Skip to content

Tvangens Damoklessverd

26/05/2013

bonivard4

De fleste psykiatriske pasienter går rundt med et eller flere damoklessverd hengende over seg – bekymring for å skulle utleveres, redsel for å miste de personer eller ting som er viktige for dem (eller seg selv), frykt for å skade seg selv eller andre, angst for edderkopper, trange rom, smitte eller romvesener – sannsynligvis minst like mange forskjellige slike trusler som det er pasienter.

Men det fins ett damoklessverd som – riktignok i sterkt varierende grad – påvirker de aller fleste psykiatriske pasienter i Norge. Det henger i kapittel 3 i Lov om psykisk helsevern, og heter § 3-3 – vedtak om tvungent psykisk helsevern.

Etter denne og tilhørende paragrafer gis den faglig ansvarlige lege myndighet til å tvangsinnlegge enhver pasient, forutsatt (hovedsakelig) at:

1)    Pasienten har en alvorlig sinnslidelse (“hovedkriteriet”), og

2)    Pasienten enten «utgjør en nærliggende og alvorlig fare for eget eller andres liv eller helse» (“farekriteriet”) eller «vil få sin utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring i betydelig grad redusert, eller det er stor sannsynlighet for at vedkommende i meget nær framtid får sin tilstand vesentlig forverret» dersom hen ikke tvangsbehandles (“behandlingskriteriet”).

(Behandlingskriteriet har også en klausul om at «tvungent psykisk helsevern bare kan finne sted hvor dette etter en helhetsvurdering framtrer som den klart beste løsning for vedkommende» – en bestemmelse som saktens kunne hatt en viss verdi, dersom psykiatrien ikke hadde operert med et dogme om at enhver psykisk syk pasient pr. definisjon har best av å underlegges behandling.

I Norge i 2007 ble 78% av alle tvangsinnleggelser foretatt på behandlingskriteriet alene – altså mot pasienter som ikke ble vurdert å være til fare for seg selv eller andre.)

Når tvangsinnleggelse er etablert, har faglig ansvarlig også fullmakt til å vedta
tvangshenting og tilbakeholdelse på sykehus, skjerming fra andre pasienter eller personale, tvangsmedisinering eller -ernæring, brev- besøks- og telefonforbud, rom- og kroppsransakelse, beslag av pasientens eiendeler, tvungen urinprøve, tvungen overføring til annen institusjon, og fysiske maktmidler.

Og de fleste debatter omkring tvang i psykiatrien, og de fleste forslag til bedring av pasientens situasjon, dreier seg om å minske antall tilfeller av tvangsbruk, gjennomføre tvangen på en mildere og mer skånsom måte, eller implementere bedre kontrollrutiner for å unngå unødig og uberettiget bruk av tvang

Man gir Damokles en sykkelhjelm å ha på hodet, eller binder opp sverdet med litt flere og tykkere hårstrå for å redusere risikoen for at det faller ned.

Det er ytterst få fagpersoner som stiller spørsmålet om hvorvidt tvangsparagrafen i seg selv er nødvendig eller berettiget. Det er nesten ingen som fremfører det som burde det som burde være et åpenbart, selvfølgelig premiss, på tvers av forskjellige standpunkter i debatten: at tvangsparagrafens blotte tilstedeværelse i lovverket er til skade for pasientene.

Også de som mener at andre lover ikke ivaretar samfunnets forpliktelse for å beskytte seg mot farlige personer godt nok – også de som mener behandlingskriteriet må opprettholdes for at folk skal kunne påtvinges hjelp før de blir så syke at de blir direkte farlige for seg selv eller andre – også disse burde være i stand til å innrømme at jo, selvfølgelig fører tvangsparagrafen også med seg uheldige konsekvenser. Selvfølgelig ville det – isolert sett, om ikke annet – være best hvis pasienter slapp å bekymre seg for muligheten for at de kan komme til å bli innlagt, behandlet eller medisinert imot deres uttrykte og uttalte ønske. Selvfølgelig – selv om man mener at paragrafen totalt sett fører til at flere pasienter mottar nødvendig og effektiv behandling – så er det også en gruppe pasienter som blir gående ubehandlet pga. tvangsparagrafen, fordi den fører til at de vegrer seg for å kontakte hjelpeapparatet av (berettiget) frykt for at dette vil utløse en prosess som ligger utenfor deres kontroll.

Dock inte.

Det er meg en gåte at det ikke er ihvertfall noen flere fagpersoner som står på barrikadene mot tvangsparagrafen – ikke nødvendigvis ut fra noen empati med pasienten, men simpelthen utfra å ivareta fundamentale behov ved sin egen profesjonsutøvelse. At vi ikke hører flere stemmer som sier:

«Tvangsparagrafen må fjernes fordi den hindrer oss i å utøve yrket vårt. Vi psykiatere kan ikke som somatiske leger ta blodprøver, røntgenbilder og MR-undersøkelser av pasientene våre. Javel, noen ting kan vi observere og måle, men hvis vi skal danne oss noe tilnærmet fullstendig bilde av pasientens sykdom, så er vi fullstendig avhengig av opplysningene som pasienten selv velger å gi oss. Og en slik fullverdig tilførsel av opplysninger, en slik ærlig utlevering av pasientens innerste tanker, følelser og erfaringer, vil aldri kunne finne sted så lenge pasienten vet at dette kan – om så bare i ytterste instans – bli brukt mot hem, kan danne grunnlag for at hen fratas sin selvbestemmelse over eget liv.

Ja, vi psykiatere kan forsøke å bygge tillit til pasienten, trekke opp klare grenser, forsikre om vi at kun i ytterste nødsfall – eller selv ikke da – vil benytte oss av denne muligheten. Men trusselen ligger der uansett, myndigheten ligger der fortsatt. Damokles vil fortsatt sitte ukomfortabelt på tronen, uansett hvor mye vi beroliger ham med at vi står klare til å fange opp sverdet, eller at det egentlig ikke er så skarpt og tungt som det kan se ut som.

Maktubalansen mellom pasient og terapeut blir nå ikke bare en konsekvens av den sosiale og personlige situasjonen, men en formalisert og lovfestet del av regelverket. Hvem – utrygg, sårbar pasient eller selvsikker og frisk samfunnsborger – vil fritt og åpent utlevere sine private tanker, med denne muligheten alltid spøkende i bakgrunnen? Hvor mange av de samfunnsdebattanter som prediker betydningen av å delta åpent og med fullt navn, ville hatt meningers mot overfor en motdebattant som var gitt myndighet – langt på vei ut fra eget skjønn og forgodtbefinnende – til å frata dem bevegelsesfrihet, kommunikasjonsfrihet, muligheten til å bestemme over eget liv?

En produktiv, dynamisk, ærlig, innsiktsbringende terapi forutsetter et mest mulig likeverdig og tillitsbasert forhold mellom pasient og terapeut – og tvangsparagrafen utgjør et fundamentalt hinder mot dette.»

Jeg venter fortsatt. Og forsøker å være optimist.

Advertisements
3 kommentarer
  1. cuculus canorus permalink

    Maktubalansen mellom pasient og terapeut blir nå ikke bare en konsekvens av den sosiale og personlige situasjonen, men en formalisert og lovfestet del av regelverket. Hvem – utrygg, sårbar pasient eller selvsikker og frisk samfunnsborger – vil fritt og åpent utlevere sine private tanker, med denne muligheten alltid spøkende i bakgrunnen? Hvor mange av de samfunnsdebattanter som prediker betydningen av å delta åpent og med fullt navn, ville hatt meningers mot overfor en motdebattant som var gitt myndighet – langt på vei ut fra eget skjønn og forgodtbefinnende – til å frata dem bevegelsesfrihet, kommunikasjonsfrihet, muligheten til å bestemme over eget liv?

     

    Essensen. Jeg kjenner meg igjen i dette, og hvor fristende det er å eksplodere (istedenfor å implodere av frustrasjon rettet innover) over deler av systemets udugelighet: det kan jeg ikke gjøre. Det kan jeg ikke ta meg råd til. Det kan jeg ikke ta sjansen på.

    Å hyle ut sin frustrasjon kan jo være fint av og til. Men passe seg for å gjøre det ovenfor et system hvis balanse mellom makt og tillit vakler faretruende den ene veien.

    • Bonivard permalink

      Undertrykking av sterke personlige følelser over lang tid pga. en situasjon hvor man opplever et konstant press som gjør at man ikke våger å uttrykke disse følelsene åpent.

      Det foresvever meg vagt at psykiatrien og psykoanalysen har ment et og annet om de langsiktige konsekvensene av slikt….

      • cuculus canorus permalink

        Det er nettopp det som er så fordømt. De påberoper seg åpenhet, «vi har sett det meste», du kan stole på oss, dette er jobben vår.

        Det skal dreie seg om her og nå, men her og nå skal ikke inkludere her og nå som i stor grad dreier seg om systemet, deres lakeier og til tider enorme inkompente byråkrater.

        Meta-nivåene er det ikke rom for. Jeg sitter å ser en 3D-film med sovemaske.

Enig eller uenig? Spytt ut! :-)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

@psykiatri_ssk

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Depresjonsmannen

- en historie om dårlig billedbruk i media

VALGERDS VERDEN

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Meretes metode

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Langust og korsnebb

Usorterte tanker om assorterte temaer. Eller omvendt.

Volvelle

evolving.

BTB-traumeposten.

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Från ett annat perspektiv

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Toner av tanker

Tanker. Mine tanker! Helt ærlig og helt usensurert.

Ida Jacksons blogg

Personlig om kropp, litteratur og politikk

Virrvarrs roteloft

Virrvarr vimser, vrir, vrenger og vet best.

MElivet

- om hvordan det er å leve med ME

WSO-bloggen

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Fred Heggen

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Fremad i alle retninger

Litt her, litt der. Noen ganger helt tilstede, andre ganger ganske fjern.

Kampen for et liv

Steg for steg mot livet...

Kollokvium

backstage naturvitenskap

Tenkestedet mitt.

om det som er inni hodet og det som er utenfor

gamle ugle

Her vil du finne dikt om livet og sånt

www.psykologibloggen.no/

Nettstedet for de med interesse for psykologi

Malandra80

mitt pusterom

~Trollmors tanker~

The one and only... :)

psykologivirkeligheten

This WordPress.com site is the cat’s pajamas

Bak fasaden - Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Veritas ad Infinitum

picture-quotes

mindomin

skriblerier som sprudler over

Ting jeg er interessert i

om det som er inni hodet og det som er utenfor

VI ER HELE ELEFANTEN

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Melivetpaaslep

~ ME betyr ikke meg, jeg er mer enn mine begrensninger

ekahm

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Tankesmed.no

om det som er inni hodet og det som er utenfor

psykolog(i)virkeligheten

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Webpsykologen

Psykolog på nett

Ut av depresjonen

Sitater, tips og råd.

Sigruns blogg

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Anathema

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Trudeimpulser

Sint og blid på samme tid.

sapiuntdeviare

Just another WordPress.com site

Din Psykolog Online

Si din mening og bli med på å skape debatt om tema relatert til psykisk helse

Svartpipen

Min vei mot indre trygghet

%d bloggers like this: