Skip to content

Kjære psykolog: quo vadis?

26/05/2013

13

Screen shot 2013-05-26 at 15.07.00Min opplevelse av noen gjevnaldrene for lenge siden:
som gruppe opplevde jeg dem som falske, komisk spillende komedie «vi er ånkli voksne nå, det er dette voksne gjør».

Psykologen gikk rett på, og sa at «du gjennomskuet dem, du avslørte en falskhet, godt jobba, du så gjennom deres usikkerhet, sårbarhet».

HOW is this helping? Jeg var tydelig ute av sync med denne gruppen jeg hadde vært i sync med engang. Jeg sier ikke at flertallet alltid har rett, jeg sier ikke at det ikke også var typisk gruppedynamikk tilstedet. Og at individene som sådan antagelig ikke egentlig er fullt så pompøse.

Kanskje var de genuine, kanskje var det jeg som hadde falt av lasset, kanskje hadde vi vokst fra hverandre, kanskje hadde de, og mye i verdenshistorien tilsier det, fulgt en helt vanlig utvikling til å bli voksne. Kanskje var det jeg som hang etter i ungdommelig naivitet.

Det er i seg selv helt vanlig: man skifter venner gjennom livet. Som oftest langsomt. Og kanskje vil jeg en dag igjen være i sync med disse menneskene. Ikke godt å si. Det er det ingen som vet. Jeg kan ikke avskrive dem alle sammen som patetisk falske fjols for all fremtid, kan jeg vel? Så dum er jeg ikke.

Jeg er fristet til å si at jeg hadde rett. Fristet er ikke skråsikkerhet. Jeg opplevde og følte det som komisk inntil det tragisk patetiske. Men jeg nyanserer her. Jeg forsøker å forstå mekanismene, årsakene, følelsene. Både deres og mine, og deres reaksjon på min reaksjon.

Men nyanseringen psykologen maser om synes tilfeldig. Denne situasjonen skal jeg ikke nyansere. Jeg skal klappe meg selv på skulderen for innsikt, skarp observasjon. Jeg skal dog nyansere episodene med å være sammen med venner nå, som er hyggelig der og da, men at jeg ofte kræsjer etterpå. Det er prisen jeg betaler. Og jeg gjør det i små porsjoner: jeg ER sammen med venner. Og vet jeg betaler etterpå. Men jeg gjør det likevel. Dét skal nyanseres: hun sa det var en selvoppfyllende profeti: jeg klamrer meg til min «sykdom». Jeg forventer og dermed skaper kræsjet selv.

Men her føler jeg. Jeg er da slik sett i kontakt med følelsene mine. Det skal jeg være. Men ikke der. Ikke slik. Andre steder. Hvor? Jeg klamrer meg visstnok til min «sykdom» – som jeg faktisk fortsatt sliter med å akseptere som sykdom.

Hva er galt med alt dette, så lenge jeg handler? Hvordan kan dette ikke i det minste ha potensiale?

Kanskje forsøker hun å gi meg litt selvtillit på noen områder. Det er jo hyggelig. Men hvordan velger hun hvilke? Det synes tilfeldig ut fra dag og sted. Slik jeg ser det er det ikke selvtilliten det er så mye galt med, det er selvfølelsen.

Så var det dette med å omgås andre. Hun sier at andre er fullstendig, totalt ansvarlige for sine opplevelser og følelser. Det kan jeg ikke gjøre noe med til eller fra. I det hele tatt. Her forsvinner et sosialt ansvar vi alle har, her fordufter å være en del av en sosial gruppe. Om jeg i samvær med andre kun tenker på meg: hva tror du skjer i det lange løp? Seriøst?

Om jeg klapper sammen i krampegråt på grillfesten så er ikke det verdens ende, det vet jeg. Men jeg vet også at det vil gjøre vennene engstelige, usikre, litt redde. De vil antagelig ikke vite helt hvordan de skal takle det – og jeg laster dem ikke for det. Det kan resultere i at de trekker seg litt mer unna. Heller ikke merkelig. De blir engstelige for å trå feil, for å såre meg yttligere. Kanskje føler de at jeg trenger mer støtte enn de forstår hvordan de skal gi. Heller ikke urimelig. Jeg ville nok reagert slik selv om det var andre det dreide seg om.

Jeg har hatt venner som har gått i terapi. Det er mange år siden jeg har hatt kontakt med disse. De blir ofte en smule selvsentrerte, høyt og tydelig hva de vil. Til tider sta som esler på bekostning av gruppen. Å være tydelig i ett og alt er kanskje bra, men ikke alltid. Jeg og felles venner av disse menneskene synes det ble vel slitsomt. Og har altså ingen kontakt med disse menneskene lenger. DE har det kanskje utmerket med det: de føler seg muligens mer i balanse, mer tilfreds med livet. Men de må finne nye venner. Kanskje er de også utmerket fornøyd med det.

Vi som er utenfor synes det er trist at vi ikke lenger har en gammel venn med på laget. Det er trist å miste gamle venner. Men de er kanskje mer seg. Og det kan ikke inkludere oss. Kanskje er det dette som er å finne seg sjæl eller gjenskape seg sjæl.

Psykologer sier mye rart. Og ofte finner jeg mye av det forvirrende. Jeg ser også at andre har nytte av den hjelpen jeg sliter med å nyttegjøre meg; tro aldri at jeg snakker for andre enn meg selv.

En nærliggende konklusjon (SE! jeg er ikke skråsikker her heller!) er at jeg er GOD på å analysere (psykoANALYSE – see the irony??), jeg er mer logisk i disse situasjonene enn jeg har godt av. Visstnok. Jeg kjøper ikke folk som forlanger respekt kun basert på diplomer eller posisjoner. Du må bevise din kompetanse. Ideen er kanskje at jeg rasjonaliserer ting som «ikke» kan rasjonaliseres. Men hvem er du, kjære psykolog, som kan bestemme det? Hva er det i psykoanalyse som ikke gir rom for analyse? Jeg har skrevet om dette før, i Analysere, tenke, reflektere, gruble, stusse, føle, anta, tro.

Jeg kjenner, at etter snart et år i klørne på psykiatrien at jeg hardner. Jeg vet godt at dette ikke er bra, om jeg ikke slipper hjelpen til, hvor ender jeg da? Det skal dog sies at den hjepen som tilbys er temmelig ensrettet. De kan vær sta som esler i sin MykStemme 101.

Kanskje trenger jeg ikke en psykolog, kanskje trenger jeg en filosof.

Jeg blir mer og mer forvirret. Hvordan er det til hjelp?

Det dustet mantraet er at det blir verre før det blir bedre. Nei, jeg tror ikke på mirakler. Hittil i livet har jeg stolt på meg selv og min egen dømmekraft, og dette har funket og stått meg bi. Fortell meg at det var feil alt sammen.

Om jeg nå sier med Gregory House, MD hos psykologen:

House pauses and looks around and comes to a conclusion. “To hell with this. When I first came to you, I told you I wanted to be happy and I followed your advise and instead I’m just miserable. How is this working for me?”

“It takes time.”
“For a year, I’ve done everything you’ve asked and everyone else is happy. I run on my treadmill and you just sit there and watch. You’re a faith healer. You take advantage of people who want to believe. But there’s nothing in your bag of tricks.” He picks up his jacket and heads for the door. “Whatever the answer is, you don’t have it.”

Dere kan ryke og reise, dette kan ingen hjelpe meg med, jeg må finne ut av det selv eller gå til grunne i prosessen. Så vil psykiatrien klappe seg selv på skulderen og ta kred for at de har oppnådd nøyaktig det som var målet. Endelig tar jeg det fulle ansvaret selv. Det er så sykt provoserende at jeg har ikke ord. På grunn av eller til tross for. Er ikke det samme.

Jeg forvirres. Jeg skjønner ikke hvor de vil hen. Jeg forsøker å nyansere hva det er de gjør. Det hjelper også fint lite.

Det føles mer som blokkeringer. Ideen er vel at de skal hjelpe meg å finne min egen vei. Men primitive, til tider arbitrære metoder, uten logikk JA! en behandling FORUTSETTER en form for logikk! ellers er det bare psykobabbel. Mindfuck. Da kan jeg like gjerne snakke til en kaktus.

Man kan kanskje si at jeg svartmaler, og idet jeg sier at «dette hjeper ikke, there is nothing in your bag of tricks, kan jeg også risikere at jeg anses som utilregnelig, motsetter meg mitt eget beste, og bør legges innpå kokohus enten jeg vil eller ikke. Frykten for tvang overskygger alt annet. Og kanskje kan jeg gå til grunne i redsel for dette.

Kjære fagfolk: Jeg VIL bi frisk. Argumentet har vært oppe at jeg motsetter meg tilfriskning. Flere ganger. Det hjeper IKKE når jeg forsøker å finne min egen vei. Jeg skal navlebeskue utover all sunn fornuft.

Who are you to judge my pain?

Si meg så, og dett er ikke retorisk, hvordan dette innlegget ikke er – iallefall forsøksvis – nyansert, analytisk (om dog rotete og mangelfullt: et resultat av at jeg ikke er frisk fisk, samt alle lala-pillene jeg knasker)? Er det noe her som sier at jeg er ekstremist, helt ute av takt med virkeligheten? totalt urealistisk og urimelig? Uten bakkekontakt, selvinsikt, evne til å – i allefall forsøksvis – nyansere?

Om svaret på alle disse er udelt ja, så er det ikke plass til meg i verden. Da er jeg, i Georg Orwells udødelige ord,  a nonperson.

«Vi er alle bare mennesker», sier de om de innser eller konfronteres med at de har kludret til noe.
Jada. Men det forhindrer ikke å bestrebe seg å gjøre en god jobb. Det unnskylder ikke alvorlig slendrian. Hadde denne holdningen vært like utbredt blant ingeniører, arkitekter, matematikere, snekkere, bussjåfører, mikrobiologer, gartnere, systemutviklere, Steve Jobs, logistikere, astronomer. Vel. Verden hadde vært et enda mer sørgelig sted, og vi hadde vært føkked hele gjengen. Muligens hadde vi ca. rundt nå oppfunnet  hjulet.

Advertisements
7 kommentarer
  1. Jeg klarer ikke å se at «svaret på alle disse» kan være noe annet enn et klart nei, men hva hjelper nå det.

    Har ellers inntrykk av at psykologer av ulike skoler er like krasse som deg i kritikken av hverandres tilnærmingsmåter, og til dels med overlappende ordvalg, sånn bare for å gjøre det hele enklere.

    • cuculus canorus permalink

      Hei Hanna – …og takk skal du ha for det :-) Nei, det hjelper ikke mye, jeg skal både ut av mine egne negative klør og psykiatriens underlige jernhånd-i-silkehansker.

      Jeg er jo en novise i denne bransjen, det meste er nytt for meg, og jeg skulle gjerne hørt eller sett fagfolk krangle, diskutere eller krasst avspise hverandre. Det ville hatt underholdningsverdi, men det ville også vært bittelittegrann beroligende. På et vis.

  2. Det er så godt å lese det du skriver, for jeg kjenner meg så godt igjen. Du setter ord på noe jeg ikke tør ta opp med psykiatrien, da mine behandlere sykeliggjør alt jeg har sett på som «normalt» ved meg selv. Jeg liker logikk, jeg liker å vite. Jeg kan ikke stole blindt på et annet menneske.

    Noe psykiatrien krever. Ofte. Jeg vet andre ikke har samme uheldige opplevelser som meg, men jeg har bare truffet dem som ikke vil diskutere sine metoder eller innse at de ikke funker /for meg/. Og det er jeg som er pasienten, det er jeg som må leve med behandlingen i ettertid, om den ikke funker er det bortkastet.

    Skulle ikke være vanskelig å forstå?

    Innsikt, hva er det, egentlig? Jeg kan, og har, gått på trynet gjentatte ganger fordi jeg har presset meg selv til det ytterste. Jeg har visst bedre, men ikke alltid har jeg kunnet unngå det som har skjedd. Det jeg kan kontrollere som bedre ruster meg til å takle verden, det gjør jeg. Forteller jeg dette, hva som fungerer for meg, blir jeg stemplet som sprø, en som griper etter halmstrå. Jeg har forskningen på min side, jeg har tatt med til leger og forklart, for døve ører. Bare det at jeg nå er så godt som frisk er for meg nok til at jeg fortsetter å lese og sette meg inn i årsakssammenhenger. Psykiatrien er fastgrodd i en del idealer som ikke er forenelig med å leve. Ikke vil de høre på alternativer heller.

    Jeg tar ansvar for min sykdom, mitt liv, og jeg forventer ikke at psykiatrien skal kunne hjelpe. de har ikke klart det til nå, derimot har de gjort mye skade. Jeg opplever totale personlighetskræsj og forskjellige mål med behandling > jeg vil forstå og bli friskere, psykologen vil jeg skal glemme og medisineres så symptomene bedres. bivirkninger skal man bare leve med «sånn er det bare».

    NEI.

    Jeg nekter. Jeg har ingenting imot diagnosene mine, jeg har ingen problemer med å snakke om innleggelse på lukket avdeling, det er ikke der det ligger. Det finnes hjelp å få, helsevesenet har bare for mye å gjøre til å sette seg inn i hver enkelt situasjon, jeg kjenner meg og mine symptomer best, derfor er jeg også den som kan se løsninger som virker for /meg/. :) Jeg har tid og egeninteresse til å lære om mine sykdommer (hos meg virker det som om en inflammasjon i kroppen forårsaket av, i hovedsak, gluten og kasein førte til konsentrasjonsproblemer og nedsatte kognitive evner), bipolariteten er tonet ned til et minimum. De depresjonene jeg har hatt siden jeg la om kosten har vært knyttet til traumer, og de må jeg bare jobbe med selv for det er rett og slett ikke hjelp å få, og jeg er /lei/ av å brette ut livet til en ny fremmed. Det fører ikke frem.

    • cuculus canorus permalink

      Nei, Aslaug det skulle ikke være vanskelig å forstå.
      Selvsagt er det din innsikt som betyr noe og som på noe slags vis kan hjelpe deg. Det er det gamle uttrykket at en lærer kan gå med deg til grensen for hans forståelse, og så må du gå resten alene. Veldig zen.

      De kan ikke, skal ikke påberope seg å kunne gå hele veien med deg. Det er det ingenting galt med. Ingen kan det. Men så var det denne skråsikkerheten og troen på metoder, da…

  3. Bonivard permalink

    Vel, jeg har allerede nevnt Mikael Wiehes «Ta det tillbaka» , men vi har flere protestsanger:

    After a Night of Heavy Rain – Tom Pacheco

  4. Bonivard permalink

    « På grunn av eller til tross for. Er ikke det samme.»

    Fra VG-nettmøte med avdelingsoverlege Anne Kristine Bergem ved Regional Sikkerhetsavdeling Dikemark:

    ———-
    Finnes bedre løsninger
    Innsendt av: Madelén

    Jeg har anoreksi og ble tvangsinnlagt i en alder av 17 år. Tvunget psykisk helsevern ble ilagt fra november og til april. For meg var ikke dette noen god løsning da jeg hverken fikk hjelp til det psykiske eller fysiske biten. Jeg ble kun innelåst på et rom tvunget til å spise eller få sondeforing. Under oppholdet hadde jeg både både rømningsforsøk og selvmordsforsøk. For ikke å snakke om besøksforbud og mobil- og databegrensninger. Familie og venner ble skjøvet bort. Derfor undres jeg veldig over om hvorfor jeg i det hele tatt kunne få en tvangsparagraf og at det kunne vare 5 av 6 måneder.. Det var kun livredningen som var viktig. Ikke de traumatiske månedene som fulgte uten sosial kontakt og frisk luft. Jeg har vært hjemme i snart et år nå, og det fungerer mye bedre enn det noen gang gjorde da jeg var innlagt. Selv om jeg ikke er frisk, så har jeg i allefall fått mye mer selvtillitt og troen og ønsket om å bli bra igjen!

    Det er vel egentlig ikke noe spørsmål til meg i det du skriver. Det er alltid leit å høre om mennesker som har opplevd ikke å få riktig hjelp til riktig tid. Desto hyggeligere er det å høre at du har selvtillit og tro på deg selv! Lykke til videre i bedringen!
    Anne Kristine Bergem, avdelingsoverlege, Regional sikkerhetsavdeling Helse Sør-Øst, OUS

    ———————–

    • cuculus canorus permalink

      Herre. Interessant at legen – som i god tradisjon – ikke setter innsenderens avsnitt i kontekst. Og dermed er floskelgalloppen igang.

Enig eller uenig? Spytt ut! :-)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

@psykiatri_ssk

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Depresjonsmannen

- en historie om dårlig billedbruk i media

VALGERDS VERDEN

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Meretes metode

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Langust og korsnebb

Usorterte tanker om assorterte temaer. Eller omvendt.

Volvelle

evolving.

BTB-traumeposten.

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Från ett annat perspektiv

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Toner av tanker

Tanker. Mine tanker! Helt ærlig og helt usensurert.

Ida Jacksons blogg

Personlig om kropp, litteratur og politikk

Virrvarrs roteloft

Virrvarr vimser, vrir, vrenger og vet best.

MElivet

- om hvordan det er å leve med ME

WSO-bloggen

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Fred Heggen

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Fremad i alle retninger

Litt her, litt der. Noen ganger helt tilstede, andre ganger ganske fjern.

Kampen for et liv

Steg for steg mot livet...

Kollokvium

backstage naturvitenskap

Tenkestedet mitt.

om det som er inni hodet og det som er utenfor

gamle ugle

Her vil du finne dikt om livet og sånt

www.psykologibloggen.no/

Nettstedet for de med interesse for psykologi

Malandra80

mitt pusterom

~Trollmors tanker~

The one and only... :)

psykologivirkeligheten

This WordPress.com site is the cat’s pajamas

Bak fasaden - Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Veritas ad Infinitum

picture-quotes

mindomin

skriblerier som sprudler over

Ting jeg er interessert i

om det som er inni hodet og det som er utenfor

VI ER HELE ELEFANTEN

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Melivetpaaslep

~ ME betyr ikke meg, jeg er mer enn mine begrensninger

ekahm

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Tankesmed.no

om det som er inni hodet og det som er utenfor

psykolog(i)virkeligheten

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Webpsykologen

Psykolog på nett

Ut av depresjonen

Sitater, tips og råd.

Sigruns blogg

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Anathema

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Trudeimpulser

Sint og blid på samme tid.

sapiuntdeviare

Just another WordPress.com site

Din Psykolog Online

Si din mening og bli med på å skape debatt om tema relatert til psykisk helse

Svartpipen

Min vei mot indre trygghet

%d bloggers like this: