Skip to content

Nattevakten: tvitter-Kjetil spør i natten I

10/07/2013

38

Edit; Kjetil har nå fått seg en blogg.


 
Kjetil R er sykepleier i psykiatrien og ivrig tvitrer. Han spør, svarer og engasjerer seg (kudos!). Jeg har samlet noen av spørsmålene han stiller, og noen av kommetarene hans. Vi har hatt noen interessante nattlige utvekslinger, men twitter har sine begrensninger. Her kommenterer jeg ut fra mine erfaringer.

1.

Screen shot 2013-07-08 at 00.52.11Dette kan jeg som pasient også si meg enig i. De fleste nattevaktene er litt mer distansert – på en god måte – de skal ikke løpe rundt å gjøre hele tiden. Og med å gjøre mener jeg det som Bertrand Russell beskrev som «meningsløs og skadelig flytting av materie på jordens overflate». Man er på jobb, man skal for enhver pris gjøre noe. Noe som er ganske lite gjennomtenkt når man jobber med mennesker.  I psykiatrien – i min erfaring – resulterer det i at ansatte til enhver tid har noe å si, noe å mene, noe å råde til, forslag. En endeløs toging ut og inn på pasientens rom. Så kan man si; javel, det er jobben deres. Men pasientene har hatt det slik fra morgengry til nattevakten kommer. Gjennom to skift. Når nattevakten kommer, er det ingenting som skal gjøres. Jeg har selvsagt vært borte i nattevakter som kommer inn på rommet mitt og bare ikke kan holde kjeft; som babler og babler ustanselig. Disse har heldigvis vært i mindretall. For meg er det lettere å be/si til nattevakten at jeg lager meg et ostesmørbrød, enn å si dette til de to første skiftene. De lager mindre styr ut av det.

En ting dog, når det gjelder nattevakter, er hva de skriver i rapportene sine. Om pasienten har vært på rommet sitt hele natten, betyr ikke at vedkommende har sovet som en stein. Det har provosert meg endel; og det absurde er at man står opp, ikke fordi man har lyst eller må, men for å vise for nattpersonalet at man faktisk ikke «sov hele natten». Dette er selvsagt absurd, men når man gang på gang om dagene blir konfrontert med at «jammen du sov jo gjennom hele natten» fordi det var det nattevakten konkluderte med da han var innom rommet klokken tre og klokken seks. Vel. Kjære nattevakter. Dere må gjerne skrive «pasienten sov tilsynelatende«.

2.

Screen shot 2013-07-08 at 00.46.07

Dette er  et retorisk spørsmål. Selvsagt hjelper det ikke et døtt å ha en mil utdanning, om man ikke forstår hva jobben går ut på. Men hvordan kan de ansatte være «normale» og verdige i møte med alle de rare pasientene?  Det er ikke et gitt svar. Noe som slår meg i min ferd i kokobransjen er dette: jeg har møtt store mengder psykepleiere, behandlere, og jeg ser et mønster. Jeg ser metodene, teknikkene, jeg ser hva de har lært. Jeg ser at de gjentar, at de har lest de samme bøkene. Jeg ser også at en del av dem ikke helt har forstått innholdet i det de har lest. Endel av det skurrer for meg. Det passer ikke med personen som står der og babler om det; det stemmer ikke med min virkelighet, det er en skadelig forenkling.

Selvsagt trenger de ansatte å ha en viss distanse, ellers ville de drukne i galskapen og selv havne som pasient (og her har vi en annen usmakelig dobbeltmoral; de vil forsikre deg om at «dette kan skje alle» men er ikke villige til å ansette folk som selv har vært innlagt). Stephen Vizinczey:

Strange as it seems, no amount of learning can cure stupidity, and higher education positively fortifies it.

Jeg forventer ikke livshistorien til pleieren/behandleren. Men de er så like, de messer den samme salmen om og om igjen, mange av dem er av-personifisert på jobben: de ser ikke ut til å ha en identitet. Litt som 1984: ansiktene glir i hverandre, de blir til forveksling like. Noen stilte et spørsmål et sted, om ansatte burde gå foran med et godt eksempel, feks. med tanke på fedme. Ideen at du kan ikke mase om hvor bra det er å jogge, om du er et fleskeberg selv. Dette blåser jeg i. De er individer, om de utsletter det, kan jeg ikke ta dem alvorlig. Om pleieren er fet forhindrer ikke dette. Faktisk så kan det tenkes vedkommende har mer innsikt i hvor vrient det er å motivere seg. Vi er voksne mennesker, for det meste. JEG vil ikke ha perfekte, veltrente, pur lykkelige behandlere. Hvordan hjelper dét?! Det gjør bare avstanden større, gapet mellom det at de «representerer» noe «normalt»; som jeg ikke er i stand til å oppnå.

Og jeg har møtt ansatte i forskjellige utgaver hvor jeg mistenker at de bruker opp all sukkersøte «forståelse» på pasientene, og at de sparker katta når de kommer hjem. En behandler er jeg overbevist om er en tyrann hjemme. Og jeg har et visst belegg for dette.

Et stort problem her er selvsagt at for at de ansatte skal være og virke menneskelige er at systemet binder dem i stor grad på hender og føtter. Dette er selvsagt for å beskytte dem en smule: å passe på at pleier/behandler – pasientforholdet ikke blir noe mer eller legger press på den ansatte. Jeg ser den. Men de hjelperene som har fungert best er de som kan ha en egen mening. «Jeg synes også at regel XX er idiotisk, men beklageligvis er det slik». Jeg er fullt i stand til å takle det. Faktisk; det er langt å foretrekke enn det blinde forsvar endel av dem forfekter. Jeg og den ansatte kan være enig i at noe er teit. Men slik er det. Greit nok. Vi må begge bøye oss. Men det er lov å ikke like det: for begge parter. Behandle meg som et barn, og jeg hører ikke på deg lenger.

Jeg skulle ønske flere av dem kunne ha noen egne meninger.

Det pasienten trenger er på en måte ikke å bli sett på, men ha noen som står ved siden av og ser samme veien med dem.

Advertisements
7 kommentarer
  1. « Dette er selvsagt absurd, men når man gang på gang om dagene blir konfrontert med at “jammen du sov jo gjennom hele natten” fordi det var det nattevakten konkluderte med da han var innom rommet klokken tre og klokken seks.»

    Påstår du at psykiatriske fagpersoner ikke skulle kunne trekke brede konklusjoner om pasienters tilstand basert på ett eller to datapunkter?!?

    Aldri hørt på maken! Hvordan skulle det da gå med institusjonspsykiatrien?

    • Hei Bonivard – ja det er jo klart, det ser ut til å være jobbene deres; å klare magien i å få en konkret sum ut av ingen faktorer. Eller på en annen måte; velge to tilfeldige stjerner, og dermed bombesikkert uttale seg om hele galaksen. Velge to variabler ut av millioner. Selektivitet opphøyd til magisk sannhet.

      «Det var natt, rommet var mørkt» = søteste søvn.

      • Du vet den gamle vitsen om sosiologen, fysikeren og matematikeren?

        A mathematician, a physicist, and a sociologist were travelling north by train. They had just crossed the border into Scotland, when the sociologist looked out of the window and saw a single black sheep in the middle of a field. «How interesting, all Scottish sheep are black,» he remarked. «No, my friend,» replied the physicist, «Some Scottish sheep are black.» The mathematician shook his head in exasperation at his fellow-travellers’ muddled thinking: «No, look – in Scotland, there exists at least one field, in which there exists at least one sheep, at least one side of which is black

        Hadde det vært en psykiater med på toget, ville han formodentlig ha konstatert at de fleste sauer i Skottland fremviser klare symptomer på klinisk depresjon.

  2. «Det pasienten trenger er på en måte ikke å bli sett på, men ha noen som står ved siden av og ser samme veien med dem.»
    Ja, nettopp, sånn er det.

    • Hei Gamle ugle – jeg føler også det. De som kan stå ved siden av meg og se på utsikten; uten at det også blir en øvelse i å observere meg fra øyekroken. Ser de ikke at jeg ser at de ser? Og dermed kan justere oppførsel deretter? Slik at de ser det jeg vil de skal se?

      ….og det er nettopp det: jeg vil heller at vi sammen ser på maleriet. Utsikten. Sammen.

  3. «En ting dog, når det gjelder nattevakter, er hva de skriver i rapportene sine. Om pasienten har vært på rommet sitt hele natten, betyr ikke at vedkommende har sovet som en stein. Det har provosert meg endel; og det absurde er at man står opp, ikke fordi man har lyst eller må, men for å vise for nattpersonalet at man faktisk ikke “sov hele natten”. »

    Og der satte du fingeren på et mer generelt psykiatri-fenomen som jeg mistenker at også er mye av årsaken til at «’jammenjeg’-pasienter» som høylytt utbasunerer alle sine følelser er blitt slik de er blitt:

    Psykiatriens hang til å ikke bare ekstrapolere ut fra et – for å si det pent – begrenset datagrunnlag, men å også presentere disse spekulasjonene som objektive fakta – ihvertfall så lenge de ikke får helt direkte motbevis opp i trynet. Når man tolker absence of evidence som ubestridelig evidence of absence, så tvinger man frem slke absurde situasjoner som at pasienter må stå opp og vase rundt i gangene midt på svarte natta for å «bevise» at man ikke har sovet som en stein natten lang. Og det er all grunn til å frykte at mange av disse «’jammenjeg’-pasientene» har opplevd altfor mange ganger at det har blitt journalført – og etterpå presentert som ugjendrivelig faktum – at «pasienten syntes dette var helt greit». Da hjelper det akk så lite å forklare at du faktisk syntes ‘dette’ var helt forjævlig – det var bare det at du ikke uttrykte dette i personalets påhør, eller at all deres erfaringsbaserte kompetanse ikke strakk til for å skjønne det som kroppsspråket ditt tydelig impliserte. Selv der hvor man klart og uttrykkelig sier fra om hva man mener eller føler, risikerer man at dette blir ignorert, underslått eller bagatellisert.
    Er det da egentlig å undres over at «institusjonaliserte» pasienter kan utvikle et reaksjonsmønster der de uttrykker alle sine følelser og reaksjoner – også de trivielle og ubetydelige – på en så overtydelig og påtrengende at det simpelheten ikke skal være mulig for noen å si til dem i ettertid at «Jammen, jeg oppfattet aldri at du følte det sånn»?

Enig eller uenig? Spytt ut! :-)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

@psykiatri_ssk

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Depresjonsmannen

- en historie om dårlig billedbruk i media

VALGERDS VERDEN

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Meretes metode

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Langust og korsnebb

Usorterte tanker om assorterte temaer. Eller omvendt.

Volvelle

evolving.

BTB-traumeposten.

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Från ett annat perspektiv

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Toner av tanker

Tanker. Mine tanker! Helt ærlig og helt usensurert.

Ida Jacksons blogg

Personlig om kropp, litteratur og politikk

Virrvarrs roteloft

Virrvarr vimser, vrir, vrenger og vet best.

MElivet

- om hvordan det er å leve med ME

WSO-bloggen

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Fred Heggen

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Fremad i alle retninger

Litt her, litt der. Noen ganger helt tilstede, andre ganger ganske fjern.

Kampen for et liv

Steg for steg mot livet...

Kollokvium

backstage naturvitenskap

Tenkestedet mitt.

om det som er inni hodet og det som er utenfor

gamle ugle

Her vil du finne dikt om livet og sånt

www.psykologibloggen.no/

Nettstedet for de med interesse for psykologi

Malandra80

mitt pusterom

~Trollmors tanker~

The one and only... :)

psykologivirkeligheten

This WordPress.com site is the cat’s pajamas

Bak fasaden - Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Veritas ad Infinitum

picture-quotes

mindomin

skriblerier som sprudler over

Ting jeg er interessert i

om det som er inni hodet og det som er utenfor

VI ER HELE ELEFANTEN

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Melivetpaaslep

~ ME betyr ikke meg, jeg er mer enn mine begrensninger

ekahm

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Tankesmed.no

om det som er inni hodet og det som er utenfor

psykolog(i)virkeligheten

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Webpsykologen

Psykolog på nett

Ut av depresjonen

Sitater, tips og råd.

Sigruns blogg

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Anathema

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Trudeimpulser

Sint og blid på samme tid.

sapiuntdeviare

Just another WordPress.com site

Din Psykolog Online

Si din mening og bli med på å skape debatt om tema relatert til psykisk helse

Svartpipen

Min vei mot indre trygghet

%d bloggers like this: