Skip to content

Hvem eller hva er den beste hjelpen? (avstemning)

09/05/2013

14

Hvilke hjelpere og-eller hjelp har du hatt mest nytte av? Du kan krysse av for flere.

Reklamer
27 kommentarer
  1. Bonivard permalink

    Hvor er alternativet ‘egne tanker/refleksjoner’? ;-)

    • cuculus canorus permalink

      …nå er den der! :-D

      • Bonivard permalink

        Hva snakker du om? Var det ikke bare jeg som overså at den var der hele tiden? #Minitrue

        • cuculus canorus permalink

          muahahaha! Nei, Bonivard, jeg var lynet, og la den til etter at du poengterte det :-D

  2. Dette har jeg savnet i behandlignssammenheng :) Blir sjeldent spurt om hva JEG føler fungerer på min situasjon/hva jeg vet jeg trenger. I mange tilfeller vet faktisk pasienten en del ting om egen situasjon, selv om flere behandlere ser ut til å tro at dette ikke er tilfelle.

    Kranglet såpass med en psykiatrisk sykepleier om dette, da vi hadde to vidt forskjellige meninger om hva som var det beste for meg – etter den timen ville hun ikke se meg mer. At det hun mente ville gjøre meg frisk var noe jeg gjentatte ganger hadde blitt dårlig av mente hun var tøv, for dette visste hun fungerte… får fnatt av slike!

    • cuculus canorus permalink

      Japp, kjenner det der Aslaug. Håper du/dere gidder spre denne litt rundt, for det ville være interessant å se hva som kunne komme ut av det.

  3. Det har vært enkeltpersoner innefor psykiatrien som har gjort ting litt bedre, men de har ofte måtte jobbe i mot systemet.
    Når det gjelder innleggelser så vil jeg vel tro av alle de gangene jeg har vært innlagt at det kanskje var 2 som gjorde at jeg hadde det bedre i etterkant, men da hadde jeg også skrevet min egen behandlingsplan som for første gang ble hørt og fulgt

    • cuculus canorus permalink

      Hei Løvetann, hyggelig å se deg her.

      men de har ofte måtte jobbe i mot systemet.

      Det tror jeg er kjernen; jeg tror det er en stor del av problemet. Jeg har samme erfaring, om flere har det, tyder det på at systemet bare kan fungere når noen jobber mot det… :-(

  4. Hadde først ikke tenkt å stemme. Men så sjekket jeg foreløpig resultat og følte for å utfordre fysisk aktivitet som toppscore.
    Og så oppdaget jeg at man kunne krysse av for flere alternativer. Noe som gjorde det enklere, siden jeg for egen del har hatt bruk for litt ulike tilnærminger, alt etter hvor jeg var/er i prosessen.
    Jeg vil også føye til at tid og ro har viktige premisser.
    Jeg har også tillatt meg å tolke kreativitet som all slags kreative uttrykk og inntrykk.

    • cuculus canorus permalink

      Liker holdningen din, gamle ugle. Dette er jo ikke akkurat presis forskning, kun et eksperiment. Og alternativene var bare det jeg kunne komme på i farten. Ro og tid burde absolutt vært med. Og kreativitet rommer det meste…

  5. Psykoterapi (CBT) var nyttig – i kombinasjon med egen lesing av teoribakgrunn om CBT, i bøker som egentlig var beregnet på terapeuter. Hvis en trenger argumenter og begrunnelser og ærlig lufting av begrensninger for at en skal klare å ta en terapiform alvorlig, så må en nesten lese hovedtekstene sjøl. Sjølhjelpsversjonene er gode til rask innføring når en har konsentrasjonsvansker, men hvis en er slik skrudd sammen at konklusjoner ikke gjør særlig inntrykk og heller ikke huskes særlig lenge før en har forstått systemet bak, så blir sjølhjelpsversjonene fort utilfredsstillende.

    Det kunne jo gjelde noen her inne. Host.

    Tenker at litt innsats for å sette seg inn i teorigrunnlaget for A.C.T. også ville være bryet verd, men det har jeg ikke prøvd.

  6. Aah, jeg har brukt «selv» og «sjøl» om hverandre. Gremmes.

  7. cuculus canorus permalink

    Host, J. Ser hvor du vil hen :-) ta mot til meg og be psykologen om en litteraturliste. Bare det i seg selv ville være verd reaksjonen…

    ..og pedanter som spør pent får endret sjøl til selv eller selv til sjøl :-)

  8. Pedanten spør så pent, så pent. Jeg vil ha «sjøl.» Takker :)

  9. Mille permalink

    Jeg har lyst til å legge til en ting som kanskje kan passe her. Jeg deltok på terapiridning i 1,5 år og syntes det var veldig givende. Men ikke for den grunnen jeg leser om på nettsider om positive virkninger av terapiridning, men rett og slett at jeg drev med en aktivitet jeg kunne tenke meg å holde med på uavhengig av om jeg hadde vondt i sjela eller ikke. Det var bare en stor fordel at jeg fikk det dekket, for det å ri er ganske dyrt om man skal betale alt selv. I motsetning til å være på dagsenter der man får skamros for å hekle grytekluter mens man spiser mest mulig kaker og konkurrerer om å ha det verst, var dette omtrent som hvilken som helst gruppe. Vi ble pisket av instruktøren, noen som «min» psykiatriske sykepleier syntes var ganske fælt. Men jeg ble stlit krav til, jeg presterte og jeg ble flink. For meg var det ikke først og fremst det terapeutiske at jeg fikk opplevelsen av å kontrollere et stort dyr som er sensitiv for menneskers følelser osv. Jeg er og har alltid vært en jævel på å jage kuer og kan stoppe en flokk som kommer løpende mot meg og er vant til de fleste dyr. Men det var nok det å lære noe nytt som ikke var spesielt knyttet opp til psykiatri i det hele tatt. Dette kunne jeg i utgangspunktet gjort hvor som helst, også med en vennegjeng eller en annen tilfeldig gruppe for folk med samme interesse som meg. Så det var vel det som var det terapeutiske i det for meg. Og jeg kan tenke meg at det er det samme som er terapeutisk for deprimerte som liker å trene og blir bedre av det. Jeg leste nemlig forskning som viste at det å trene ikke hadde noen innvirkning på depresjonen. Så kanskje er det ikke den spesielle aktiviteten, men at man faktisk gjør noe som føles bra og utviklende for akkurat den personen. Dette er den eneste aktiviteten for «folk i samme situasjon» jeg virkelig har hatt sansen for. Skulle nesten ønske en som forsket på terapiridning kunne spørre meg om mine erfaringer.

    • Bonivard permalink

      «men rett og slett at jeg drev med en aktivitet jeg kunne tenke meg å holde med på uavhengig av om jeg hadde vondt i sjela eller ikke»

      Nail. On. Head.

      Nå gjenstår det bare å overbevise behandlerapparatet om at det ikke er under deres verdighet sløsing med deres spisskompetanse å finne ut hva som gir hver enkelt pasient mening, og så tilrettelegge for disse aktivitetene…

      • cuculus canorus permalink

        @Mille
        «Psykiatripasient amok mot kuflokk!»
        Bare tøyser. Liker at du beskriver deg selv som

        en jævel på å jage kuer

        .

        Jeg føyer meg til Bonivard. Det å gjøre noe man har lyst til, eller i det minste begynne på noe som man vet man ville hatt glede av før øker sjansen for at man etterhvert også kan finne mening i det tross vondt i sjela.

        Jeg finner heller ingen mening i å hekle grytekluter eller klaske med fingermaling (av elendig kvalitet), men det har jeg vel gjort ganske soleklart i denne bloggen.

        @Bonivard har kanskje et godt poeng at endel av disse tankene truer kompetansen. Om pasientens behov går litt på tvers av læren; hva er da meningen med læren..? Jeg tenker de trenger ikke føle seg truet. Hvorfor skal noen i verden føle seg truet av mennesker som sitter i et sort, sort dyp og sloss med sine demoner?

  10. Det spørs vel hva man trenger hjelp for, eller mot (eller til). Mistenker at en kombinasjon vil være viktig. For eksempel vil man vel trenge egne tanker/refleksjoner for langvarig effekt, uansett hva man ellers gjør? Eller – hva sier de erfarne?

  11. Belavi permalink

    Jeg krysset av på «annet» fordi jeg også har opplevd at det å forbedre sin selvrepresentasjon har hjulpet meg veldig og selv om jeg sliter ennå så vet jeg at dette er veien å gå. Kjenner meg igjen i det Mille skriver. Det å lære ting som faktisk utgjorde en forskjell i øvrige sosiale sammenhenger og som gav meg noe jeg «fant meg selv i» og som kunne bli noe konkret i mitt eget privatliv har vært viktig. Jeg har lært at det er viktig å følge sine interesser og evner og at kontakten eller nærheten/oppmerksomheten til disse så lett kan bli borte etter år innenfor det psykiatriske paradigmet. Jeg har helt bevist gått helt vekk i fra å identifisere meg selv ut i fra diagnoser selv om jeg til daglig er preget av tingene jeg sliter med.

    Også det å erkjenne at det å leve med lav sosial status er en belastning man ikke må se bort i fra når man sliter og skal forsøke å få det bedre. Å være lavt ansett og endog sett ned på av de nære omgivelsene er noe man må ta et oppgjør med og det nytter ikke å få alskens diagnoser selv for å rette opp noe slikt.

    En annen ting er at om man innenfor hjelpeapparatets innflytelse opplever å bli behandlet i strid med behovene for respekt, diskresjon(særlig når man lever i et lite og gjennomsiktig miljø) samt privatliv, så kan man knapt forvente at man skal få det bedre. Det er altfor lett at uforstand i tjenesten blant helse- og sosialarbeidere kan forverre en tilværelse til noe det vil bli møysommelig å bygge opp igjen. Så beklageligvis må jeg si at jeg fikk det bedre etter at jeg kuttet all kontakt med hjelpeapparat og psykiatri og satset på de punktene jeg krysset av for i skjemaet over. Dette er det jeg har å si utifra egne erfaringer.

    • cuculus canorus permalink

      Hei Belavi –
      Hyggelig at du tar deg tid, det setter jeg pris på.

      Jeg vil gjerne høre mer om hvordan det var å kutte kontakten med hjelpeapparatet? Og om du kan si noe om hva slags situasjon du var i da du gjorde det?

  12. cuculus canorus permalink

    I skrivende stund er dette «status», med 256 valg. Jeg synes det er interessant at familie kommer såpass langt ned, og egne tanker og refleksjoner såpass høyt. Videre er det også interessant at innleggelser, medisiner og psykepleiere havner ganske langt ned (det gjør forsåvidt også psykolog). At filosofi, litteratur havner på annenplass er også forunderlig, men gir iallefall meg bittelittegranne håp.

    Det er selvsagt massevis av muligheter for at folk tolker forskjellig, men det bryr meg ikke så mye. I motsetning til bransjens uendelige mengde idiotskjemaer er dette i allefall ingen som hevder at dette lille eksperimentet er av dypeste innsikt eller største viktighet.

  13. Jeg skal lenke til dette fra min blogg når jeg bare får hodet ut av navlen :)

    Foreløpig vil jeg bemerke mitt klikk på «annet»: Noe av det som har vært aller mest nyttig for meg, var å slippe til minner om gode voksenkontakter fra barndommen (de ble frosset ned sammen med vonde minner) og stole på ballasten disse menneskene ga meg.

    Erfaringer om hva respekt, verdighet, ansvar går ut på, og erfaringer om atferd som virkelig fortjente tillit, f. eks.

  14. cuculus canorus permalink

    Vi er nå oppe i 352 valg, og det er fortsatt fascinerende at fagfolk og innleggelser kommer såpass langt ned, og egne refleksjoner og filosofi/litteratur såpass høyt opp.

    Det skal kanskje nevnes at folk som leser denne bloggen muligens er generelt mer reflekterte og litterære enn mange andre. Men som et løselig eksperiment er det definitivt interessant.

  15. Sjølv om dette ikkje er seriøs forskning må eg innrømme at eg virkelig har sansen for det. Eg var en av dei som putta «egne refleksjoner» først, men trur som andre har skreve, at det ofte er snakk om en kombinasjon av fleire variabler, og er veldig enig i at det å finne aktiviteter som gir mening, og som en liker, er noko av det viktigste. Etter mi meining er psykologen sin jobb å få personen til å tørre å vere seg sjølv 100 % og bry seg mindre om ka andre måtte syns om det, uavhengig om det er å samle frimerker eller sykle til alpene:)

  16. Ingeborg Senneset i Aftenposten:

    «Trenger trygge omgivelser

    Anita vet hva som skal til. Hun er ekspert på egen situasjon. Hun trenger ikke nødvendigvis sykehus, men trygge omgivelser. Å få lov til å være med og bestemme. Å fylle dagene med glede og mestring. Å føle seg viktig og verdsatt.

    Hennes ønsker samsvarer med tilbudene psykiatriske pasienter svarte at de ønsket seg mer av i en undersøkelse fra 2011 (Kogstad). 293 av 492 pasienter ønsket seg en institusjon for hvile, omsorg, samtale og hjelp til mestring av hverdagen. Til sammenligning ønsket kun 75 pasienter plass på psykiatrisk sykehus
    »

    Og oppsummerer i samme slengen psykiatriens Catch-22 i et pent lite nøtteskall:

    «Ole hadde fobi for ansamlinger av mennesker og var derfor isolert. Han mailet meg og fulgte rådet om å snakke med fastlegen. Denne legen henviste ham videre, og han ble innlagt ved psykiatrisk avdeling. Men det gikk alltid fint å være sammen med medpasienter. Derfor mente fagpersoner at han ikke trengte behandling.

    Fortvilet fortalte han at han ikke syntes det gikk fint å være sammen med medpasienter, heller. Han forsøkte bare å være en flink pasient. Med en slik kontroll på symptomene burde han bli skuespiller, fikk han høre.

    Ved en senere innleggelse hadde Ole lært og holdt seg langt unna de andre pasientene. Da mente behandlerne at han ikke prøvde hardt nok, og Ole ble atter utskrevet. Han håndterer i dag angsten ved hjelp av alkohol.
    «

Trackbacks & Pingbacks

  1. Kan du og jeg revolusjonere psykisk helsevern? | Din Psykolog Online

Enig eller uenig? Spytt ut! :-)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

@psykiatri_ssk

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Depresjonsmannen

- en historie om dårlig billedbruk i media

VALGERDS VERDEN

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Meretes metode

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Langust og korsnebb

Usorterte tanker om assorterte temaer. Eller omvendt.

Volvelle

evolving.

BTB-traumeposten.

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Från ett annat perspektiv

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Toner av tanker

Tanker. Mine tanker! Helt ærlig og helt usensurert.

Ida Jacksons blogg

Personlig om kropp, litteratur og politikk

Virrvarrs roteloft

Virrvarr vimser, vrir, vrenger og vet best.

MElivet

- om hvordan det er å leve med ME

WSO-bloggen

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Fred Heggen

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Fremad i alle retninger

Litt her, litt der. Noen ganger helt tilstede, andre ganger ganske fjern.

Kampen for et liv

Steg for steg mot livet...

Kollokvium

backstage naturvitenskap

Tenkestedet mitt.

om det som er inni hodet og det som er utenfor

gamle ugle

Her vil du finne dikt om livet og sånt

www.psykologibloggen.no/

Nettstedet for de med interesse for psykologi

Malandra80

mitt pusterom

~Trollmors tanker~

The one and only... :)

psykologivirkeligheten

This WordPress.com site is the cat’s pajamas

Bak fasaden - Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Veritas ad Infinitum

picture-quotes

mindomin

skriblerier som sprudler over

Ting jeg er interessert i

om det som er inni hodet og det som er utenfor

VI ER HELE ELEFANTEN

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Melivetpaaslep

~ ME betyr ikke meg, jeg er mer enn mine begrensninger

ekahm

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Tankesmed.no

om det som er inni hodet og det som er utenfor

psykolog(i)virkeligheten

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Webpsykologen

Psykolog på nett

Ut av depresjonen

Sitater, tips og råd.

Sigruns blogg

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Anathema

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Trudeimpulser

Sint og blid på samme tid.

sapiuntdeviare

Just another WordPress.com site

Din Psykolog Online

Si din mening og bli med på å skape debatt om tema relatert til psykisk helse

Svartpipen

Min vei mot indre trygghet

%d bloggers like this: