Skip to content

Veien tilbake til «verden»

01/06/2013

5

Mye av teoriene underliggende i psykiatri, rehabillitering og det å hjelpe (p)syke tilbake til «livet» og arbeidslivet dreier seg i stor grad om små skritt.

Elisabeth Wurtzel:

The measure of mindfulness, the touchstone for sanity in this society, is our level of productivity, our attention to responsibility, our ability to plain and simple hold down a job.

Bertrand Russell:

-We are caught in the «cult of efficency» where only the economic benefits of knowledge or the increase in power over others which these may bring, are valued.

Små skritt. Husk å slappe av. Ikke stress. Det er forståelig på mange måter. Det å finne mening i å være sammen med andre mennesker, det å sammen med andre gjøre noe, produsere noe, oppnå noe. Vel og bra.

Jeg har møtt pasienter som jobber for eksempel en dag eller noen timer i uken med noe som er svært lite krevende. I overført betydning; å stappe konvolutter. Kassa på rimi. Plukke jordbær. Enkle, repetetive oppgaver.

Det er kanskje ikke høl i hue. I teorien virker det fornuftig. Jeg har møtt pasienter som skal ha ekstremt lave forventinger stilt for at de skal mestre noe somhelst. Så det er jo godt for dem. Men nå skal jeg være litt slem. Disse menneskene er ikke akkurat de skarpeste knivene i skuffen.

Men så er det slike som meg, da. Om du setter meg til å stappe konvolutter vil jeg bli fullstendig sprø innen to dager. Hadde jeg hatt krefter til det ville jeg smadret inventaret i frustrasjon. Det vil være totalt meningsløst for meg; og for å holde hodet mitt igang med noe som kan lukte av konstruktivitet, vil hodet mitt – helt av seg selv – rase avgårde for å finne mer rasjonelle måter å løse arbeidsoppgavene på. Forsøke å gjøre det mer interessant. Forbedre. Det spiller ingen rolle hva jeg gjør. Om det er ekstremt krevende – eller tilsynelatende for andre ekstremt krevende. Eller banalt enkelt. Det at du synes noe er vanskelig betyr ikke at jeg synes det. Det at du ikke kan forstå hva jeg jobber med, betyr heller ikke at det er spesielt vanskelig eller umenneskelig krevende. Det at helsepersonell har liten eller nada innsikt i teknologi, abstrakt tenkning, nettverk, design eller whatever betyr ikke automatisk at det er vrient og dermed usunt for meg.

Det er de samme mekanismene som kjører i hodet mitt, og de vil – uansett – forsøke å dytte prosessene opp på et mer interessant nivå.

Ideen om at jeg har godt av å ta bittesmå museskritt.. vel, jeg er ikke så sikker på det. Min helt på mange områder, Stephen Fry, er bipolar. Manisk depressiv. Jeg er ikke bipolar, ikke manisk. Men jeg forstår inderlig godt hans poeng: han trenger å jobbe intenst. Han vet at hans boblende mani betales med lammende depresjon. Men det som gir livet hans mening, til tross for hamrende depresjon, overarbeidelse, dirrende nevroser, angst. Er å balansere på kanten.

Kurt Vonnegut har sagt:

I want to stand as close to the edge as I can without going over. Out on the edge you see all the kinds of things you can’t see from the center.

New York Times hadde for en stund siden er meget interessant artikkel: A High-Profile Executive Job as Defense Against Mental Ills
. Den beskriver historiene til høyt utdannede mennesker som får diagnoser i spekteret schizofreni, schizoaffective disorder og denslags:

“It’s just embarrassing,” said Dr. Stephen R. Marder, {…} “For years, we as psychiatrists have been telling people with a diagnosis what to expect; we’ve been telling them who they are, how to change their lives — and it was bad information for many people. {…}

No more so, perhaps, than for Ms. Myrick, who after years of devastating mental trials learned that she needed a high-profile position, not a low-key one, to face down her spells of paranoia and despair.{…}

Her mind runs on high, and without fuel — without work — it seems to want to feed on itself.

Nå er jeg, som sagt, hverken schizo eller bipolar. Jeg er ikke manisk, jeg har ikke maniske perioder.

Men jeg krever mening. Jeg kan ikke stappe konvolutter; det vil drive meg over kanten. Kanskje vil relativt tidsbegrensede prosjekter være det jeg trenger. Tidsbegrensede prosjekter med mulighet for å kaste litt ball med andre involverte. Men jeg trenger å bruke hodet: jeg trenger å dytte meg selv iallefall litt. Ja, jeg kan ha godt av å jobbe sammen med andre mennesker, meg jeg jobber ikke så aller verst alene heller.

Jeg sier selvsagt ikke at jeg skal starte fulltidsjobb imorgen. Dét er garantert en elendig idé. Prosjektbasert, med muligheter for time-out. Kanskje to dager i uken. Jeg bruke hodet. Mitt hode.

Advertisements
12 kommentarer
  1. Mille permalink

    I boka «I morgen var jeg alltid en løve», forteller forfatteren om da hun skulle rehabiliteres gjennom arbeid. Hun ble satt til å rulle sov-i-ro. Det var så kjedelig at hun ble psykotisk av det. Jeg er ikke overrasket.

    • cuculus canorus permalink

      Jeg tviler heller ikke.

      Det er mulig det har noe å gjøre med at man «gjør noe» som pr. definisjon er «bra», alle vil fortelle deg at det er bra for deg. Om igjen og om igjen. Men i hodet ditt, når du sitter å ruller sov-i-ro (!?!) vil tankekjøret om Livet Meningsløshet rase ivei. Og ens egen tilfredsstillelse og følelse av nytteverdi vil kjøres ned i kjelleren.

      • cuculus canorus permalink

        You have to wait
        until yesterday is here

  2. Liv Tove Thorgersen permalink

    Det emnet her er av det vriene slaget. Å finne den balansen. Ikke kjede seg til døde, passe utfordrende for der man er her og nå, tidsfrister som er mulige og som samtidig er romslige nok for en helvetes dag eller fem. Få brukt seg uten å bruke seg opp. Mening, men ikke livsviktig (i betydningen at verden ikke skal gå under om man ikke får til alt).
    Jeg tror en del har en litt for stor motstand mot enkle oppgaver i en opptreningsperiode, samtidig som en del såkalte enkle oppgaver er så dumme at jeg ikke fatter at noen som helst kan greie å se noe positivt i dem. Og spesielt om man heller ikke får lønn for å stå med idiotoppgavene.
    For en del somre siden hadde jeg sommerjobb på en vernet bedrift. Ikke på tiltak selv, men i ordinær jobb fordi bedriften hadde påtatt seg et oppdrag de ikke rådde med med den vanlige bemanningen og normale arbeidstider. Så en haug med ungdommer, noen mer voksne, som jeg, og de vanlige arbeidslederne på stedet, jobbet døgnkontinuerlig skift mot svært god betaling med arbeid som var typisk tiltaksarbeid. Om jeg holdt på å kjede vettet av meg, spesielt i begynnelsen, ble det faktisk alright. Fordi det var mulig å ta ansvar, kjøre ganske komplisert maskineri, finne smarte løsninger for å få jobben unna, holde ungdommene i øra (!) og kanskje mest fordi det vi gjorde hadde en mening for de som skulle ha produktet til slutt. Og en stor motivasjon var det selvfølgelig at vi ble skikkelig godt betalt! Så meningen kom litt etter hvert, den.
    Når jeg begynte der sa jeg at her kan man jo bare ha med seg hendene på jobb og legge igjen hodet hjemme. Og ja, det hadde fungert, det, om jeg hadde valgt å gjøre det. Men da hadde jeg nok klikket fort, i hvert fall sovnet ved samlebåndet i 2-tida på natta. Ved å ta med hodet, få full oversikt, ta ansvar, motivere dritsure trøtte 16-åringer, gi dem ekstraoppgaver så de kviknet til osv. så ble det mening ut av noe som kunne blitt de kjedeligste sommermånedene på jobb noen sinne.
    Grunnen til at jeg skriver dette er at jeg også var med på denne arbeidsplassen på vanlig dagtid med stort sett folk på tiltak noen få ganger. De fleste var på varig tilrettelagt arbeid. De gjorde stort sett en oppgave hele tiden, i bedagelig tempo, tok ingen initiativ, det ble ikke forventet noe særlig av dem. Det så ut som de hadde resignert fullstendig. Samtidig var noen av dem umåtelig stolte av jobben de gjorde, og det med rette!
    Jeg tror mange av dem hadde greid mye mer om de hadde blitt litt utfordret. Jeg vet jeg hadde sluttet etter dag en om jeg var der på tiltak. Mest (sannsynligvis) fordi jeg ikke den første dagen ville klare å se annet enn det kjedelige og tilsynelatende meningsløse. Og sikkert mye fordi jeg ikke vil være «en sånn en som de som jobber her». Samtidig var det utfordrende nok i massevis for noen.
    Det var egentlig ganske sprøtt å se en slik arbeidsplass i funksjon med så forskjellige folk til å gjøre jobben og se hva egen holdning gjorde med å lage mening der det var fort gjort å slå seg til ro med at eneste meningen var pengene på konto. (Noen ganger er det mening nok også…)
    Så det er sagt er jeg absolutt ikke for å sette intelligente folk til verken å rulle ørepropper eller putte ark i konvolutter. Om det en periode er eneste mulighet, KAN det være at egen holdning kan gjøre det til noe bedre enn man først tenker.

    • cuculus canorus permalink

      Hei Liv Tove –
      Igjen, tusen takk for at du tar deg tid, og du har mange gode poenger her. Balansen er, som du sier, magien.

      Jeg var kanskje litt uklar, men jeg tror vi er helt enig i at mening er det man gjør det til, på et vis. Om jeg ble satt til å stappe konvolutter eller rulle sov-i-ro ville jeg ikke være istand til å ikke forsøke å forbedre prosessen. Om jeg ble forhindret i dette ville jeg gå på veggen. Mange velmenende sjeler i psykobransjen insisterer på at jeg ikke skal engasjere meg; at jeg skal ta det med ro og være fornøyd med å putte ting i konvolutter. Jeg skal legge igjen hodet hjemme. Jeg tviler på at jeg er istand til det.

      For meg er det litt slik at om jeg skal leve i nuet, lære å være her-og-nå, inkluderer det å faktisk bruke knotten.

      Det er som historien du forteller. Jeg må ha muligheten til å ta ansvar, til å bli hørt, selv om alle forslagene og ideene mine selvsagt ikke alltid er laget av gull. Jeg trenger også selvsagt muligheten til å bare gjøre dølle, repetetive ting en dag i ny og ne.

      Det er også riktig som du sier, at penger på konto er en motivasjon. Og naturligvis; å se et mål, et produkt til slutt er for meg essensiellt. Derfor vil sov-i-ro-rulling nok drive meg til distraksjon: det er en prosess uten ende, og jeg er neppe istand til å få noen særlig tilfredsstillelse av å ha stappet 5000 konvolutter. For det er 20 000 som venter på at jeg skal gjøre nøyaktig det samme.

      Poenget mitt er vel, i kortversjon, at jeg må ha muligheten til å kunne påvirke hverdagen, om det så er i små porsjoner.

  3. Liv Tove Thorgersen permalink

    Ja, den muligheten bør være der. Jeg tror det er den viktigste faktoren for å trives på en arbeidsplass. Å bli oppfordret til å legge igjen hodet hjemme skjønner jeg ikke poenget med. Det er morsommere når det er med. Samtidig kan jeg skjønne poenget med en oppfordring om ikke å måtte la det jobbe på høygir hele tida, i hvert fall ikke nødvendigvis med den jobben som skal gjøres. Da i betydningen at noen ganger er det faktisk helt greit å la ting skure og gå etter andres oppskrift også. Ikke legge så store betydninger i ting som kanskje ikke bør ha det. Men det skal ikke være enten/eller. Hodet kan jobbe med helt andre ting. Det er noe med å finne balansen der også.
    Jeg tror jeg kanskje argumenterer for at det mange steder finnes muligheter vi ikke ser fordi vi har satt opp en mental fasit for hvordan ting må være for at det skal kunne lykkes oss å klare å gjøre noe/ være et sted/ holde ut over tid eller hva som nå måtte være målet vårt. Og det gjør jeg igjen kanskje fordi jeg nå, som erklært varig ufør, ser at mange mulige veier som ble pekt ut for meg som muligheter til å komme i arbeid igjen, kunne jeg ha prøvd. Men jeg sa nei. Helt overbevist om at det ikke ville føre til noe som helst. Kanskje lå det en enorm angst bak. Jeg er ikke sikker.
    Uansett håper jeg du finner noe som passer. :)

    • cuculus canorus permalink

      Hei Liv Tove –
      Selvsagt har du rett i at det er veier som er mulige, som kan passe, som er vanskelige å se selv. Nå skal det sies at ingen har ennå forsøkt å dytte meg ut i noesomhelst av arbeid, hverken av den ene eller andre sorten. Det er jeg foreløbig takknemlig for.

      Det er klart, jeg har møtt andre pasienter som beskriver jobbene og «jobbene» side hvor jeg stønner innvendig av tanken på å plassere meg i de situasjonene.

      Det jeg dog ønsker å stille spørsmålstegn ved, er den grunnleggende ideen om at all arbeidsrelatert aktivitet er av det gode. Ja, det kan være et gode for samfunnet, muligens, det kan være et gode for byråkratiet, men den endeløse «hva er bra for deg?» butter i hva jeg faktisk mener er bra for meg.

      Jeg har noen ideer om hva som kunne være bra for meg, men det virker umulig for systemet å forstå.

      Vi får se hvordan det går. Og du har absolutt rett i at noen dager, av og til, må det være greit å la ting skure og gå. Av og til må jeg kunne velge å gjøre noe passelig hjernedødt. Men det må være i en meningsfull kontekst.

  4. Og i en beslektet gate kommer de stadige oppfordringene/formaningene (ihvertfall på enkelte psykiatriske avdelinger) om å «slappe av», «koble ut» og «bare ta det med ro».

    For all del – jeg tviler ikke på at det fins mange pasienter hvor det å få muligheten til å «bare ta det helt med ro» er nettopp noe av de trenger – eller kanskje tilogmed alt de trenger.
    Men det virker som om psykiatrien stirrer seg blind på dette reaksjonsmønsteret, og verken evner å se eller forstå de pasientene som ikke ønsker – eller ikke klarer – å «koble ut» og gå over i en meditativ agurktilstand. At hvis tankevirksomheten kommer til å snurre og gå uansett, så er det en veldig dårlig ide å sitte alene på et sterilt, hvitmalt rom og la tankene kretse uavlatelig om egne problemer, simpelthen av mangel på noe annet å fokusere på. At det å aktivt strebe og søke etter interessante inntrykk utenfra ikke behøver å være en kilde til farlig «overstimulering», men tvert imot kan være den beste metoden for å få bukt med egne problemer – eller, om ikke annet, en måte å håndtere problemene og gjøre tilværelsen levelig mens man jobber seg fram mot en dypere bedring.

    • Jeg var innlagt på ungdomsavdelingen og fikk et anfall av tankekjør og kroppslig uro – når dette skjedde meg hjemme brukte jeg å gå meg en tur. En lang tur, for å gå av meg det verste. Det virket. På avdelingen derimot, ble jeg fortalt at jeg skulle holde meg i ro, sitte i fred og tenke på noe annet. problemet var jo at å sitte i ro var som å få hjernen sin spist opp av rastløshet. Men å bruke kroppen for å få bukt med den negative energien? No chance.

      Jeg er også en som trenger fokus. Å studere de hvitmalte veggene i en slik situasjon gjør meg agitert av dimensjoner, men det er liksom greit det – for da bevises det at jeg ikke er i stand til å gjøre noe som helst.

      Jeg vet at får je brukt kroppen får jeg ikke lyst til å slå møbler i veggen (jeg gjør det ikke, jeg er for grei), å hyle og skrike, sparke og slå. Jeg trenger et utløp.

      Og det er den fysiske biten – det er nøyaktig det samme psykisk. Jeg kan glemme/overkjøre masse negative tanker med å ha noe å jobbe med. Men da er det jo en nødvendighet at arbeidet ikke lar tankene fly.

      • «Jeg vet at får je brukt kroppen får jeg ikke lyst til å slå møbler i veggen (jeg gjør det ikke, jeg er for grei), å hyle og skrike, sparke og slå. Jeg trenger et utløp.»

        Du vet de polstrede, lydisolerte cellene der man holdt de verste pasientene i «fæle, gamle dager»?

        Alle psykiatriske avdelinger burde ha et slikt rom – men uten lås på døren. Et sted man kunne gå for å skrike ut sin fortvilelse, hamre i veggen, og kaste (trygge) gjenstander vegginnimellom – uten at man blir kjeftet på for at man skremmer de andre pasientene (eller blir utsatt for enda verre represalier).

        • Jeg er helt enig i den, jeg ble sendt til rommet mitt for å ikke forstyrre de andre pasientene (helt greit, forsåvidt), men på rommet er det altså en stol. Og et vindu. Av glass, som kan knuses. Med en stol.

          Da ble jeg jo bare gående i sirkler mens jeg sa til meg selv at jeg ikke skulle slå stolen i vinduet (og så kutte meg selv med glasset? Jeg er ikke selvskader, men får lyst hvis andre strategier ikke virker. På det tidspunktet var mestringsstrategiene mine, som å gå meg en tur vekk fra alt, umulige for meg å gjennomføre).

          Destruktiv adferd kan være veldig beroligende. Og et slikt rom uten lås, virker veldig greit fra mitt syn i alle fall.

          Nå når jeg ser tilbake på det følte jeg meg plutselig ganske frisk her jeg sitter :)

  5. Blir litt som skolen, noen tåler repetive oppgaver, mens andre går på veggen og trenger utfordringer.

Enig eller uenig? Spytt ut! :-)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

@psykiatri_ssk

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Depresjonsmannen

- en historie om dårlig billedbruk i media

VALGERDS VERDEN

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Meretes metode

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Langust og korsnebb

Usorterte tanker om assorterte temaer. Eller omvendt.

Volvelle

evolving.

BTB-traumeposten.

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Från ett annat perspektiv

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Toner av tanker

Tanker. Mine tanker! Helt ærlig og helt usensurert.

Ida Jacksons blogg

Personlig om kropp, litteratur og politikk

Virrvarrs roteloft

Virrvarr vimser, vrir, vrenger og vet best.

MElivet

- om hvordan det er å leve med ME

WSO-bloggen

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Fred Heggen

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Fremad i alle retninger

Litt her, litt der. Noen ganger helt tilstede, andre ganger ganske fjern.

Kampen for et liv

Steg for steg mot livet...

Kollokvium

backstage naturvitenskap

Tenkestedet mitt.

om det som er inni hodet og det som er utenfor

gamle ugle

Her vil du finne dikt om livet og sånt

www.psykologibloggen.no/

Nettstedet for de med interesse for psykologi

Malandra80

mitt pusterom

~Trollmors tanker~

The one and only... :)

psykologivirkeligheten

This WordPress.com site is the cat’s pajamas

Bak fasaden - Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Veritas ad Infinitum

picture-quotes

mindomin

skriblerier som sprudler over

Ting jeg er interessert i

om det som er inni hodet og det som er utenfor

VI ER HELE ELEFANTEN

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Melivetpaaslep

~ ME betyr ikke meg, jeg er mer enn mine begrensninger

ekahm

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Tankesmed.no

om det som er inni hodet og det som er utenfor

psykolog(i)virkeligheten

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Webpsykologen

Psykolog på nett

Ut av depresjonen

Sitater, tips og råd.

Sigruns blogg

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Anathema

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Trudeimpulser

Sint og blid på samme tid.

sapiuntdeviare

Just another WordPress.com site

Din Psykolog Online

Si din mening og bli med på å skape debatt om tema relatert til psykisk helse

Svartpipen

Min vei mot indre trygghet

%d bloggers like this: