Skip to content

Elizabeth Wurtzel

27/05/2013

22

One of the terrible fallacies of contemporary psychotherapy is that if people would just say how they felt, a lot of problems could be solved.

 

I have studiously tried to avoid ever using the word ‘madness’ to describe my condition. Now and again, the word slips out, but I hate it. ‘Madness’ is too glamorous a term to convey what happens to most people who are losing their minds. That word is too exciting, too literary, too interesting in its connotations, to convey the boredom, the slowness, the dreariness, the dampness of depression.

 

There is a classic moment in ‘The Sun Also Rises’ when someone asks Mike Campbell how he went bankrupt, and all he can say in response is, “Gradually and then suddenly.” When someone asks how I lost my mind, that’s all I can say too.

 

That’s the problem with reality, that’s the fallacy of therapy: It assumes that you will have a series of revelations, or even just one little one, and that these various truths will come to you and will change your life completely. It assumes that insight alone is a transformative force. But the truth is, it doesn’t work that way. In real life, every day you might come to some new conclusion about yourself and about the reasoning behind your behavior, and you can tell yourself that this knowledge will make all the difference. But in all likelihood, you’re going to keep on doing the same old things. You’ll still be the same person. You’ll still cling to your destructive, debilitating habits because you emotional tie to them is so strong that the stupid things you are really the only things you’ve got that keep you centered and connected. They are the only things about you that is you.

 

The atypically depressed are more likely to be the walking wounded, people like me who are quite functional, whose lives proceed almost as usual, except that they are depressed all the time, almost constantly embroiled in thoughts of suicide even as they go through their paces.

Atypical depression is not just a mild malaise…but one that is quite severe and yet still somehow allows an appearance of normalcy because it becomes, over time, a part of life. The trouble is that as the years pass, if untreated, atypical depression gets worse and worse, and its sufferers are likely to commit suicide out of sheer frustration with living a life that is simultaneously productive and clouded by constant despair. It is the cognitive dissonance that is deadly.

Because atypical depression doesn’t have a peak- or, more accurately, a nadir, like normal depression, because it follows no logical curve but instead accumulates over time, it can drive its victim to dismal despair so suddenly that one might not have bothered to attend to treatment until the patient has already, and seemingly very abruptly, committed suicide.

 

The measure of mindfulness, the touchstone for sanity in this society, is our level of productivity, our attention to responsibility, our ability to plain and simple hold down a job.

 

It’s being a grown up, which I never figured out how to do, scrubbing the tub, and remembering to eat and shampoo my hair. It’s the basics: I can write a whole book, but I cannot handle the basics.

 

Taking a hypersensitive approach to life had come to seem so much more pure and honest then joining the ranks of the numb masses who could let it all slide by. What I stopped realizing was that if you feel everything intensely, ultimately you feel nothing at all. Everything registers at the same decibel..

Advertisements
4 kommentarer
  1. Bonivard permalink

    «You’ll still cling to your destructive, debilitating habits because you emotional tie to them is so strong that the stupid things you are really the only things you’ve got that keep you centered and connected. They are the only things about you that is you.»

    Så smertelig, skremmende, hjerteskjærende sant. :-(

    Og hvordan håndterer psykiatrien dette problemet, denne faren, denne grøften som pasienten risikerer å aldri komme opp av?

    Ved å plassere innlagte pasienter i en setting der de mister kontakten og forbindelseslinjene til alle sine vante, kjente, meningsgivende aktiviteter – og i beste fall må erstatte dem med det aktivitetstilbud som behandlingsapparatet forordner.
    Ved å møysommelig og ustoppelig konstruere en forståelsesmodell der alle pasientens interesser, særegenheter, personlighetstrekk, ses på som uløselig knyttet til og sammenvevd med deres psykdom.
    Ved å systematisk skrelle vekk, forringe, dissekere, alle lagene i pasientens personlighet og vesen, inntil hen står igjen med bare sin psykdom og det preg den setter på tilværelsen som den eneste gjenværende, autentiske, egendefinerte kjerne av egen identitet hen fortsatt kan klamre seg til.

    Og deretter beskyldes pasienten for å være «behandlingskontrær» og «mangle vilje til bedring».

    • cuculus canorus permalink

      Bryte ned uten å bygge opp. Bryte ned, uten å gi verktøyene for å selv kunne bygge opp huset igjen.

  2. Jeg jobber med et innlegg om «hjelperverdier», som jeg låner og omskriver fra George Lakoffs «Don’t think of an elephant». Min versjon er 1) «beskjærende, hemmende» og 2) «støttende, fremmende».

    «hjelp» i kategori 1 handler mye om hva man må SLUTTE å gjøre, hva som ikke er bra. For å sitere en psykiater: «Selvskading og selvmord er uønsket atferd». For å sitere en annen psykiater: «ordene er din sterkeste muskel, du må slutte å gjemme deg bak dem og innse at jeg har rett»

    Og i terapisammenheng synes det ofte å handle om at man må slutte å gjøre det man hittil har gjort for å overleve, orientere seg og fikse tilværelsen. Beskjærende. og det Lakoff kaller «the strict father model» er også hemmende, for denne tankeboksen har ikke rom for løsninger som er utenfor hjelperens forestillingsverden. En beskjærende hjelper kan prøve å hjelpe deg til å passe inn i sin boks, og ikke noe annet.

    En støttende hjelper begynner der du er. Og det må vel bli et annet innlegg: «du må finne meg før du kan hjelpe meg, og du finner meg bare når du er der jeg er»

    I en blogg som nå er slettet, leste jeg en hyllest til en pleier som «satte seg i blodpølen ved siden av meg». Og det er der vi trenger hjelperne : ved siden av oss.

    Med respekt for og anerkjennelse av det vi hittil har gjort for å orientere oss og overleve.

    Sent på kveld, håper dette ble forståelig.

    • cuculus canorus permalink

      Det er definitivt forståelig, Ingrid Johanne –
      og kanskje er det hele kjernen: jeg vil ha en hjelper som står ved siden av meg og ser i samme retning, ikke en som sitter å stirrer på meg.

Enig eller uenig? Spytt ut! :-)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

@psykiatri_ssk

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Depresjonsmannen

- en historie om dårlig billedbruk i media

VALGERDS VERDEN

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Meretes metode

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Langust og korsnebb

Usorterte tanker om assorterte temaer. Eller omvendt.

Volvelle

evolving.

BTB-traumeposten.

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Från ett annat perspektiv

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Toner av tanker

Tanker. Mine tanker! Helt ærlig og helt usensurert.

Ida Jacksons blogg

Personlig om kropp, litteratur og politikk

Virrvarrs roteloft

Virrvarr vimser, vrir, vrenger og vet best.

MElivet

- om hvordan det er å leve med ME

WSO-bloggen

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Fred Heggen

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Fremad i alle retninger

Litt her, litt der. Noen ganger helt tilstede, andre ganger ganske fjern.

Kampen for et liv

Steg for steg mot livet...

Kollokvium

backstage naturvitenskap

Tenkestedet mitt.

om det som er inni hodet og det som er utenfor

gamle ugle

Her vil du finne dikt om livet og sånt

www.psykologibloggen.no/

Nettstedet for de med interesse for psykologi

Malandra80

mitt pusterom

~Trollmors tanker~

The one and only... :)

psykologivirkeligheten

This WordPress.com site is the cat’s pajamas

Bak fasaden - Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Veritas ad Infinitum

picture-quotes

mindomin

skriblerier som sprudler over

Ting jeg er interessert i

om det som er inni hodet og det som er utenfor

VI ER HELE ELEFANTEN

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Melivetpaaslep

~ ME betyr ikke meg, jeg er mer enn mine begrensninger

ekahm

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Tankesmed.no

om det som er inni hodet og det som er utenfor

psykolog(i)virkeligheten

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Webpsykologen

Psykolog på nett

Ut av depresjonen

Sitater, tips og råd.

Sigruns blogg

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Anathema

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Trudeimpulser

Sint og blid på samme tid.

sapiuntdeviare

Just another WordPress.com site

Din Psykolog Online

Si din mening og bli med på å skape debatt om tema relatert til psykisk helse

Svartpipen

Min vei mot indre trygghet

%d bloggers like this: