Tigerguttpsykologi
Tigergutt er en søt figur. Han hopper rundt, er alltid positiv og havner i en hel masse trøbbel. Jeg skal gå ut ifra at du er kjent med historien om da Tigergutt kommer til Hundremeterskogen og (forsøker) å spise frokost.
Han er slitsomt krampepositiv men vanskelig å ikke like. På papiret. Når jeg møter mennesker som er som Tigergutt, dog, orker jeg dem ikke lenge av gangen.
Jeg har møtt en hel masse mennesker i psykiatrien som er Tigerguttmennesker, iallefall på utsiden. Jeg har en fornemmelse av at det er jobb-identiteten deres, og at de kollapser i sofaen når de kommer hjem, og kjefter på familien. Om de ikke direkte sparker katten, har jeg en følelse av at de bruker opp krampepositivismen på pasientene. Jeg hadde en psykolog som alltid avsluttet alle setninger i oppoverbakke. Opp i pitch. Gosh, hvor hun var irriterende, og gosh hvor hun virket falsk. Alt ble dermed et slags spørsmål; jeg antar det var for å gi meg rom til å tolke det som et spørsmål og samtidig forsøke å overføre positivisme; innføre Tigergutts boing-boing-boing! Honning er det beste Tigergutter vet!
Kjære psykiatrien: slutt med det. Det er irriterende, falskt og virker ofte mot sin hensikt: om jeg er syk og du er frisk. Hvor uendelig lang er ikke veien fra der jeg er til din hoppende Tigerguttske holdning. Dessuten: jeg tror deg ikke; jeg tror ikke på deg, det virker overhodet ikke genuint. Jeg har aldri vært Tigergutt annet enn i korte perioder når nyskjerrighet, kreativitet, intelligens og entusiasme smelter sammen. Det en målrettet, konkret og situasjonsbestemt Tigergutt-het. Ikke en generell, overskyggende verden-er-vakker! Lukt på blomstene! Tistler er det beste Tigergutter vet! Klatre i trær er det Tigergutter er best til!
Jeg vil igjen henlede oppmerksomheten til psykolog Evas bloggpost Har positiv psykologi blitt en parodi?
Svaret er ja.
Bonivard
Gjøken
Mille
Anonym
Gjøkeredet 
Rask kommentar: Har du lest noe av Dorothy Sayers? I en av bøkene, skrevet i mellomkrigstiden, funderer en av personene over den psykoanalytiske tidsånden, der «normalitet» buler ut på folk som de svulmende musklene til sterke menn på sirkus.
Selv om Tigerguttpsykologi nå forbindes med moderne positiv psykologi så kan vi sikkert finne eksempler på denne mestringsstrategien fra tidenes morgen. Jeg ser for meg Adam og Eva etter å ha blitt kastet ut av Edens hage. De ser på hverandre og sier: «Ja, ja, nå kan vi ihvertfall spise så mye epler vi vil!» Brukt med måte kan positiv tenking hjelpe oss ut av unødig svartmaling av små sorger i livet. Men brukt i det ekstreme tror jeg det er skadelig for vår menneskelighet. Hvorfor skal vi ikke være lei oss når noe er trist og sinte når noe er urettferdig? Pollyanna karakteren fra Eleanor Porters bøker skrevet på begynnelsen av 1900 tallet er ei jente som forsøker så hardt å være positiv at det gjør meg trist. Pollyanna er foreldreløs og bor med en tante som er streng og avvisende. Være glad leken hennes oppsto en julaften da hun fikk krykker i julegave istedenfor dukken hun hadde ønsket seg. For å dempe skuffelsen fant hun noe å være takknemlig for: Hun var ikke blant de uheldige som hadde bruk for krykker! Når tanten hennes stengte henne inne på loftet gledet hun seg over den fine utsikten. I utgangspunktet handler kognitiv psykologi om å gjøre en analyse av sin indre dialog for å se om man har belegg for å tenke som man gjør. Meningen er å se på fakta på en mer nøytral måte. Har man for eksempel en tanke om at «Alt jeg gjør blir mislykket» må man se på alt man har gjort for å vurdere om dette er sant. Ingenting er så svart hvitt, så vanligvis vil man da finne noe som gjør at utsagnet må modereres. Men å bare lete etter positive ting er en mestringsstrategi som krever mye undertrykking og som også kan lede til at man lar seg undertrykke.
Hei Eva –
Igjen, hyggelig at du tar deg til til å lese og svare. Denne ideen om at man kan finne noe positivt i alt er et slags reveenka-syndrom. Du vet, hvor haren er latterlig positiv: han giftet seg (så bra!), huset brant ned (trist!), men kona brant med (så bra!) etc, men det var ikke så galt heller!
Det jeg sliter med er det jeg oppfatter som overfladisk positivisme, når positiv tenkning går på autopilot; du vet at all responsen du noensinne vil få er men det er jo ikke så galt heller! Fordi…(bla blabla).
Mye av denne typen er det man bruker på barn. Som jeg har skrevet om før; man skal vri alt til å inneholde litt solskinn og hundevalper koste hva det koste vil.
Ja, jeg hadde noen sesjoner med en søt og velmenende sykepleier som tydelig har gått kurs i positiv tenkning, kognitiv terapi. Enhver fiktiv og reell situasjon forsøkte hun å vri over i «jo, det øsregnet, vennen din dukket ikke opp, du ble klissvåt og pådro deg dobbeltsidig lungebetennelse men du fikk deg jo en tur ut, og fylt bensin på bilen!»
Selvsagt skal vi ikke spa oss dypere ned enn nødvendig; av og til kan noen av oss kanskje trenge litt hjelp til å finne Occams razor i vår egen tenkning: den enkleste løsning er gjerne den minst gale.
Nå kan det tenkes at jeg hører til de menneskene som har «overexcitabilities»; som altså blir mer enn normalt (hva nå enn det er) oppskaket over verdens urettferdighet, kanskje bruker jeg for mye energi på å fortvile over verdens tilstand. Men skal dét pilles av meg, i bytte mot Tigerguttsk betakker jeg meg. Min menneskelighet henger på den empatien. Ta det fra meg, og jeg kommer – faktisk – til å bli en smule psykopatisk.
Jeg har også vært borti den typen kognitiv terapi hos en sykepleier. Det blir merkelig å vri og vende på absolutt alt til å bli positivt på en eller annen måte. Jeg lurer på er om den kognitive terapien de lærer er det samme som psykologer?
Jeg tenker på dette som autentisitet, noe jeg mener er første bud i menneskevirksomheter.
Merket meg ellers dette i teksten din: «…når nyskjerrighet, kreativitet, intelligens og entusiasme smelter sammen». Ja, sier jeg, da kjennes det ekte.
Hei Gamle ugle –
Ja, det dreier seg om noe autentisk. For meg er det intuisjon, en dyp magefølelse som er kompasset der.
…deri ligger en slags informert positivisme. Noe som hører til den virkelige verden.
Ah… jeg føler meg hjemme her på bloggen din.
Denne synes jeg er fin, på så mange måter: http://www.thersa.org/events/rsaanimate/animate/rsa-animate-smile-or-die
Hyggelig å høre, Berta. Ja, jeg er kjent med Smile or die ;-D
Ja, jeg leste det akkurat nå i kommentarene under blogginnlegget du lenka til. Great minds… osv ;)
Lene Wikander om ‘positivitetstyranniet’ på NRK Ekko
Barbara Ehrenreich: Smil eller dø
Her er en «fin» en:
Jepp. Fordi det er helt utenkelig at personer som sliter med latente eller aktive helseplager nettopp derfor går rundt med bekymringer og manglende fremtidstro.
Et positivitetstyranni; et avsindig tenk-deg-frisk og et hypokondersyn:
JESS!!!
Vettug tilnærming:
«Vi må gå fra å spørre fagpersoner: Hvilken metode kan du?
Til å spørre: Hvor godt kjenner du deg selv?»:
http://sor.rvts.no/no/nyhetsarkiv/Hjernen+formes+av+bruken.9UFRrK2X.ips