Skip to content

Jeg er ikke her for å forstå deg

14/06/2013

34

Om jeg har det litt bedre uten å gå i terapi i to uker, betyr det at jeg desto mer trenger å gå i terapi. Logikken er at om jeg har hatt det litt bedre så er det et klart tegn på negative unnvikelsesstrategier. Jeg har hatt det litt bedre. Det er ikke bra.

På den måten opprettholder psykiatrien og terapeutene sin arena, viser tilsynelatende at de er uunværlige, sementerer sitt eget fagområde som gyldig, rettferdigjør sin egen eksistens.

Hva om de tar feil? Hva om det kanskje er at jeg får hele på eget vis? (det er jo det de gnåler om heeeele tiden.)

Idag fikk jeg høre av terapeuten at «jeg er ikke her for å forstå deg».

Om vi ikke skal skli helt ut og bli totalt zen (..for det er jo svært uvitenskaplig….); hvordan kan dette da være en fruktbar påstand? Jeg er fint istand til å se gråtoner, avskygninger, skalaer: jeg trenger ikke damen til å fortelle meg det som er fullstendig, banalt innlysende.

Da kan jeg virkelig like gjerne snakke til petuniaen. Det er billigere.

Advertisements
20 kommentarer
  1. Nei, jeg begynte å forstå det underveis i terapien, med ulike terapeuter. Deres oppgave var ikke å forstå meg, eller andre…
    …og går terapien skeis, eller man har det bedre, har jeg forstått, at da kastes unnvikelseskortet ut…

    Trøste og bære…..

  2. Jaha, og hva er denne behandlerens oppgave da, iflg vedkommende selv? Undrer jeg.

  3. Kjære vene!

    Fikk du spurt henne hva hun mener at hun er her for å gjøre?

    Og har du sjanse til å bytte terapeut?

    Nå skal jeg skrive opp noen punkter fra boka …

    Gaslighting, the Double Whammy, Interrogation and Other Methods of Covert Control in Psychotherapy and Analysis

    Dr Dorpat sitter godt fast i psykoanalyseboksen, men får mange poeng av meg fordi han er kritisk og har perspektiver. Bl. a legger han stor vekt på forskjellen mellom «stereotyped» og «non-directive approches» – jeg ville kalle det belærende/beskjærende og støttende tilnærminger.

    Og nå skal vi se om du og Bibbi kjenner dere igjen i hans liste over belærende tilnærminger. Språket er litt krøkkete, men jeg skal oversette til min blogg senere, nå skriver jeg det bare på engelsk.

    Og jeg erstatter «analysis» med «therapy» og «psychoanalytic» med «therapeutic» og «analyst» med «therapist» for at ingen skal kunne gjemme seg bak at dette bare gjelder for gammeldags psykoanalyse, for det gjør det jaggu ikke!

    1: The primary aim is to fit the case into the clinical theory that forms the basis for formulations made very early in the therapy.

    2: A tendentious approach is taken in which the therapeutic process is viewed as an attempt to get the patient to understand the initial formulation.

    3: The patient’s objections to an interpretation tend not to be seen as having any intrinsic legitimacy, and the patient’s failure to accept what the therapist says is viewed as resistance.

    4: Stereotyped clinicians believe they possess an understanding of the «truth», and that they have a privileged awareness of the patient’s «deep unconscious».

    5: Stereotyped workers fail to validate their clinical hypotheses, and the issue of evidence is of little significance.

    6: Those who work in a stereotyped manner tend to think and write, not in terms of the patient’s experience, but in highly intellectualized jargon, in cliches based on a supposedly «true» clinical theory.

    7: The patient is not allowed more that a minimal role in establishing the truth about what is going on in the present or may have happened in the past. Consequently, a therapeutic alliance is not established.

    8: Although often thought of as Freudian, stereotyped approaches all to often abandon some of the basic tenets of classical thinking. Formulations are made about the unconscious meaning of dreams, for example, in the absence of the patient’s associations.

    9: Built into stereotyped approaches are many circular self-confirming hypotheses in which refutation has no place.

  4. cuculus canorus permalink

    @bibbi
    doomed if you do, doomed if you don´t… uansett så spiller det over til at terapeuten vet best. Har jeg det dårlig, trenger jeg terapi. Har jeg det litt bedre, trenger jeg ihvertfall terapi.

    @gamle ugle
    Ja, det er et godt spørsmål. Det hele er veldig zen, lissom. Altså: terapeuten skal ikke trenge å forstå meg, men skal hjelpe meg til å forstå meg selv, fordi det er jeg som skal gå veien, og de evinnelige gnålet om at «du kjenner deg selv best». Hvordan terapeuten skal være i stand til å hjelpe meg til å forstå meg selv, når vi tydeligvis ikke forstår hverandre er en gåte. I dag forsøkte jeg å rette opp i noen ting jeg mener hun har misforstått. Hun innså også at hun hadde misforstått. Ganske simple saker.

    Meg: Jeg forsøker å gjøre meg forstått slik at vi kan kommunisere mer effektivt; kutte ned på eventuelle misforståelser så du bedre kan forstå hva jeg mener og sier, og dermed bedre forstå hvem jeg er.
    Terapeuten: Jeg er ikke her for å forstå deg.

    Slik jeg ser det: for at terapeuten skal kunne hjelpe meg til å hjelpe meg selv, må jeg gjøre meg forstått, slik at terapeuten kan finne ut hvordan hun kan hjelpe meg til å hjelpe meg selv. Men jeg er tydeligvis ganske dum som trodde det skulle være slik.

    @ingrid johanne
    …bytte terapeut, ja.. tanken på det er.. vel.. til å bli gal av. Orker, orker ikke, orker, orker ikke… det er en evig runddans, jeg har gått gjennom fjørten behandlere på et snaut år. Enda en som skal «gjøre seg opp sin egen mening», som skal bruke måneder på å «bli kjent med meg». Arrrg. Erfaringen så langt tilsier at det ikke løser noe som helst.

    Skal vi se. Punktene du lister opp….
    1: The primary aim is to fit the case into the clinical theory that forms the basis for formulations made very early in the therapy.
    Hm, nja, det kan vel nok stemme i det at nåværende terapeut fikk mitt kasus levert fra institusjon, og dermed var parameterene satt, enten de stemmer eller ikke.

    2: A tendentious approach is taken in which the therapeutic process is viewed as an attempt to get the patient to understand the initial formulation.
    Mehehehe. Ja, det vasses rundt en grøt som for meg er helt irrelevant.
    Jeg skjønner hvor hun vil hen, jeg er bare ikke enig..

    3: The patient’s objections to an interpretation tend not to be seen as having any intrinsic legitimacy, and the patient’s failure to accept what the therapist says is viewed as resistance.
    JAH! Jeg har så mange eksempler, det som er nevnt i denne posten er kun ett i en stor stabel.

    4: Stereotyped clinicians believe they possess an understanding of the “truth”, and that they have a privileged awareness of the patient’s “deep unconscious”.
    Ja, en sterk fornemmelse av at «de vet noe jeg ikke vet», men som de ikke kan dele, gjøre relevant, antyde, eksperimentere med, kaste ball eller på noen annen måte stoffliggjøre utover en generell eim av bedrevitenhet. Jeg betviler meeeget sterk på at det i en gang i fremtiden vil være et magisk punkt hvor jeg får AHA!opplevelsen som gjør at jeg kan si «oooh! NÅÅÅÅ skjønner jeg hva de mente! Alt er krystallklart! Blinnng! SLIK er det naturligvis, og de hadde rett hele veien! Elskelige mennesker, alle sammen! Kloke, dype sjeler, så dype at deres innsikt og menneskelige innsikt vi alle burde bøye oss i støvet for. At jeg ikke så det før!»

    5: Stereotyped workers fail to validate their clinical hypotheses, and the issue of evidence is of little significance.
    …endeløst babbel om latterlig banale og simple modeller som knapt har rot i virkeligheten.

    6: Those who work in a stereotyped manner tend to think and write, not in terms of the patient’s experience, but in highly intellectualized jargon, in cliches based on a supposedly “true” clinical theory.
    ..det har jeg ikke turt å finne ut av i det siste, rett og slett fordi jeg leser ikke journalen min lenger.. men det er ikke utenkelig.

    7: The patient is not allowed more that a minimal role in establishing the truth about what is going on in the present or may have happened in the past. Consequently, a therapeutic alliance is not established.
    Korrekt. Om jeg har det dårlig trenger jeg terapi, om jeg har det litt bedre trenger jeg i allefall terapi. Your argument is invalid.

    8: Although often thought of as Freudian, stereotyped approaches all to often abandon some of the basic tenets of classical thinking. Formulations are made about the unconscious meaning of dreams, for example, in the absence of the patient’s associations.
    DET har jeg heldigvis klart å styre unna. Jeg skal faen meg ha meg frabedt drømmetydning på samme banale nivå som mitt daglige gjøren og laden dissekeres. Det er tåpelig nok med «hva følte du da du sto i butikken», om jeg ikke skal gjennom «aha! du drømte om en blå ku med gullhorn! Klassisk! Det betyr en redsel for å møte nye mennesker!» … eller det kan bety at jeg spiste stratos igår…?

    9: Built into stereotyped approaches are many circular self-confirming hypotheses in which refutation has no place.
    …see above….

    Jeg skal pokker meg lage en liste over de håpløse metaforene, de uendelige flosklene, de banale eksemplene og de vitenskapelig grunnløse modellene jeg blir utsatt for. Det burde bli et hysterisk leksikon.

    • Meg: Jeg forsøker å gjøre meg forstått slik at vi kan kommunisere mer effektivt; kutte ned på eventuelle misforståelser så du bedre kan forstå hva jeg mener og sier, og dermed bedre forstå hvem jeg er.
      Terapeuten: Jeg er ikke her for å forstå deg.

      Oh, lordy, lordy, lordy….hva skal man egentlig gjøre når bare det å tydeliggjøre hva man faktisk prøver å formidle anses å ligge et eller annet sted mellom »unødvendig’ og ‘suspekt’‽

      Jeg skal pokker meg lage en liste over de håpløse metaforene, de uendelige flosklene, de banale eksemplene og de vitenskapelig grunnløse modellene jeg blir utsatt for. Det burde bli et hysterisk leksikon.

      Som om jeg ikke allerede hadde nok bøker på «må leses» listen min…;-)

    • @cuculus canorus: Tar imot din arrrg: «Enda en som skal “gjøre seg opp sin egen mening”, som skal bruke måneder på å “bli kjent med meg”.»

      Jo mer jeg leser av det du skriver, desto mer tenker jeg:

      Det er ikke «terapi»/»terapeut» hun trenger.
      Hun er ikke SYK.
      Hun trenger ikke BEHANDLING.

      Hun trenger et medmenneske som forstår det hun sier og spør når hen ikke forstår.
      Hun trenger et medmenneske som spør fordi hen vil vite svaret.
      Hun trenger et medmenneske som aldri spør for å så tvil hos henne, gjøre henne usikker.
      Et medmenneske som aldri spør «Hvorfor …?»
      Som aldri sier «Hva føler du …?»

      Hun trenger et medmenneske som tør å si fra om uenighet.
      Et medmenneske som ikke eier Sannheten med stor S.
      Et medmenneske som har god kontakt med egne grenser og sjelden tråkker over hennes grenser.
      Og ber om unnskyldning når hen gjør det.

      En person som vet at «Her er jeg og der er du».

      Hun trenger en som kan gå ved siden av henne når hun utforsker livet sitt og omgivelsene.
      En som kan være tilstede i de skremmende livsområdene uten å få panikk.

      En som vet at hun ikke er en mislykket rose … hun er en kaktus som har hatt dårlige vekstforhold.

      Nå trenger hun støtte til å bli den kaktusen hun er født til å være.

      (jeg skrev noe sånt til meg selv for lenge siden, nå gir jeg det videre til deg. Det er mye mer jeg vil kommentere i de interessante innleggene dine, men det må bli litt om gangen)

      • cuculus canorus permalink

        Hei Ingrid Johanne
        Great minds think alike. Jeg var tett på å grine av kommentaren din. Om følelser skal være noe å gå etter (og det skal det jo): så treffer du vel spikeren på hodet.

        Du er innepå saker her jeg har tenkt selv. Jeg er ikke «syk», jeg trenger ikke «behandling». Det ligger et utkast om disse tingene i arkivet.

        Jeg trenger en filosof av den gamle skolen.

        If nature is your teacher, your soul will awaken.

        Jeg tenker at på mange måter er jeg «drevet»: jeg har en liten, indre maskin som trekker meg ubønnhørlig:

        Den store fellesnevneren i mitt liv har alltid vært nyskjerrighet. Det som mangler er fryd. For meg genererer det ene det andre: nyskjerrighet resulterer i oppdagelser som fryder. Det kan godt være bittesmå ting. Fryd må inneholde en del oppdagelse. Jeg har en bitteliten bit nyskjerrighet igjen – muligens av gammel vane – men det resulterer ikke i fryd lenger. Og når fryd mangler, mangler også kraften som dytter nyskjerrigheten. For meg blir da det meste meningsløst. På mange måter er det dette som har drevet meg i alt jeg har gjort.

        Jeg må finne tilbake til fryd. Kanskje kan det begynne med bittesmå «oppdagelser»; tilegne meg morsom trivia som viser en ny kontekst.

        Det ser ikke ut til at det som anses som behandling i våre dager er det jeg trenger. Jeg trenger en å spille ball med, ganske enkelt. Det er fort gjort å sitere Frankl. Det er nesten umulig å forsøke å argumentere mot en fyr som har sittet i konsentrasjonsleir. Han har endel mer kred enn poppsykologer med billige kvasi-dype floskler. En ting er hva du lærer i en forelesning, men et pådyttet helvete gir en helt annen innsikt.

        A man’s concern,
        even his despair,
        over the worthwhileness of life
        is an existential distress
        but by no means
        a mental disease.

      • Lana permalink

        Vakkert og klokt sagt. Akkurat denne holdningen tror jeg mange hadde trengt å bli møtt av.

      • Hun trenger et medmenneske som aldri spør “Hvorfor …?”

        Vil bare påpeke – utover 99% tilslutning til alt du skriver – at du må passe på å ikke slå »Hvorfor»-et ut med badevannet. :-)

        • Det er jeg helt enig i. Jeg sikter bare til den tunge og skadelige bruken av «hvorfor» i terapi-sammenheng: For å få objektet for terapi tilbake til områder der terapeuten har fotfeste. For å vippe objektet ut av sin indrestyrte balanse, ut av sin egen historie, inn på trygt terapeutstyrt terreng. «Hvorfor tror du at de gjorde det?» er et godt eksempel.

          Jeg foretrekker alternativer til «hvorfor» der de er mulige: hva, hvordan, hvem, for eksempel.

          • Hei @ingrid johanne og @bonivard – jeg ser ingen motseting der, det finnes «hvorfor-er» og hvorfor-er. Og det var vondt og vakkert.

  5. Tenker at det handler om hvem sine hvorfor. Om å få være subjekt, og eie sine egne fortellinger om eget liv.

Enig eller uenig? Spytt ut! :-)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

@psykiatri_ssk

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Depresjonsmannen

- en historie om dårlig billedbruk i media

VALGERDS VERDEN

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Meretes metode

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Langust og korsnebb

Usorterte tanker om assorterte temaer. Eller omvendt.

Volvelle

evolving.

BTB-traumeposten.

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Från ett annat perspektiv

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Toner av tanker

Tanker. Mine tanker! Helt ærlig og helt usensurert.

Ida Jacksons blogg

Personlig om kropp, litteratur og politikk

Virrvarrs roteloft

Virrvarr vimser, vrir, vrenger og vet best.

MElivet

- om hvordan det er å leve med ME

WSO-bloggen

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Fred Heggen

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Fremad i alle retninger

Litt her, litt der. Noen ganger helt tilstede, andre ganger ganske fjern.

Kampen for et liv

Steg for steg mot livet...

Kollokvium

backstage naturvitenskap

Tenkestedet mitt.

om det som er inni hodet og det som er utenfor

gamle ugle

Her vil du finne dikt om livet og sånt

www.psykologibloggen.no/

Nettstedet for de med interesse for psykologi

Malandra80

mitt pusterom

~Trollmors tanker~

The one and only... :)

psykologivirkeligheten

This WordPress.com site is the cat’s pajamas

Bak fasaden - Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Veritas ad Infinitum

picture-quotes

mindomin

skriblerier som sprudler over

Ting jeg er interessert i

om det som er inni hodet og det som er utenfor

VI ER HELE ELEFANTEN

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Melivetpaaslep

~ ME betyr ikke meg, jeg er mer enn mine begrensninger

ekahm

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Tankesmed.no

om det som er inni hodet og det som er utenfor

psykolog(i)virkeligheten

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Webpsykologen

Psykolog på nett

Ut av depresjonen

Sitater, tips og råd.

Sigruns blogg

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Anathema

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Trudeimpulser

Sint og blid på samme tid.

sapiuntdeviare

Just another WordPress.com site

Din Psykolog Online

Si din mening og bli med på å skape debatt om tema relatert til psykisk helse

Svartpipen

Min vei mot indre trygghet

%d bloggers like this: