Skip to content

Vi, de druknede: læring, utdanning, undervisning II

08/06/2013

25

Jeg har sett meg nødt til å dele dette temaet opp i (minst) to, da tankene mine rundt dette ikke er særlig gjennomtenkte, tydelige eller ferdigtygde. Anse dette som lufting av tanker. Jeg kan godt tenkes å forandre mening underveis eller motsi meg selv. Kan tenkes dette oppfattes som om jeg går i temaet med harelabb. Pytt.

Du finner del 1 her.

Jeg spiser ikke helt det at alle opplevelser, alle reaksjonsmønster i livet er informert av det som skjedde oss, eller som vi gjorde da vi var barn/unge. Om jeg skal tro på fri vilje må jeg også tro på at vi har valg. Vi har alltid et valg. Og da mener jeg i sannhet alltid. Om barn har færre, naturligvis, og begrenset repertoir, finnes det likevel alltid valg. Hvor informerte, konstruktive, nyttige eller kloke valgene vi tar er en helt annen skål. Dermed er dette ikke en begravelseselegi over hvordan det onde skolesystemet og de drakoniske representantene kverket en sart spire.

Hvordan kan en lærer håndtere 25 – til tider villt forskjellige – unger? Ikke vet jeg; det står for meg som absurd at vi tror det skal være gjennomførbart, når vi ser på forventningene som stilles. Det i seg selv fremstår for meg som nesten umulig; men antagelig er jeg allerede her utenfor da jeg mener dette er et grunnleggende og betimelig spørsmål: hva som er formålet med å gå på skolen? Hva er poenget? For meg er ikke svaret gitt, for meg er svært mange svar ikke gode nok.

Skolen som institusjon slik vi ser den, for alle er ikke særlig gammel. Det tenker jeg er noe vi mister av synet: om vi er litt modige og ser i litt større perspektiver, kan man se skolen – nå snakker jeg grunnskolen – som et pågående eksperiment. Fra wikipedia:

Norges første folkehøgskole ble opprettet i 1864. Fra 1936 ble det syv års skoleplikt. En offentlig komité fra 1963 forberedte loven om niårig skole. I 1969 ble det ni års skoleplikt, og den frivillige realskolen ble erstattet av en obligatorisk ungdomsskole. I 1997 ble det ti års skoleplikt for alle.

Tygg på den. 1969! Jeg er født noen få år senere.

Noe av det jeg husker best fra grunnskolen var en overskyggende følelse av frustrasjon, urettferdighet, at vi alle var offer for ulogiske tilfeldigheter; lange tråder av årsak-virkning og årsakssammenhenger som var umulige å nøste opp i og som sjelden virket eller var særlig logiske. Resultatet av denne ubalansen i en forventing om en fornuftig, voksenstyrt, rettferdig verden, og den verden jeg møtte var dypt, dypt frustrerende. Jeg ble ofte sint; en hissigpropp, en liten ilder, og ja, jeg havnet i endel trøbbel. Dette sinnet dreide seg om urettferdighet, og for det aller meste var det over urettferdighet som rammet andre… du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.

Jeg var vel ikke istand til å formulere det eller se det tydelig, men resultatet av at min indre og min ytre verden avvek så skarpt resulterte i en stadig økende følelse at det er meg det er noe alvorlig galt med. En anneledeshet; i det at det virket som unger og voksne rundt meg taklet dette utmerket og ikke så noe galt med det. Ganske mange av dem så ut til å ikke bare trives, men blomstret ivei, i en balanse mellom deres ytre og indre verden. I å observere dette – over mange år – forsterket kun anneledesheten. Jeg tok innover meg ting andre ga blaffen i, en sårhet, en sensibilitet utover det som synes vanlig. Eller nyttig, for den saks skyld. Det er helt klart noe galt med meg; for å sitere Edward Said:

There was always something wrong with the way I was invented and meant to fit in with the world. Wether this was because I constantly misread my part or because of some deep flaw in my being I could not tell for most of my early life.

Nåvel. Altså. Et rom med 25 unger. I vår tenkning, i vår del av verden, har du altså et rom med 25 individer; 25 like spesielle og verdifulle vesner, som på ett eller annet vis alle skal få akkuratpasse av absoluttalt. Dette er et kulturbestemt syn. Glem aldri det.

Jeg er ikke sikker på om problemet ligger i «å bli sett» som er det evige mantraet. Å bli sett betyr naturligvis at ett menneske, foran 25 unger, skal på magisk vis se deg, ditt potensialet, dine behov, dine ønsker, selv om dette er ting du ikke er i stand til å formulere som syvåring. Og foreldre? Vel; det er et kapittel for seg: de er naturligvis ikke – og skal ikke være – objektive. Hver synes best om sine egne barn, slik er det bare, slik bør det være. Din helt unike personlighet, på det stadiet den er når du er syv, skal sees, verdsettes, de positive egenskapene nøres opp under. Og de mindre positive egenskapene… og hvem bestemmer hva de er? Vårt kulturbestemte konsensusfelt ser på noen trekk som positive, noen som negative. Det er til tider absurd. Nerdene skal slepes ut på fotballbanen. Sportsidioten skal sitte stille i time etter time.

Et menneske med – hva blir det? – mellom 3-6 års høyere utdanning skal, gjennom kakofoni og kaos av 24 andre unger se deg. Og kanskje dette er saken? Å se deg der du er (der du sitter å kludrer med Caran d’Ache), og samtidig vurdere hvor du kan gå hvordan dine evner og personlighet kan føre deg på veien til å bli en oppreist, skattebetalende medborger. Med en solid selvtillit som står i samsvar med dine evner og egenskaper. Og hvordan i all verden dette mennesket ved kateteret skal kunne assistere i dette.

Muligens er det vårt kulturbestemte, og hva jeg mener til tider er et forstokket, syn på likhet som er problemet. Det stakkars vesenet oppe ved tavlen er pålagt en himalayisk oppgave. Vår likhetstanke betyr at alle er like mye verd, men det er et konstruert er-likhetstegn mellom det å ha like rettigheter og det å ha like evner. Det er ikke bare absurd, det er sykt.

Jeg hadde det jeg forstår nå, det som heter asynkron læring; jeg var lynet i noen ting, og håpløst akterutseilt i andre. Et eksempel er at jeg hadde problemer med å lære å lese. Dette var til alles bekymring, naturligvis. Jeg gikk til logoped. Ingenting hjalp. Jeg kan fortsatt huske dagen jeg knakk koden. Solen skinte, jeg satt på gresset, bok i fanget. Bøker, som var et ork. Noe i hodet sa pooof! …og så kunne jeg det bare. I et magisk glimt skjønte jeg det, og i et magisk glimt var jeg i min intellektuelle og litterære forståelse omtrent på det samme punktet jeg er idag. Jeg knakk koden: og når så det var skjedd falt alle brikkene på plass, og min evne var således umiddelbart «voksen». Jeg var slik sett ferdig med dét temaet. Men skulle tråkke meg gjennom år etter år med meningsløs lesing av barnslige tekster og latterlige «analyser» av de dummeste ting. Når jeg først hadde skjønt det, ble all tekst transparent, all litteratur tilgjengelig, evnen til å analysere, vurdere, nyte, skape bilder, gjennomskue dårlig dramaturgi, frydes over overraskende og vakre historier…og ikke minst; gleden over vakker prosa; elegante, smidige og klangfullt konstruerte setninger. Alt sammen kom i ett eneste glimt. Det var her jeg ble den litt rare ungen som smugleste alt.

Det betyr jo ikke at jeg glitret i alt som hadde med språk å gjøre. Det gir seg selv at mange lærere ikke er begeistret for en elev som allerede har lest hele trilogien, når vi skal bruke et halvt skoleår på den første boken!

– hva er det læreren vi ha?
– hva har jeg lyst til å gjøre med dette?

Så var jeg vel dum på mange måter, for jeg gikk for siste alternativ, og klarte – av og til med glans – å vri noe drepende kjedelig til noe som var i det minste litt interessant og utfordrende. I høyere utdanning er det en fin-fin ting ofte. I grunnskolen: nåde den som spinner avgårde på årevis av leksikonlesning.

Dermed ble ofte de fagene jeg var best i også de aller mest frustrerende. Norsk, engelsk, biologi, geografi, historie, kjemi, kristendom (ja, faktisk! :-D), forming, sløyd… var nesten mer frustrerende enn de fagene jeg ikke var så god i.

Jeg fikk ikke nødvendigvis glitrende karakterer. Mine frustrasjoner og min økende følelse av at det var noe alvorlig galt med meg, at jeg ikke mestret dette på samme måten som mange medelever, bidro til at jeg forstod at jeg måtte være dum. Jeg passet ikke inn, jeg forsto ikke at det taktiske ville være å «gi læreren det hun vil ha», når jeg desperat forsøkte å finne noe interessant ved – innse det – endel av det hjernedøde, meningsløse pensum. Jeg banket hodet i veggen fordi jeg forsøkte å forstå de store Hvorfor. Jeg jobbet hardt, men resultatene sto ikke i sammenheng med innsatsen. Jeg skjønte aldri hva som var galt med å bruke det jeg hadde lest i leksikon og atlas. Det eneste jeg så var at jeg bommet gang på gang. Ergo: dum.

Men deri lå sannheten: jeg mestret ikke på samme måten.

Jeg mestret jo på en måte. Men på feil måte.

Selvsagt var dette en enorm dissonans, og av og til, utenfor skolen opplevde jeg helt andre tilbakemeldinger som hintet til at jeg ikke var stokk dum. Men det økte bare dissonansen: skolen er nesten hele livet til et barn, og noen spredte opplevelser utenom kan ikke overkjøre 5-6-7-8-9 år med erfaring. Så jeg var skolelei mange år før jeg hadde avsluttet grunnskolen.

Jeg fant hauger av mine gamle innføringsbøker for en tid tilbake. Det er et klart mønster gjennom alle sammen, gjennom alle fag. Det er til tider famlende og amatørmessig (var jo ikke store knøttet!), men det er et mønster. Et overgripende forsøk gjennom alle disse bøkene, å knytte kunnskap og viten sammen, å knytte kompleks informasjon og konsepter; å bruke noe lært i ett fag; finne nytte i det i et annet fag. Det tyter ut fra sidene. I svært mange av disse oppgavene i disse bøkene skriver jeg det med rene ord. At voksne ikke klarte se det… et mysterium.

Jeg kan ikke annet enn å velge å tro at de ikke så det, for om de så det, er det utilgivelig at ingenting ble oppklart.

Nå, tredve år senere, betaler jeg dyrt for denne fremmedgjorte anneledesheten, dette bildet av meg selv som inkompetent og dum.

Advertisements
2 kommentarer
  1. Mille permalink

    Interessante poster om intelligens, smarte barn, utdanning osv. Disse må jeg tenke og tygge på for meg selv en god stund. Men takk for at du skriver! :-)

    • cuculus canorus permalink

      …og takk til deg og alle som gidder lese! Og som alltid gjelder mantraet: jeg er ikke alltid enig med meg selv i alt jeg skriver :-)

Enig eller uenig? Spytt ut! :-)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

@psykiatri_ssk

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Depresjonsmannen

- en historie om dårlig billedbruk i media

VALGERDS VERDEN

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Meretes metode

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Langust og korsnebb

Usorterte tanker om assorterte temaer. Eller omvendt.

Volvelle

evolving.

BTB-traumeposten.

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Från ett annat perspektiv

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Toner av tanker

Tanker. Mine tanker! Helt ærlig og helt usensurert.

Ida Jacksons blogg

Personlig om kropp, litteratur og politikk

Virrvarrs roteloft

Virrvarr vimser, vrir, vrenger og vet best.

MElivet

- om hvordan det er å leve med ME

WSO-bloggen

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Fred Heggen

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Fremad i alle retninger

Litt her, litt der. Noen ganger helt tilstede, andre ganger ganske fjern.

Kampen for et liv

Steg for steg mot livet...

Kollokvium

backstage naturvitenskap

Tenkestedet mitt.

om det som er inni hodet og det som er utenfor

gamle ugle

Her vil du finne dikt om livet og sånt

www.psykologibloggen.no/

Nettstedet for de med interesse for psykologi

Malandra80

mitt pusterom

~Trollmors tanker~

The one and only... :)

psykologivirkeligheten

This WordPress.com site is the cat’s pajamas

Bak fasaden - Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Veritas ad Infinitum

picture-quotes

mindomin

skriblerier som sprudler over

Ting jeg er interessert i

om det som er inni hodet og det som er utenfor

VI ER HELE ELEFANTEN

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Melivetpaaslep

~ ME betyr ikke meg, jeg er mer enn mine begrensninger

ekahm

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Tankesmed.no

om det som er inni hodet og det som er utenfor

psykolog(i)virkeligheten

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Webpsykologen

Psykolog på nett

Ut av depresjonen

Sitater, tips og råd.

Sigruns blogg

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Anathema

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Trudeimpulser

Sint og blid på samme tid.

sapiuntdeviare

Just another WordPress.com site

Din Psykolog Online

Si din mening og bli med på å skape debatt om tema relatert til psykisk helse

Svartpipen

Min vei mot indre trygghet

%d bloggers like this: