Psykologenes fobier
Jeg hørte på podcasten psykologilønsj forrige dagen. En av gutta der luftet sin vane med å bruke engangshansker når han fyller diesel på bilen. Han mente også at det er det mange/andre som også gjør. Det medførte litt knising. Hæ?
Andre behandlere og ansatte i psykobransjen har også vist seg å ha de underligste vaner, fobier og hangups. Jeg skal ikke gå i detaljer, men det de alle har til felles er to ting:
- De ser tilsynelatende ikke at noe av dette er temmelig merkelig, til tider langt ute. Dessuten: jeg inbiller meg at om de hadde virkelig sett hvor weird endel av dette er, hadde de ikke delt det med pasientene.
- De lett og elegant avfeier det som helt normalt, kun som et lite tegn på quirky. Personlighetstrekk light. De bruker det som et eksempel på menneskelighet. Det er helt vanlig. Jaha.
Kanskje det. Men om jeg erkjenner at jeg har noe tilsvarende, er det ikke ende på tyn, psykoanalyse, overførte betydninger, tegn på dype problemer.
Om jeg sier jeg fyller diesel med engangshansker… åpner jeg slusene for endeløse spørsmål om overfølsomhet ovenfor det taktile, lukt, å ta på det andre har tatt på, kontroll, renslighetsproblemer, basillfobi, forhold til andre mennesker, kjente og ukjente. Kan jeg ta på ting kjentfolk har tatt på? Ukjente? Og en uendelighet av andre greier. Det må ha noe med barndommen å gjøre.
Fyren på psykologilønsj sa at det ganske enkelt bare var fordi han ikke likte at det luktet diesel av fingrene hans.
Han får lov til å ha en enkel, utraumatisk forklaring. Det får ikke jeg lov til.
Og hvis du forsøker å legge frem disse enkle, utraumatiske forklaringene – å argumentere for det faktisk finnes visse aspekter av ditt liv og din tilværelse som ikke springer ut av din psykdom – da er det overhengende sannsynlig at det vil bli rubrisert som et eksempel på at «pasienter som er psykotiske, vil kunne skjønne hva andre opplever som psykotisk, og kommer med trivielle forklaringer for å tildekke sine vrangforestillinger».
Ja, de lager innfløkte labyrinter av alt; så lenge det ikke har noe med deres egne hoder å gjøre.
Og hva som enda verre er: De pålegger pasienter opplegg og regimer som ligger så langt utenfor det normale at enhver pasient som hadde innstiftet et slikt regime på eget initiativ, ville blitt tvangsinnlagt på flekken.
(Eksempelvis: Når pasienter som «mangler struktur i hverdagen» ikke bare oppfordres/presses til å spise regelmessig, gå en tur hver dag, etc. – men pålegges/beordres å gjøre dette ut fra et rigid tidsskjema som må følges slavisk, helt uavhengig av enhver ytre omstendighet.
Patologisk infleksibilitet og inveterert behov for å kontrollere tilværelsen med rutiner og ritualer? Nei, ikke hvis det er psykiatrien som forordner det.)
Bonivard: Og dette kalles for forberedeler på «det virkelig liv» – altså livet utenfor psykiatrisk avdeling/sykehus/DPS.
Ja, det er en riktig fin en, den der, Mille. De skal forberede meg på det «virkelige» liv. Som visstnok består i en hel del rutiner.
Jeg har aldri vært et rutinemenneske. Det kjeder meg. Ikke at det har vært armer og bein – NEI, jeg er ikke manisk. Så nå skal jeg altså forsøke mer struktur. Det har liten effekt i seg selv, jeg mistenker fordi det var aldri det som var mangelvare. Det kjeder meg. Hvorfor skal det ikke kjede meg nå også?
I så måte er jeg patologisk fleksibel. Tipper det ikke er noe som heter det…
Jeg synes rutiner er fint, men noen psykiatriske avdelinger drar det så langt at det mister all fornuft. Rutiner og avtaler SKAL følges, og det selv om det er helt ulogisk å gjøre sånn og slik. Jeg ble bl.a. tvunget med på tur da jeg hadde problemer med nyrene og var ganske syk. Jeg tenker at de også legger for mye vekt på rutiner og trene på å lage mat, vaske rom osv. som at det er den store nøkkelen til bedring. Min erfaring er i alle fall at det med rutiner kommer tilbake helt av seg selv når bedringen har kommet av andre grunner. Jeg ser heller ikke den store nytten i at man MÅ stå opp kl. 0700 hver dag for å spise frokost når man er i medisinkoma og ikke har noe man skal før kl 12.00. Det er ingen dødsynd å sove noen timer ekstra.
WTF!?
Nei, det er det ikke! Det foresvever meg å være en iboende historisk-kulturell greie; en noe calvinistisk tankesett. En protestantisk moral. Ta en titt rundt i verden: det er ikke så utbredt som vi liker å tro.
Trene på å lage mat, ja. Etter tjue år på egenhånd tror jeg nok at jeg er istand til det når det igjen trengs…
Kan også fortelle om h*n som ble tvunget med på tur, selv om vedkommende var så dårlig at h*n måtte krabbe.
DET er psykere enn jeg har ord for. Det er ren tortur, idioti, fascistvirksomhet. Noen burde får sparken og kokes i en stor gryte.
Jeg kunne skreve grøsser om den avdelingen. Det er Gjøkeredet irl og samlingen av alt du kan tenke deg av ting som er riv, ruskende galt i psykiatrien. De drev med overgrep og manipulering i stor stil, noen som så leder til grov retraumatisering for mange av oss som var der. Og sånn for å legitimere min påstand om overgrep og manipulering, så kan jeg legge til at psyk. sykepleier fra andre avdelinger har selv betegnet det som nettopp det til meg.
Jeg er stum. Virkelig. Jeg klarer ikke si noesomhelst om det. Og jeg tviler ikke et sekund når du sier at det ledet til grov retraumatisering. Arrghhrrrræææ.
Ja, det er klart… jeg er rablende psykotisk… Om de noengang fikk se leiligheten min ville de falle av stolen og pøse på med diagnoser og infantile spørsmål..
Jeg fikk en diagnose en gang hvor jeg tok opp med en sykepleier at et av symptomene er noe jeg mener er vanlig at alle mennesker gjør. Jo, men når JEG gjorde sånn, da var da sykt. Hun kunne altså gjøre det samme uten at det var symptom på en psykisk lidelse. Fortså det den som kan.
Forøvrig kommer jeg ikke på noen jeg kjenner som fyller diesel med engangshansker, men det finnes sikkert noen. Hvis man mener at mange andre også gjør det, er det nok snakk om falsk konsenus-effekt. At man anser sin atferd som mer typisk enn den er. Til og med psykologer går i den fella. ;-)
Jeg kjenner heller ingen, og har aldri sett noen som fyller hverken diesel eller bensin med engangshansker.
Yeps.