Skip to content

Utenfor og innenfor murene

30/04/2013

17

English: The Mad Hatter, illustration by John ...

Her er en snodig sak. Nå har jeg fått endel erfaring med psykiatrien innenfor og utenfor murene så å si. Hva kommer det av at ansatte i psykiatrien utenfor institusjonene er langt mer fornuftige? Hvorfor kommer jeg – generelt – bedre overens og med en bedre forståelse begge veier, sammen med mennesker som slik sett har en ni-fire jobb? Hva er forskjellen? Både de på «innsiden» og utsiden har samme mål, samme metoder, for det meste samme utdanning. Hva er det da som gjør forskjellen? Det er vel teknisk sett ingen grunn til at det skal være slik. Men gapet fra utsiden til «innsiden» er enormt.

Her er min analyse: folk som jobber i institusjoner er ofre for en conditioning (norsk ord for det?!), en sosial-hierarkisk underordning og tilpassning (om de ikke tilpasser seg absurditetene sliter de seg ut mot Systemet og knekker sammen selv). De fleste av dem, som ser pasientene mest, jobber skift. Pasienten overvåkes – ja, overvåkes – døgnet rundt. Det er unormalt for alle mennesker, uansett situasjon. Dette påvirker naturligvis pasientens oppførsel. «Innsiden» er en absurd boble som resulterer i merkelig oppførsel fra begge sider. De på «innsiden» som virker mest fornuftig er høyt i hierarkiet, eller lavest: psykiatere, avdelingsoverleger, eller ekstravakter. Med andre ord, de som har ni-firejobb eller de som er innom en gang i blant.

Jeg har tidligere sagt endel om absurditetene på «innsiden» i innleggene
Institusjonalisert pasient? institusjonalisert ansatt?
Respekt og moral: DPS-ers underlige verden
Påtvungen enighet – om å bli behandlet som et barn

De ansatte skriver rapporter i bunkevis. Neste skift kommer på jobb, og (i beste fall?) leser eller får en muntlig «oppdatering» på pasientenes gjøren, laden og oppførsel den dagen. Det sier seg selv at støy-signal ratio ofte går i kluss. Ganske ofte vil jeg si. Hvordan kan en dag i mitt liv kokes ned til etpar setninger i rapporten? Og deres subjektive oppfatning av meg overføres som sannhet.

Jeg sa til en av disse psykepleierene en gang at jeg mener at den reelle informasjonsoverføringen foregår muntlig. Innse det: i de aller fleste bransjer er det tilfellet. En ting er den offisielle linjen: noe annet er den subjektive informasjonen man får ved kaffemaskinen, vannkjøleren, røykepausen, lunsjen. Hun sa ja. Det var i det minste litt fornuftig. Med litt innsikt og ærlighet.

Om vi stoler på våre medarbeidere, om vi liker dem, vil det de sier tas for god fisk. «Pasienten har vært asosial og tilbaketrukket». Det er din mening. Kanskje har jeg lest. Kanskje har jeg hatt en litt bedre dag, hvor jeg klarer å fokusere på å lese litt. For meg er det en stor forbedring. Det er ikke uvanlig i verden å ta en dag hvor man kryper opp i sofaen med en bok, kopp te. Det er ikke unormalt, det er ikke sykt. På «innsiden» blir dette et usunt symptom. Asosialt = negativt. Så blir man forfulgt enda mer for å unngå denne asosiale oppførsel. Mer overvåkning. Som i allefall i mitt tilfellet resulterer i mer underlig oppførsel. Jeg forsøker å «rømme», finne et sted jeg kan få litt fred og lese min bok. Men det gjør meg mer ukonsentrert og rastløs.

Så altså: de på utsiden ser meg en gang i uken. Det er sunnere for dem og sunnere for meg. Evig overvåkning og spørsmål om hva man føler ethvert minutt i løpet av dagen… Storesøster ser deg.

Så hva er da poenget med «innenfor»? Selvsagt trenger vi institusjoner. Men jeg har møtt endel ansatte som helt klart er sprøere enn insatte. Om de var litt sprø før de begynte i jobben, eller om jobben har gjort dem sprø er ikke godt å si. Men jeg er overbevist om at det er usunt å jobbe år ut og år inn i institusjoner. Det være seg lærere, barnehageansatte, sykehjem, demenspleie, NAV, sykehus etc etc ad infinitum. Ansatte i disse institusjonene burde ikke få lov til å jobbe der i mer enn fem år av gangen. Deretter gjøre noe annet i ett år, og så kan de komme tilbake.

De ansatte, etter årevis, mister rett og slett et grep om virkeligheten. Sjansen er at de jobber i boblen og deretter går hjem, med vantette skott mellom de to. Det resulterer i en holdning om at pasientene tilhører en annen planet. Never shall the twain meet.

Så de på utsiden? Utsikten fra deres kontorer er mot en helt vanlig verden. Det er ikke en inngjerdet hage hvor psykotiske pasienter hyler mot månen. Det blir de ansatte rare av. Det blir andre pasienter rarere av.

(Jeg skal selvsagt komme tilbake til hvordan dette skal løses. Gjøken som orakel :-D )

Advertisements
4 kommentarer
  1. cuculus canorus permalink

    Hei Bonivard – den første er velkjent, nummer to er ny for meg. Og hysterisk!

  2. Bonivard permalink

    « Det resulterer i en holdning om at pasientene tilhører en annen planet. Never shall the twain meet.»

    Jeg har en teori om detderreder: De som jobber i psykiatrien (eller i NAV, eller i andre tilsvarende yrker) trekker opp et skille mellom ‘oss’ og ‘dem’ som en (bevisst eller ubevisst) overlevelsestrategi.

    Tenk litt på det: Hver eneste arbeidsdag skal du jobbe med folk som har det forferdelig vanskelig – men som ikke alltid hadde det sånn. En gang hadde de jobb, kjæreste, hage, studielån, og undulat – og så, mer eller mindre plutselig, så satt de der og hadde ikke truffet en venninne på to måneder på grunn av kvelende angst, eller hadde blitt nødt til å selge huset og flytte inn i kjellerleilighet fordi det var alt de hadde råd til.
    Men bortsett fra det så er de så like, så like. Ingunn som tar 10 Trycsal om dagen helt siden sammenbruddet fulgte samme forelesningsrekke som deg på Blindern. Petter som ikke har klippet håret siden i fjor høst er fortsatt like stor Springsteen- og Viking-fan som deg. Tonje som nå må hente mat til barna på Fattighuset etter at hun ødela ryggen og mistet mannen, pleide å lage samme eggerøre med gressløk og røkelaks til søndagsfrokost. There but for the grace of God go I.

    Det er ikke alle forunt å klare å leve med den tunge erkjennelsen – ihvertfall ikke når du minnes om den 37,5 timer i uken. Så hva gjør man?

    Man beskytter seg – med å rasjonalisere seg frem til hva som skiller ‘dem’ ut. ‘De’ hadde egentlig en sykelig onkeltilknytning helt fra barndommen. ‘De’ følger ikke opp systemets kloke råd og veiledning. ‘De’ skjønner ikke sosiale koder og klarer ikke relatere ordentlig til andre mennesker rundt dem. ‘De’ er egentlig noen slabbedasker og unnalurere som ikke ønsker å jobbe i det hele tatt.

    Sånn er ikke jeg. Jeg ville håndtert ulykken/bruddet/trakasseringen helt annerledes. Jeg har aldri manifestert de påfallende prodromale symptomene som de gjør.

    Jeg klarer meg. Jeg kunne aldri endt opp som dem

    • cuculus canorus permalink

      There but for the grace of God go I

      Hei Bonivard – Ja, jeg tror du har absolutt rett her. Helt klart. Jeg har tidligere kommet med flere konkrete eksempler på hvordan denne overlevelsesstrategien kommer til uttrykk i ekstremt usjarmerende episoder. Dem og oss (les de siste tre avsnittene her).

      I utdanningen til psykiatrisk arbeid ligger det selvsagt metoder for at man ikke skal spises opp av pasientenes smerte. Man skal engasjere seg, men ikke ta det med hjem. Selvfølgelig må man ha en viss avstand. Det skjønner jeg.

      Jeg har ved flere anledninger sittet i samtaler med to-tre stykker, hvorav to av dem piller på neglene, titter ut vinduet, klusser på blokken, glor ut i tomme luften, og genrelt virker svært lite interessert, engasjert, oppmerksomme. Faktisk tror jeg de av og til ikke følger med i det hele tatt. Og jeg har vært fristet til å si: kjeder jeg deg? du trenger ikke være her. Jeg griner som en unge, og kan godt slippe å gjøre det foran folk som sitter og grubler på hva de skal ha til middag.

      Kanskje er det der noe ekstremt usunt for ansatte i døgninstitusjoner: de ser pasientene til alle døgnets tider. De utenfor murene ser pasienten en gang i uken. Det er nok en klar forskjell der. Kanskje burde de rotere.

      Jeg er tilhenger av Mark Twains utsagn:

      When we remember we are all mad, the mystery disappear and life stands explained

      Men det noe jeg finner ekstremt provoserende (om jeg bare hadde hatt krefter til faktisk å bli sint… sinnet og irritasjonen min er fullstendig impotent). Det er den evinnelige påstanden om at skillet oss-dem ikke finnes. Psykepleiere er vanvittig flinke til å male om igjen og om igjen om at «her har vi alle slags mennesker», «dette kan skje alle», «vi er alle mennesker», «tenk, når du går på gaten, at x av 10 mennesker har vært gjennom dette».

      Jeg er ikke dum. Selvsagt er det et skille mellom pasient og ansatt/ikke-pasient. Men de gir seg ikke. Men gir ikke av seg selv til å overbevise meg om at de har rett.

      Vittig nok. Jeg har også eksempler på ansatte som helt tydelig har noen absurde fobier (som, ja, hinder dem i normal livsutfoldelse ), underlige reaksjonsmønster og bekymringsverdig oppførsel. Det ser de ikke.

      Jeg kunne aldri endt opp som dem: jeg kjenner min begrensning; jeg skal aldri jobbe i psykiatrien.

Enig eller uenig? Spytt ut! :-)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

@psykiatri_ssk

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Depresjonsmannen

- en historie om dårlig billedbruk i media

VALGERDS VERDEN

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Meretes metode

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Langust og korsnebb

Usorterte tanker om assorterte temaer. Eller omvendt.

Volvelle

evolving.

BTB-traumeposten.

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Från ett annat perspektiv

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Toner av tanker

Tanker. Mine tanker! Helt ærlig og helt usensurert.

Ida Jacksons blogg

Personlig om kropp, litteratur og politikk

Virrvarrs roteloft

Virrvarr vimser, vrir, vrenger og vet best.

MElivet

- om hvordan det er å leve med ME

WSO-bloggen

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Fred Heggen

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Fremad i alle retninger

Litt her, litt der. Noen ganger helt tilstede, andre ganger ganske fjern.

Kampen for et liv

Steg for steg mot livet...

Kollokvium

backstage naturvitenskap

Tenkestedet mitt.

om det som er inni hodet og det som er utenfor

gamle ugle

Her vil du finne dikt om livet og sånt

www.psykologibloggen.no/

Nettstedet for de med interesse for psykologi

Malandra80

mitt pusterom

~Trollmors tanker~

The one and only... :)

psykologivirkeligheten

This WordPress.com site is the cat’s pajamas

Bak fasaden - Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Veritas ad Infinitum

picture-quotes

mindomin

skriblerier som sprudler over

Ting jeg er interessert i

om det som er inni hodet og det som er utenfor

VI ER HELE ELEFANTEN

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Melivetpaaslep

~ ME betyr ikke meg, jeg er mer enn mine begrensninger

ekahm

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Tankesmed.no

om det som er inni hodet og det som er utenfor

psykolog(i)virkeligheten

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Webpsykologen

Psykolog på nett

Ut av depresjonen

Sitater, tips og råd.

Sigruns blogg

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Anathema

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Trudeimpulser

Sint og blid på samme tid.

sapiuntdeviare

Just another WordPress.com site

Din Psykolog Online

Si din mening og bli med på å skape debatt om tema relatert til psykisk helse

Svartpipen

Min vei mot indre trygghet

%d bloggers like this: