en e-post ikke ga nevneverdige følelsesmessige utslag? At å glemme en beskjed ble puttet på «jaja-ergelig-men-pytt-kontoen» og ikke dystre, selvransakende, selvdestruktive netter. Det hadde vært fint.

Jeg vet hvordan det er. Nei, virkelig: jeg vet hvordan det er; å føle seg ødelagt, men å fungere så brilljant. Jeg har gått den samme veien, tatt de samme valgene, tenkt de samme gale tankene. Bitt i den samme angsten, selvdestruktiviteten. Jeg var så dum at jeg lot det gå for langt; og én ting er at jeg betaler for de grunnleggende problemene, men jeg betaler også ekstra for at jeg lot det gå så langt at farten ble så stor; kræsjet så kraftig.

Du har dog etpar alternative steder å starte. Selv er jeg fullstendig ikke-troende, men har faktisk hatt glede og nytte av å snakke med en prest (det hadde jeg aldri trodd skulle skje). Han skal ikke «reparere» noe, han skal ikke komme med gode råd, fiffige løsninger, kognitive metoder, mentale hjemmelekser. Jobben hans er mer eller mindre å lytte. Og tro meg: han tåler det. De har hørt mye, mye verre… Så var det psykolog. Du skal nok finne en, ja. Det finnes faktisk noen som har noen former for nett-terapi og nettkontakt. Chat, mail, second-life, skype. Det er i allefall ganske lavterskel, og du trenger ikke forklare hvorfor du skal til «legen» i hytt og pine. Kanskje det kunne være verd et forsøk?


Noen mennesker trenger jobber med høyt tempo for å holde angsten i sjakk.
Men de trenger også at disse jobbene tillater at de tar noen dager fri litt på sparket i ny og ne. Det er ikke slik at om du skifter retning, så slår alle dører igjen. Men det blir forhandlinger. Du hadde ikke skrevet den kronikken om du ikke forsto at ett eller annet må endres.

Jeg skal ikke komme med masse pjatt om at «mange har det slik», «du er ikke alene». Det er selvsagt helt sant, men jeg vet godt det ikke hjelper det døtt. Mange har det slik. Men ingen har det helt nøyaktig som deg. Dessuten, det er du som sitter på innsiden av deg og titter ut, en utsikt det er vanskelig og eller umulig å dele med andre. Ja, det er mange ting vi mennesker har til felles, men vi er alle, hver av oss, ugjenkallelig alene. Vår individualitet er vår styrke og svakhet. Det er det magiske i oss, og den betaler vi for.

Du har skrevet en kronikk, og jeg tar hatten av. Kanskje er det en begynnelse på noe; kanskje kan det bli bedre på grunn av det. Du vil få mengder med gode tilbakemeldinger, både av anonyme og navngitte personer. Kanskje vil andre, halv- og heloffentlige personer svare deg i mediene. Det vil også antagelig være noen velgjørende vesner som anbefaler all verdens (i mine øyne) tullball. Bli Frisk I En Fei med dette tredagerskurset. Spis ingefær så blir du lykkelig. Til felles har de alle at de vil ditt beste, og det er slik du bør se på det.

Det finnes løselige grupper likesinnede på internettet. Noen av oss har funnet hverandre, noen kommuniserer bare gjennom twitter, noen gjennom blogger, fora, medier. Noen har blitt såpass godt kjent med hverandre at de faktisk føler seg trygge på å møtes i levende live og å dele telefonnummer. Min erfaring der har kun vært positiv (og jeg kan være en skikkelig negativ misantrop!). Likesinnede som er klar over at vi er – eller iallefall føler oss – skadeskutte. Ingen leker hobbypsykolog, ingen trekker bastante påstander og meninger nedover hodene på hverandre. Det er underlig for meg å oppleve at min sårbarhet tas hensyn til.

There is a classic moment in ‘The Sun Also Rises’ when someone asks Mike Campbell how he went bankrupt, and all he can say in response is, “Gradually and then suddenly.” When someone asks how I lost my mind, that’s all I can say too. Elizabeth Wurtzel

Et full-rulle sammenbrudd kommer når alt under føttene dine mister substans og du forsøker å stå oppreist på en flåte i storm. Det vil du ikke vente på. Du trenger nok en eller annen form for diagnose, skal hele hjelpeapparatet kunne gi det den hjelpen du definitivt fortjener med en gang. Ja, jeg tror du fortjener å stoppe, og jeg mener at sosialdemokratiet Norge, som du har flittig skattet til, har et ansvar. Det har du allerede betalt for.

Jeg er ikke oppe av mitt hull ennå. Jeg er usikker på hvordan jeg skal få det til; jeg skal ikke rosemale eller pynte på, jeg skal ikke skryte på meg. Men jeg har tid til å sakke av farten, sakke av hodet. Puste langsomt. Det går tregt, og av og til blir jeg fryktelig utålmodig. Jeg savner den gangen ting var gøy, hektisk, utfordrende, intenst, nyttig, kreativt. Men det nytter ikke piske en død hest, så ting må få ta sin tid. Jegta min tid.

Men hvem er så jeg? Kanskje jeg også var halv- eller heloffentlig? Du vet ikke hvem jeg er, jeg vet ikke hvem du er. Men kanskje vi kjenner hverandre litt likevel.

Du må gjerne kontakte meg gjennom kontaktskjemaet, eller kommentere i kommentarfeltet. Lover full diskresjon. Ta en tur rundt her i Gjøkeredet, og du vil kanskje kjenne deg litt igjen.

Advertisements
One Comment
  1. Vil også anbefale bøker av f.eks. Alice Miller, eller å lese Pete Walkers hjemmeside (boka hans har jeg ikke lese selv). I tillegg virker boka ‘Walking the tiger’ bra, den gleder jeg meg til.

    Jeg må også ta min tid, det er krevende, skummelt, og sikkert flere hull å falle i enn dem jeg har oppdaget til nå. Et liv med lidelse blir ikke bedre på to dager. Det er mye som må «repareres», og helt ærlig vet jeg ikke om alt kan «fikses». Mye, sikkert, men alt?

    Så til syvende og sist tenker jeg ofte til meg selv, at det jeg sliter med i dag – en gang holdt meg i live. Det er tross alt bare en tilpasning til et miljø. Når det miljøet er borte, og mestringsstrategiene (som kan være ganske destruktive) plutselig ikke har den samme funksjonen mer (for eksempel er det naturlig for et barn å gjemme seg vekk fra voldelige foreldre, en voksen er bedre rustet til å takle en slik situasjon. Den voksne trenger ikke gjemme seg hver gang h*n føler seg truet, men fordi det er det individet har lært er det eneste som hjelper, vil h*n likevel gjøre det. H*n vet rett og slett ikke annet, det er ikke et valg. Det er så slått inn i ryggmargen, bokstavelig talt. Andre lærer seg å skjemmes for den de er, å bli selvdesteuktive «people pleasers», at vold er enwste løsningen osv.), oppstår problemer.

    For å gjøre det verre, oppsøker vi jo situasjoner som er lik den vi «kjenner» fra før, og havner i det samme mønsteret. Fordi vi kjenner ikke til annet… det er en vanskelig sirkel å bryte. Og jeg er også misantrop, så det er vondt for meg å si det, men det er enda mer umulig uten andres hjelp/input som kan lære den ødelagte hjernen hvordan situasjoner egentlig skal håndteres. Det er her jeg føler psykiatrien ofte feiler, for best «læringseffekt» hjelper det lite å få høre en uke etter man «vant over angsten». Særlig om man selv mener det var et nederlag.

    Legg på at kronisk stress gjør fysiske foradringer på hjernen, forandrer genutrykket vårt, og gjør oss lite villige til å stole på andre. Lett skal det ikke være.

    Tema som interesserer det her.

Enig eller uenig? Spytt ut! :-)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

@psykiatri_ssk

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Depresjonsmannen

- en historie om dårlig billedbruk i media

VALGERDS VERDEN

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Meretes metode

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Langust og korsnebb

Usorterte tanker om assorterte temaer. Eller omvendt.

Volvelle

evolving.

BTB-traumeposten.

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Från ett annat perspektiv

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Toner av tanker

Tanker. Mine tanker! Helt ærlig og helt usensurert.

Ida Jacksons blogg

Personlig om kropp, litteratur og politikk

Virrvarrs roteloft

Virrvarr vimser, vrir, vrenger og vet best.

MElivet

- om hvordan det er å leve med ME

WSO-bloggen

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Fred Heggen

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Fremad i alle retninger

Litt her, litt der. Noen ganger helt tilstede, andre ganger ganske fjern.

Kampen for et liv

Steg for steg mot livet...

Kollokvium

backstage naturvitenskap

Tenkestedet mitt.

om det som er inni hodet og det som er utenfor

gamle ugle

Her vil du finne dikt om livet og sånt

www.psykologibloggen.no/

Nettstedet for de med interesse for psykologi

Malandra80

mitt pusterom

~Trollmors tanker~

The one and only... :)

psykologivirkeligheten

This WordPress.com site is the cat’s pajamas

Bak fasaden - Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Veritas ad Infinitum

picture-quotes

mindomin

skriblerier som sprudler over

Ting jeg er interessert i

om det som er inni hodet og det som er utenfor

VI ER HELE ELEFANTEN

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Melivetpaaslep

~ ME betyr ikke meg, jeg er mer enn mine begrensninger

ekahm

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Tankesmed.no

om det som er inni hodet og det som er utenfor

psykolog(i)virkeligheten

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Webpsykologen

Psykolog på nett

Ut av depresjonen

Sitater, tips og råd.

Sigruns blogg

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Anathema

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Trudeimpulser

Sint og blid på samme tid.

sapiuntdeviare

Just another WordPress.com site

Din Psykolog Online

Si din mening og bli med på å skape debatt om tema relatert til psykisk helse

Svartpipen

Min vei mot indre trygghet

%d bloggers like this: