Skip to content

Pasientenes strenger

18/06/2013

39

Det er interessant å se hva forskjellige mennesker med diverse psykiske lidelser kommer fram til i sine respektive situasjoner, og hvordan de reagerer. For å forenkle litt, har jeg møtt to typer.

  • 1. Det er de som forsøker å forstå hva som foregår, hva behandlere skal frem til, hvorfor, hvordan. De leser seg opp, de piller i ting, stiller spørsmål. De graver ikke bare i seg selv, etter oppskriften, de graver også i systemet og metodene. Dette resulterer – igjen forenklet – i to typer:

       

    • 1a. den ene er de som holder knallhardt på gyldigheten av egen subjektive oppfatning og sitt eget språk i sammenheng med omgivelsene, samfunnet, verden. Disse forsøker å ikke la seg suge inn av et kvasi-fagspråk som ofte er meningstomt. Å gjenta floskler gjør at ingen kommer noen vei, og skal man finne en forståelse må man utenom floskler. Altså vil det stiliserte fagspråket i psykiatrien ikke være den beste subjektive, individuelle veien. De banker også hodet i veggen; når de kommer opp mot et fagspråk de selv mener ikke er konstruktivt, hjelpsomt, nyttig, beskrivende. Men det er det språket og begrepene de vurderes etter/opp mot. Kanskje er det litt som å selge sin egen bil til seg selv: du vet alt som er galt med den, men du vil ha problemer med å bare bruke de gode salgsargumentene.
    •  

    • 1b. Den andre er de som – i et forsøk på å ta kontrollen selv – tilegner seg det gjeldende fagspråket til Systemet og behandlere. De kjører knallhardt på psykologiens (etter min oppfatning noe hullete) akademiske tilnærming. Det meste de kommer med er ofte akademisk gyldig (uavhengig av felt), og til tider – selvsagt – uangripelig. Men fellen her er at pasienten vil – fra fagfolkenes side – definere seg selv ut, uansett hvor logisk-akademisk man er. Eller kanskje nettopp derfor. Så tror jeg man havner i en situasjon hvor behandleren, som et speil, reflekterer alle uttalelser tilbake på pasienten. De veiver rundt i et metalt sted som faktisk ikke er laget for å fremme forståelse og innsikt i seg selv. De sitter på den gale siden av bordet.
  •  

  • 2. Så er det de som føler svært mye. De er sine følelser og de hamrer følelsene sine mot et ganske utilgivelig system og representanter for disse. De fleste setningene begynner med «jammen jeg…». Disse menneskene fremstår for meg som totalt adskilt fra sin egen kulturhistorie, sin egen – gyldige – plass i samfunnet og med relasjon til andre mennesker. Jeg forstår godt hvorfor dette skjer: i psykiatrien blir man ofte behandlet som et barn, og da vil man til slutt oppføre seg som et barn. Jeg har utallige eksempler på medpasienter, godt voksne mennesker! som kan bruke timesvis på å sutre over fullstendig latterlige ting; «Jammen jeg VIL, jeg MÅ, Jeg SKAL, JEG føler ….etc» Man behandles som et barn, begynner å oppføre seg som et barn, og blir dermed ikke tatt mer alvorlig enn en femåring som maser på is. Dette er sannsynligvis en evig sirkel, da «voksne» vet hva som er «best» for «barn».

Det er garantert avskygninger og andre eksempler. Bare noen løse tanker.

Advertisements
8 kommentarer
  1. Tanker som er så interessante at jeg har tatt utskrift for å se nærmere på dem. Og som ikke treffer rett i min erfaringsbase. Jeg spinner videre …

    Skulle jeg dele i to hovedkategorier, ble det slik:

    1) De som setter spørsmålstegn ved systemet

    2) De som godtar systemet

    Og i 1) er kategorien jeg mener at jeg tilhører: Kjører knallhardt på diverse ytre terapeutiske teorier og tanker som er i samsvar med egen erfaringsbase, men ikke i samsvar med Systemets trossystem og virkelighetsoppfatning. Alt blir derfor avvist av terapeuten som virkelighetsflukt og følelser som ikke er i samsvar med realitetene.

    [@ClinpsychLucy): My translation of ‘borderline’ dx: ‘I don’t like you, don’t understand you and don’t know what to do with you.’]

    Prøver ut forskjellige terapiverktøy utenfor det gjeldende system på egen hånd, får ikke kred i Systemet for gode resultater fordi alt jeg gjør er utenfor boksen(e).

    1b gir meg assosiasjoner til det fæle ordet «compliant»/medgjørlig. Brukes mye av amerikanere i et forum jeg deltar i. For å få hjelp, må du i utgangspunktet godta at terapeuten vet best, både om medisindosering og terapi. Er det samme underkastelsespresset mer kamuflert i det norske ordet «motivert»?

    Din 2: Skulle likt å ha en lang sam-tale med deg om følelser en gang. Vi er på bølgelengde om så mye, og det virker det som om vi snakker (vel, skriver) forbi hverandre når det gjelder dette.

    For meg blir bruk av «følelser» destruktivt når «jeg føler» = «det er sant».

    Og det blir destruktivt når man ikke skiller mellom tanker og følelser. «Jeg føler at ingen liker meg», f. eks., er en tanke.

    Du skriver i 2) … «Disse menneskene fremstår for meg som totalt adskilt fra sin egen kulturhistorie, sin egen – gyldige – plass i samfunnet og med relasjon til andre mennesker. »

    Eksemplene dine ser jeg som ineffektive behovsytringer. Ineffektive fordi de er løsrevet fra, som du sier, plass i samfunnet og relasjon til andre. Også løsrevet fra ansvar, visshet om egenverd og selvtillit. Og et klart signal på at man er i avmakt.

    Barn lærer etter hvert, hvis de er heldige, at det fins andre måter å dekke sine behov på, at jammenjeg-metoden ikke er den som gir best resultater.

    Jammenjeg kan riktignok også være en overgangsfase for mennesker som aldri har hatt anledning til å si «jeg vil, må, trenger, føler». Jeg har sett det beskrevet som «the obnoxious phase» i en eller annen bok.

    Nå gikk jeg visst i stå … skal bli interessant å se din respons.

    • cuculus canorus permalink

      Hei Ingrid Johanne –
      Igjen, takk for at du tar deg tid.

      Skal vi seee. Jeg vil bare trekke oppmerksomheten til siste setning: dette er bare løse tanker, jeg inrømmer at dette nok er en av de mindre gjennomtenkte postene. Jeg har også bare tatt for meg de som sliter med systemet: pasienter som ikke bare sliter med seg selv, men også metanivåene i prosessen.

      Jeg har ingen lyst til å argumentere på det jeg skriver over, rett og slett fordi det er subjektivt og jeg innrømmer; kanskje ikke helt gjennomtenkt. Det er mer interessant å spinne videre. Du minner meg selvsagt på noen ting jeg ikke hadde tenkt så nøye over, og for det er jeg takknemlig. Det er også den lille detaljen at jeg er en novise i dette psykspillet.

      2. de som godtar systemet

       

      Jeg har faktisk møtt svært få av disse; som går med Systemets strøm. Etpar stykker, ja, men de har ett av to trekk: en: de har språkproblemer; Norsk er ikke deres morsmål, og dermed kan jeg vanskelig vurdere om de virkelig godtar systemet eller ei. De virket på meg som kuet, men i og med at kommunikasjonen var såpass vanskelig er det ikke godt å si. To: alternativt har de – litt som meg – levd ekstremt fulle liv, og i prosessen med å reklassifisere, nok blir mer introverte. Ikke dermed sagt at de helt og holdent går med strømmen. Det kan rett og slett være midlertidig forvirring. De virker kuet. Jeg har også møtt noen jeg er ganske sikker på er krigsoffer etc; og der gjelder litt andre ting, inbiller jeg meg.

      De alternativene jeg lister over er selvsagt grove forenklinger, men det de har til felles er mennesker som banker hodet i veggen og frustreres av systemet og metodene. De bare gjør det med forskjellige metoder.

      At du – eller jeg, eller andre – ikke får kred for å forsøke andre metoder, andre vinkler er den løsningen jeg ser person 1a. Jeg bare holdt meg til språket, ikke handlinger.

      Din kommentar på 1b.
      Om at det lukter av compliance/medgjørlighet er jeg ikke enig i. Kanskje var jeg uklar. Jeg tror du har rett i at det kan være kamuflert i system-speak som «motivert» og «samarbeidsvillig» eller noe sånt men disse menneskene er absolutt ikke medgjørlige. Jeg ser også disse menneskene som i opposisjon, frustrasjon kjemper også for sin egen identitet og eksistens; de forsøker å bruke «motstanderens» våpen «mot» dem. Det er berettiget, i høyeste grad. Jeg er bare usikker på om de våpnene er helt og holdent et godt valg.

      Din kommentar på 2.
      Ja, kanskje vi skulle sette oss ned og snakke om følelser ;-) Jeg tror ikke helt jeg forstår hva du mener her:

      Eksemplene dine ser jeg som ineffektive behovsytringer.

      Er det mine ytringer du ser som ineffektive? Resten av avsnittet ser ikke ut til å underbygge det?

      At «….følelser” destruktivt når “jeg føler” = “det er sant”.“ Kan jeg definitivt kjøpe. Det er ikke en selvmotsigelse at man føler én ting, og kan se at «sannheten» kan være noe anneledes. Det forringer ikke følelsen i seg selv men gjør det tydeligere at en justering av en av delene kan være på sin plass.

      Jammenjeg kan riktignok også være en overgangsfase for mennesker som aldri har hatt anledning til å si “jeg vil, må, trenger, føler”. Jeg har sett det beskrevet som “the obnoxious phase” i en eller annen bok.

       

      Det har du nok helt rett i. Om det stemmer at jeg har «unnvikende personlighetsforstyrrelse» betyr det vel at jeg gjør klokt i å være litt mer tydelig på hva jeg faktisk vil. Det jeg dog mener er folk som ustanselig sutrer og hyler kun over egne trivielle krav. Folk som halve natten sitter under vinduet til andre pasienter og babler høyt, snakker i telefonen uten hensyn til at noen forsøker å sove. I sin selvsentrerthet klamper ivei etter eget forgodtbefinnende. Kanskje burde disse menneskene få min største medfølelse: jeg tror nok de er premieeksempler på folk som er institusjonalisert. De blir barn fordi de blir behandlet som barn. Jeg sier ikke at det er helt og holdent deres egen feil, absolutt ikke. De er i avmakt, helt klart, og forsøker inbitt å albue seg en plass. Ikke urimelig i seg selv, men metoden virker dårlig, både i sammeheng med behandlere og andre mennesker rundt.

      Jeg så en tweet for en stund siden, hvor personen poengterte at h*n «Ville xyz, fikk viljen min, og så var det ikke det jeg ville likevel.» Som sitatet sier:

      Be careful of what you wish for, you might get it.

      Dette var kanskje også rotete, men pytt.

      • Kort respons – nettopp stått opp (B-menneske, vettu), og er på vei ut av døra. Først:

        «Er det mine ytringer du ser som ineffektive?» Nei! Du har helt rett, resten av avsnittet underbygger ikke det.

        Og i svaret ditt så jeg at vi ser dette fra helt forskjellige vinkler – din er fra institusjon, min er fra utenfor.

        «Unnvikende personlighetsforstyrrelse» my ass! Behandlerne unnviker jo det som er viktig for deg!

        Det du nå skriver om «jammenjeg» … det kan ses (av meg, i hvert fall) som skadevirkninger av systematisk terapeutisk avmektigelse. Når sutring er det eneste virkemidlet man har til rådighet, hva blir da diagnosen?

        «Det er ikke en selvmotsigelse at man føler én ting, og kan se at “sannheten” kan være noe anneledes. Det forringer ikke følelsen i seg selv men gjør det tydeligere at en justering av en av delene kan være på sin plass.»

        YESS!!!!

        I’ll be back!

        • cuculus canorus permalink

          Hei Ingrid Johanne –
          Kort kommentar: «jammenjeg»-folket er i høyeste grad folk som er skadelidende av systemets avmektigelse. Det eneste de har igjen er sutring – de har sikkert forsøkt andre ting. Det de har tilfelles er det jeg vil si at de er «institusjonaliserte» og svært ofte ressurssvake mennesker. Behandler du ressurssvake mennesker som barn.. vel., så er sutringen ikke langt unna. Hvordan skal de ellers håndtere det? Jeg forstår hvordan det skjer, men det behøver ikke bety at jeg aksepterer det som en nyttig strategi. Tvert imot. Som Lana poengterer under, de er vel mennesker som definerer seg gjennom systemet; for de har ikke andre strenger å spille på.

  2. Lana permalink

    Tja, her er jeg ikke helt enig. Mulig at jeg har lest for fort igjennom, eller tenker på for mange ting samtidig, men jeg tolker det som at det er en motsetning mellom å stille spørsmål og resonnere, og «føleri».
    Behøver det å være et så svarthvitt skille mellom de to? Hva skal for at man går over fra å være en av de granskende og grublende til å være en mindre rasjonell og mer selvsentrert ”føler”?

    Er det automatisk noen motsetning mellom å være en intelligent og logisk person, og å være en person med sterke følelser? Fordi man tar hensyn til egne og andres følelser når man skal ta en beslutning, behøver man ikke å følge følelsene blindt…

    Da jeg var barn, ble jeg tatt for å være kald, rasjonell og litt avstumpet. Faktisk følte jeg minst like mye som de rundt meg, jeg var bare ikke typen til å utbasunere følelsene mine. Som voksen er jeg nok det som kan beskrives som et ”følelsesmenneske” i høy grad, men jeg roper fortsatt ikke ut om dem så ofte…

    Så jeg er mer med på Ingrids oppdeling, eller kanskje jeg har en litt annen, men beslektet oppdeling:
    a) De som definerer seg selv gjennom systemet. (Presenterer seg med diagnoser, trekker snakk om f.eks medisiner og diagnoser inn så ofte som mulig, og når de blir spurt om hvem de er, synes de at «Jeg er psykisk syk med X eller Y» er en dekkende beskrivelse. Jeg sier ikke at det er noe galt med de som gjør dette, for noen kan livet være enklere å takle på denne måten.)
    b) De som fortsatt ønsker å definere seg gjennom andre kriterier, og som har en aktiv og spørrende holdning i møte med systemet. (Her er jeg, og noen ville sikkert ta meg for en kranglefant ;) Det er uansett snakk om mennesker som ikke kjøper alle utsagn om hvem de er eller hva som er best for dem blindt.)

    • cuculus canorus permalink

      Hei Lana –
      Hyggelig at du tar deg tid. At du ikke er enig, ser jeg bare på som en god ting.

      Tror kanskje jeg var litt uklar, men det jeg mener er ikke at alle disse tre pasientene ikke føler, eller aldri bruker logikk og fornuft. Det jeg mener er at det ser ut til å krystallisere seg ut hvordan folk håndterer å være pasient. Altså det som kommer til uttrykk; hvordan forskjellige folk forsøker og bruker forskjellige metoder i håp om å oppnå noe (forbedring, bedring, respekt, gehør etc).

      Saken er at jeg selvsagt bare ser disse forskjellige typene «utenfra» som medpasient, så det er i høyeste grad subjektivt og naturligvis mangler jeg dyp innsikt i de «typene» som ikke ligner så mye på meg.

      Så slik sett er det absolutt ikke en motsetning i å være intelligent og å ha sterke følelser: slik det ser ut for meg er det rett og slett hva som kommer til syne. Slik du beskriver deg selv, som «kaldt» barn, men ser på deg selv som følelsesmenneske: det jeg da ville sett som din «medpasient» er hvordan du fremstår for andre: hvordan du takler systemet; hvilke strenger du velger å spille på.

      Poenget ditt med de som definerer seg gjennom systemet er en god en. Den skal jeg tygge litt på.

      • Lana permalink

        Hei igjen!

        Så det store skillet er mellom hvordan de ulike pasienttypene handler, altså om de velger å undersøke hva som kan gjøres med situasjonen, eller om de går over til klaging uten konstruktivitet? (Korrigerer meg hvis jeg tar feil.)

        Det går an å gjøre seg noen interessante tanker om språket knyttet til ”Jeg skal…” ”Jeg føler…”-pasientene. Hjelpeapparatet legger det meste i pasientens egne, subjektive oppfatning.
        (”Nesten”-eksempel:)
        Pasienten: ”Det er søndag i dag:”
        Behandler: ”Hvorfor opplever du det på den måten?”

        Derfor er det lett å gå i fellen og stadig bruke uttrykk som ”I min verden…”, ”I min mening…”, ”Nå synes jeg at…”

        Det er viktig å påpeke at jeg ikke mener at de som definerer seg selv gjennom systemet er svake mennesker. For meg hadde det ikke vært naturlig, så jeg kan bare se en slik situasjon utenfra. Allikevel tror jeg ikke at det er helt sunt i lengden å kun gå inn i klientrollen, og glemme alle andre roller – som man fortsatt har selv om man har en psykisk sykdom.

        • cuculus canorus permalink

          Hei Lana –

          Så det store skillet er mellom hvordan de ulike pasienttypene handler, altså om de velger å undersøke hva som kan gjøres med situasjonen, eller om de går over til klaging uten konstruktivitet?

          Bingo! Svært godt oppsummert.

          Klaging uten konstruktivitet: jeg tviler på at man kan oppnå noe somhelst med ren sutring, så driver det medpasienter og ansatte til vannvidd. Og da er det vanskelig å ta personen alvorlig.

          Pasienten: ”Det er søndag i dag:”
          Behandler: ”Hvorfor opplever du det på den måten?”

          HAHAHA! Gjett om jeg har vært borti den der.
          Hjelpeogtrøste…

          Jeg har forsøkt å være svært objektiv, og det fungerer ikke så godt det heller, da blir jeg sett på som altfor langt unna følelsene mine… bare fordi jeg også kan inkludere andre mennesker i verden i en opplevelse/påstand.

          Meg: Jeg likte jo ikke at jeg klasket inn i portstolpen. Det er vel de færreste som liker å kollidere i bil.
          Behandler: Men hva føler du?
          Meg: …

          Jeg mener ei heller at de som definerer seg ut fra systemet er svake. De har nok gått på smell etter smell og har få eller ingen metoder igjen. Jeg vet selv hvor lett det ville være for meg å rase inn i egosentrertheten, sutringen over at det er for få knekkebrød på frokostbordet. Det er definitivt ikke sunt, å være mer offer enn strengt tatt nødvendig. Noen av de værste sutrere jeg har møtt tar knekkebrødmangel som et personlig angrep. Èn pasient mente h*n ble traumatisert over å ikke ha et skrivebord. Og det fikk vi alle høre høyt og tydelig tidlig og sent.

          Seriously.

          Man kan jo gjette hvilken type jeg ser meg selv i… ;-)

Enig eller uenig? Spytt ut! :-)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

@psykiatri_ssk

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Depresjonsmannen

- en historie om dårlig billedbruk i media

VALGERDS VERDEN

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Meretes metode

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Langust og korsnebb

Usorterte tanker om assorterte temaer. Eller omvendt.

Volvelle

evolving.

BTB-traumeposten.

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Från ett annat perspektiv

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Toner av tanker

Tanker. Mine tanker! Helt ærlig og helt usensurert.

Ida Jacksons blogg

Personlig om kropp, litteratur og politikk

Virrvarrs roteloft

Virrvarr vimser, vrir, vrenger og vet best.

MElivet

- om hvordan det er å leve med ME

WSO-bloggen

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Fred Heggen

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Fremad i alle retninger

Litt her, litt der. Noen ganger helt tilstede, andre ganger ganske fjern.

Kampen for et liv

Steg for steg mot livet...

Kollokvium

backstage naturvitenskap

Tenkestedet mitt.

om det som er inni hodet og det som er utenfor

gamle ugle

Her vil du finne dikt om livet og sånt

www.psykologibloggen.no/

Nettstedet for de med interesse for psykologi

Malandra80

mitt pusterom

~Trollmors tanker~

The one and only... :)

psykologivirkeligheten

This WordPress.com site is the cat’s pajamas

Bak fasaden - Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Veritas ad Infinitum

picture-quotes

mindomin

skriblerier som sprudler over

Ting jeg er interessert i

om det som er inni hodet og det som er utenfor

VI ER HELE ELEFANTEN

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Melivetpaaslep

~ ME betyr ikke meg, jeg er mer enn mine begrensninger

ekahm

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Tankesmed.no

om det som er inni hodet og det som er utenfor

psykolog(i)virkeligheten

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Webpsykologen

Psykolog på nett

Ut av depresjonen

Sitater, tips og råd.

Sigruns blogg

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Anathema

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Trudeimpulser

Sint og blid på samme tid.

sapiuntdeviare

Just another WordPress.com site

Din Psykolog Online

Si din mening og bli med på å skape debatt om tema relatert til psykisk helse

Svartpipen

Min vei mot indre trygghet

%d bloggers like this: