Skip to content

Floskelvarsel og dogmer

22/05/2013

37

En grunnleggende doktrine, nei dogme i psyk/iatri/ologi er at å snakke gjør ting bedre. Det å formulere, vurdere, grave, stusse er utelukkende en god ting. Å i større og mindre grad re/definere seg selv og sin plass i verden. Å gå gjennom sitt liv, nye briller.

Dogme, kjære leser, er et viktig ord. Det betyr det fundamentale grunnlaget: om du endrer et dogme må du endre hele systemet, troen, religionen. Om du endrer eller fjerner dogmer, faller hele korthuset sammen. Filosofien (og til en viss grad vitenskap) gjør dette hele tiden; det er mer eller mindre hva filosofer gjør. I religion blir man gjerne ekskommunikert.

Jeg har argumentert med før at hvis man kan snakke seg bedre går det også an å snakke seg dårligere. Her fikk jeg ikke overraskende en storm av protester fra diverse fagfolk. Jeg har tygget litt på dette, for i utgangspunktet virker tanken tilforlatelig: det kan aldri skade å tenke høyt.

Så hvorfor kan det ikke være like greit å snakke til veggen, bikkja, dompappen, hortensiaen? Om essensen er at det er prosessen med å formulere som inneholder den eneste verdien?

Fordi å tenke høyt til en fagperson er det mest effektive og fruktbare. Antagelig fordi hun kan hjelpe til med å hinte om andre måter å se ting på. Basis for all hjelp og forståelse i psyk-bransjen er overflaten; altså hva pasienten sier og gjør. Eventuelt ikke gjør.

Det høres utmerket ut.

Men her møter vi veggen: fagpersonen har definisjonsmakt. Hun sitter med bukten og begge ender. Hun kan definere store deler av mitt liv, ting blir skrevet, notert, arkivert. Systemets sannheter akkumuleres. Hun kan trekke frem ting jeg sa ifjor, til et helt annet menneske, i en helt annen kontekst, hun har et arkiv jeg ikke har. Og om jeg hadd hatt ett arkiv ville det sett betraktelig anneledes ut. Samtidig banker de løs på at det dreier seg om «her og nå».

Når jeg forsøkte å formidle en forventning og et krav om at jeg selv har også en definisjonsmakt over mitt eget liv. Vel, det er ikke så populært som fagfolk påstår i festtalene og vakre ord. Floskelgallopp.

Slik det ser ut som er at pasienter uhyre sjeldent får diagnoser fjernet, men får heller flere diagnoser stablet oppå hverandre ettersom tiden går. Og så medisineres man ut fra et økende antall diagnoser og behandles etter hva en hel del mennesker har synset. I mitt tilfelle er det noe slikt som mellom 70-100 personer som har skriblet sine oppfatninger om meg i løpet av et snaut år. Hva jeg spiste til frokost, hvor mange nesehår jeg har, hvor mye jeg bærsjet igår. Hva jeg sa. Hva de trodde jeg sa. Hva jeg plumpet ut med.

Det man sa for fire måneder siden blir trukket opp av glemselen og ut av konteksten, og det forventes at man inkluderer dette i en konsistent livsanskuelse her og nå.

«men du sa til NN for seks måneder siden at du følte x-y-z»
«jeg har forandret mening / jeg tror ikke det lenger / det var dårlig formulert av meg den gangen / NN må ha misforstått / situasjonen har forandret seg / jeg kan ikke huske enhver liten ting jeg har sagt til ethvert menneske og være ansvarlig for hvorvidt dette mennesket blåser viktigheten av det ut av alle propsjoner»
«jammen hvorfor sa du det til NN den gangen da?»
«…»
«det må jo ha vært en grunn?»
«….eh.. see above?»

Vi er alle ugjenkallelige alene. I overføringen mellom mine ord og hva hun hører ligger det oceaner av muligheter, malstrømmer, stormer.

Dermed blir det farlig å snakke. Konsekvensene kan bli mange og ubehagelige.

«du er eksperten i ditt liv»
«du vet best hva som er godt for deg»

Jeg begynner å få en gryende mistanke om at alle disse flosklene, all denne pratingen ikke er godt for meg. Men jeg er ikke dummere enn at jeg vet at jeg ikke er sikker. Hadde jeg visst mitt eget beste ville jeg ikke vært i denne situasjonen. QED.

Reklamer
9 kommentarer
  1. Veldig nært en diskusjon jeg hadde med en venninne for ikke lenge siden om definisjonsmakt. Om man ikke er sprø før man begynner blir man det.

    Og ikke glem medisinering for bivirkning på de opprinnelige medisinene som skulle gjøre deg frisk.

    • cuculus canorus permalink

      Ja, ikke snakk! Jeg begynner å bli svært fientlig innstilt til mine egne medisiner…

  2. Mitt utgangspunkt er enkelt:

    Prateterapi er skadelig manipulering til det motsatte blir vist.

    Slik jeg ser det, er enhver terapeut i utgangspunktet Schrødingers overgriper (jfr denne artikkelen om «Schrødinger’s rapist»:)

    http://kateharding.net/2009/10/08/guest-blogger-starling-schrodinger%E2%80%99s-rapist-or-a-guy%E2%80%99s-guide-to-approaching-strange-women-without-being-maced/

    Og fra det ståstedet leter jeg etter grunner til å stole på vedkommende. Grunner som dette:

    Har jeg anledning til å ta ansvar for mitt liv og mine handlinger og tanker i kontakt med terapeutene?

    Spør de «hva er det som har skjedd med deg?» (Er de bare opptatt av å finne ut hva som feiler meg?»)

    Viser terapeutene respekt for sine og mine grenser? (Overprøver de grensesettingen min?)

    Viser de respekt for min egenart? (Prøver de å dytte meg inn i en Norm-boks?)

    Viser terapeutene at de anser oss som likeverdige? (Ydmyker de meg?)

    Viser terapeutene åpenhet om hva de ønsker å oppnå? (Prøver de å manipulere meg?)

    Er det rom for min historie i kontakt med terapeutene? (Prøver de å justere historien min så den passer inn i sine tankebokser?)

    Har jeg anledning til å føle når jeg føler og tenke når jeg tenker i kontakt med terapeutene? (Prøver de å dytte meg fra tanker til følelser og omvendt?)

    Er det trygt å være forsvarsløs og ynkelig i kontakt med terapeutene? (Blir de redde eller aggressive?)

    Er det mulig å føre en dialog?

    Er det mulig å påpeke bruk av hersketeknikker uten at terapeutene går i forsvar?

    Er det mulig å oppklare misforståelser og drøfte uenighet?

    En interessant bok som ikke synes å ha blitt tatt alvorlig av fagfolk er «Gaslighting, the Double Whammy, Interrogation, and other Methods of Covert Control in Psychotherapy and Analysis»:

    http://tbips.blogspot.no/2011/03/review-of-gaslighting-double-whammy.html

    Forfatteren tar opp svært vanlige og gjenkjennelige manipuleringsteknikker, ofte med utgangspunkt i terapeuters egne terapibeskrivelser. OG ::: synes samtidig å mene at visse former for manipulering er helt OK.

    • Anonym permalink

      Du sier det så direkte og fint,mye av dette har jeg erfart selv og skrevet ned skrekkeksempler på situasjoner i min egen behandling.Skremmende synes jeg det er at så mange av»oss» har lignende erfaringer. Det må være noe galt med holdningene og tankene til behandlerapperatet. Min behandler sa en gang at HAN hadde ansvaret for etikken i terapirommet, vet du det tror jeg oppriktig han ikke hadde anelse om hva betydde i praksis,han trampet over utallige ganger,

      • Anonym permalink

        Må bare legge til at om man ikke har vært utsatt for overgrep hverken som barn eller voksen kan man ikke vite hva etikk ER, virkelig,i ordets dypeste forstand. Der ligger vi et hestehode foran!

      • cuculus canorus permalink

        …og jeg er temmelig lei hele det der «her i terapirommet har du et fristed, her kan du være deg selv»… urk. Finnes det egentlig noe mer unaturlig enn det?

    • cuculus canorus permalink

      Jeg husker ikke hvem som har sagt det;

      just because you have silenced a man does not mean you have converted him

      Når psykologen har hamret løs på noe, og jeg føler mine innsigelser ikke når fram, gidder jeg ikke diskutere det mer, og hun kan få inntrykk av at hun har overbevist meg.

      Det er jo konstruktivt.

  3. Bonivard permalink

    Og i likhet med de fleste dogmebaserte systemer, så er det selvopprettholdende, fordi det er ytterst få personer som er tilstrekkelig modige/dumdristige/selvutslettende/kranglevillige (stryk det som ikke passer…) til å gå inn i et felt der arbeidsdagen deres kommer til å bestå av en stadig kamp mot den etablerte konsensus.

    Så de som er uenige søker seg til andre nær- eller fjerntliggende felter, og rekrutteringen til psykologien/psykiatrien består primært av de som synes dogmene er finfine saker…

    • cuculus canorus permalink

      Bonivard –
      Definitivt. Av og til tenker jeg at systemet klekker sine kommende generasjoner systemdyr.

      Nå vet vi jo om etpar tøffinger som taler Roma midt i mot. De skal vi faen meg ta vare på.

Enig eller uenig? Spytt ut! :-)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

@psykiatri_ssk

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Depresjonsmannen

- en historie om dårlig billedbruk i media

VALGERDS VERDEN

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Meretes metode

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Langust og korsnebb

Usorterte tanker om assorterte temaer. Eller omvendt.

Volvelle

evolving.

BTB-traumeposten.

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Från ett annat perspektiv

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Toner av tanker

Tanker. Mine tanker! Helt ærlig og helt usensurert.

Ida Jacksons blogg

Personlig om kropp, litteratur og politikk

Virrvarrs roteloft

Virrvarr vimser, vrir, vrenger og vet best.

MElivet

- om hvordan det er å leve med ME

WSO-bloggen

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Fred Heggen

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Fremad i alle retninger

Litt her, litt der. Noen ganger helt tilstede, andre ganger ganske fjern.

Kampen for et liv

Steg for steg mot livet...

Kollokvium

backstage naturvitenskap

Tenkestedet mitt.

om det som er inni hodet og det som er utenfor

gamle ugle

Her vil du finne dikt om livet og sånt

www.psykologibloggen.no/

Nettstedet for de med interesse for psykologi

Malandra80

mitt pusterom

~Trollmors tanker~

The one and only... :)

psykologivirkeligheten

This WordPress.com site is the cat’s pajamas

Bak fasaden - Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Veritas ad Infinitum

picture-quotes

mindomin

skriblerier som sprudler over

Ting jeg er interessert i

om det som er inni hodet og det som er utenfor

VI ER HELE ELEFANTEN

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Melivetpaaslep

~ ME betyr ikke meg, jeg er mer enn mine begrensninger

ekahm

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Tankesmed.no

om det som er inni hodet og det som er utenfor

psykolog(i)virkeligheten

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Webpsykologen

Psykolog på nett

Ut av depresjonen

Sitater, tips og råd.

Sigruns blogg

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Anathema

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Trudeimpulser

Sint og blid på samme tid.

sapiuntdeviare

Just another WordPress.com site

Din Psykolog Online

Si din mening og bli med på å skape debatt om tema relatert til psykisk helse

Svartpipen

Min vei mot indre trygghet

%d bloggers like this: