Skip to content

Der arv og miljø møtes

27/04/2013

21

dnaMorgenbladet har denne uken en artikkel om hvor arv og miljø møtes: «Løvetann eller orkidé?» et åpenbart ordspill på robust vs. sart. Molekylærbiologer ved Max-Planck-Institute som (ikke består av slubberter) jobber med epigenetikk (reversible endringer i DNA-sekvenser. Eller kanskje mer presist, endringer DNA-sekvenser) har funnet grovt sett følgende:

Ekstremt stress som rammer i en følsom periode (…av barndommen) kan forstyrre stressfysiologien for et menneske for resten av livet. Dette er ikke noen ny tanke som sådan i psyk/ologi/iatri, men blir der sett på som rent metale tankestyrte prosesser. Tillærte tankemønster som kan kontrolleres ved endring av samme. Nå ser vi spesifikke gener som utgjør en medfødt sårbarhet.

Uten å gå i detalj fra artikkelen, les den selv, så vil stress-presset utløses i mye større grad hos mennesker som har en spesifikk variant av genet FKBP5. En «lett mutert» utgave av dette genet (med det fine navnet rs1360780, «risikovarianten») øker risikoen for å utvikle post-traumatisk stress senere i livet. Men nå har de funnet ut hvorfor: denne muterte utgaven reagerer anneledes enn alle de andre variantene. Stresshormonet sender signaler til cellekjerner, der arvemassen ligger og resulterer i en hel masse krøll. Som feks. resulterer i at følelsen av stress og lengden på stresstilstanden varer mye lenger enn normalt. Men altså: traumatiske opplevelser tukler med genene våre. Kjemi. Programmering. Kode.

En interessant observasjon, dog, er følgende: de med denne spesifikke mutasjonen som ikke opplever noe traumatisk i barndommen klarer seg faktisk bedre enn de som har tilsynelatende mer robuste varianter av genet. Meget interessant; fordi tesen dermed blir at «risikovarianten» ikke egentlig er risiko som sådan, men muligens et gen som «dypest sett gjør individet mer påvirkelig for miljøet». Ergo at genet på en måte forsterker effekten av omgivelsene. Sånn omtrent.

«Risikovarianten» av dette spesifikke genet (det finnes selvsagt fler.) finnes visstnok hos mellom 20 og 60% av befolkningen. Avhengig av hvilke grupper det dreier seg om. Faktisk. Jeg skal på ingen måte påberope meg hverken kunnskap eller særlig god forståelse for disse tingene, men dette er hva jeg får ut av det:

Jeg er ikke overrasket. Den evige diskusjonen om arv og miljø har vært temmelig fjollete i mange år. Bare fordi vi ikke har funnet noen biologiske, genetiske sammenhenger med psyken, betyr ikke at de ikke er der. Psykiatrien er håpløst overfiksert på følelser og sjelesår. Ja, det er definitivt viktig og en del av det. Men bare fordi vi ikke hadde sett Pluto før i 1930, betyr jo selvsagt ikke at Pluto ikke eksisterte før 1930. Vi hadde bare ikke verktøy til å se den. Det samme gjelder arv og miljø. Copernicus og hans heliosentriske modell var ikke feil bare fordi mange ikke trodde på det.

Magesår er en av mine klassikere: i årevis trodde man det var forårsaket av stress, psykologiske plager og krydret mat, men ble 1982 (!!) bevist at det var forårsaket av en liten bakterie Helicobacter pylori. En av mine eldre familiemedlemmer fikk magesår, og ble «lagt på kur»: langflat og matet med kjedelig grøt- og melkebasert mat. Man skulle unngå kaffe, krydret mat. Og det ble visket om psykiske problemer. Det viser seg at stress kan forsterke eller øke plagene, men er ikke i seg selv utslagsgivende. Det gjelder jo en hel haug andre ting også.

Det var også, siden DNAets doble helix ble avslørt vanlig å omtale (store!) deler for «junk DNA». Det har alltid forestått meg som horribel arroganse. Sjansen for at naturen gidder lage massevis av koder (opp til 80%!) som ikke brukes til noen verdens ting. Vel. Neppe. Nå har man begynt å lukte på at Junk DNA ikke er så søplete likevel. Bombe.

Jeg er klar over at mange akademikere og fagutøvere uansett fag og farge ofte har i egen interesse i å opprettholde et slags status quo: mange av dem har brukt år på å bygge opp en karriére rundt noen teorier, teser, metoder etc. Arv-og-miljø- debatten/krangelen er en pendel som svinger fram og tilbake. Jeg gidder ikke engang begynne.

Men slik jeg har opplever det, er det – iallefall i Norge – en temmelig stor kløft mellom molekylærbiologi og psyk/iatri/ologi. Molekylærbiologien ser etter mønster og årsak-virkning i, vel, molekyler. Psyk/iatri/ologi ser etter forklaringer i kronologi: oppvekst. Opplevelser. Følelser. Tolkninger. Tankemønster.

For meg er dette en ganske stor arroganse. Å utelukke mulighetene for at Pluto er der; at kanskje jorden går rundt solen. At kanskje det finnes fysiske, kjemiske, molekylære forklaringer på det som nå anses som – host – rent sjelelig. Av og til i mørke stunder tenker jeg at psykologien trenger å rettferdiggjøre seg selv: en faglig vakling konfrontert med mekanismer som er empiriske, etterprøvbare, etterettelig. De trenger ikke gå i vranglås. Vi trenger psykologien også. Men de er håpløse dinosaurer om de putter fingrene i ørene og lukker øynene for Pluto.

Advertisements
2 kommentarer
  1. For min del er det bare å se på de x-antall forskjellige psykofarmakaene, det at der er nødt til å være flere forskjellige er jo bevis at det er forskjellige årsaker bak hver psykdom. Noen har problemer med serotonin, andre doapmin eller noradrenalin.

    Så er det hvorfor disse problemene er der. Vi påvirkes av oppveksten vår, men genene sier hvor mye vi tåler. Så genene kan altså styres, til en viss grad.

    F.eks. er metylering, en funksjon som skrur gener av og på, noe som kan påvirkes gjennom matvaner eller kosttilskudd. En overmetylering vil fungere som antidepressiva, ved å la nevrotransmitteren være lenger tilgjengelig i synapsen. Undermetylering derimot gjør at nevrotransmitterne blir tatt vekk fra synapsen alt for fort, og derfor får de aldri sent signalet sitt videre. Metylering påvirkes av stress og ytre faktorer, samt av metyldonorer/hemmere i maten.

    Når den «ubalansen» først er oppstått, er det så mye lettere å begynne å få dårlige tanker (som setter seg fast i «spor»), høre stemmer, angst you name it.

    Og det er bare metyleringen. De små faktorene som spiller inn på selve dannelsen av nevrotransmittere, proteinene og mineralene de bygges opp av, er det mange av. B6 er en vitamin som jeg syns blir grovt oversett i alt snakket om B12 og folsyre. B6 er /nødvendig/ for at tryptofan skal omgjøres til serotonin. For at tyrosin skal bli til dopamin, og igjen når dopamin går videre for å bli noradrenalin.

    Andre stoffer som trengs er mineralene sink, jern og kalsium. Så er magnesium veldig viktig, men ikke akkurat i denne funksjonen. Sink, jern, kalsium og magnesium binder seg alle til folsyre i maten og blir dermed ikke tatt opp i kroppen. Å redusere mengden av fytinsyre i maten vil øke kroppens mulighet til å ta opp disse stoffene som er så nødvendige!

    http://www.westonaprice.org/vitamins-and-minerals/vitamin-b6-the-under-appreciated-vitamin

    Andre ting som spiller inn på næringsopptaket er tarmhelse, men det skal jeg ikke gå inn på. Alikevel fortsetter psykiatrien å si det er tankene… hva er det medisinene er det, om ikke kjemi?

    Jeg blir så frustrert! Jeg spurte (når jeg brukte dem) psykologen jeg hadde hva medisinene gjorde, det kunne hun ikke svare på. Senere fikk jeg en ny, og andre medisiner, igjen akkurat det samme… Da var det bare å brette opp armene og lære det selv, det er tross alt jeg som skal bli frisk, og jeg har ikke tid til å vente på at behandling skal ta igjen forskning.

    Jeg trives mye bedre uten medisiner, som bare skjuler et symptom, enn med. Jeg kan gjøre akkurat det samme som medisinene ved å regulere kostholdet, og det er ikke hokus-pokus. Det er biokjemi. Ganske enkelt.

    At kosthold ikke kan ordne med traumene mine, det spiller ingen rolle. Det gjør at jeg lettere kan håndtere det, fordi jeg er mer stabil og tåler mer.

    • cuculus canorus permalink

      Hei Aslaug –
      SIkkert mye fornuft her. Det jeg ser som konklusjonen er – og for meg innlysende – at kjemi er en stor, stor del, og at vi lærer mer og mer om det. Det absurde, dog, er at i min erfaring er det psykiatriske behandlingssystemet lite interessert i å diskutere disse tingene. For meg er det totalt fjernt.

      Pluto har alltid vært der. Enten de kaller det en planet eller ikke.

Enig eller uenig? Spytt ut! :-)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

@psykiatri_ssk

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Depresjonsmannen

- en historie om dårlig billedbruk i media

VALGERDS VERDEN

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Meretes metode

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Langust og korsnebb

Usorterte tanker om assorterte temaer. Eller omvendt.

Volvelle

evolving.

BTB-traumeposten.

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Från ett annat perspektiv

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Toner av tanker

Tanker. Mine tanker! Helt ærlig og helt usensurert.

Ida Jacksons blogg

Personlig om kropp, litteratur og politikk

Virrvarrs roteloft

Virrvarr vimser, vrir, vrenger og vet best.

MElivet

- om hvordan det er å leve med ME

WSO-bloggen

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Fred Heggen

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Fremad i alle retninger

Litt her, litt der. Noen ganger helt tilstede, andre ganger ganske fjern.

Kampen for et liv

Steg for steg mot livet...

Kollokvium

backstage naturvitenskap

Tenkestedet mitt.

om det som er inni hodet og det som er utenfor

gamle ugle

Her vil du finne dikt om livet og sånt

www.psykologibloggen.no/

Nettstedet for de med interesse for psykologi

Malandra80

mitt pusterom

~Trollmors tanker~

The one and only... :)

psykologivirkeligheten

This WordPress.com site is the cat’s pajamas

Bak fasaden - Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Veritas ad Infinitum

picture-quotes

mindomin

skriblerier som sprudler over

Ting jeg er interessert i

om det som er inni hodet og det som er utenfor

VI ER HELE ELEFANTEN

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Melivetpaaslep

~ ME betyr ikke meg, jeg er mer enn mine begrensninger

ekahm

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Tankesmed.no

om det som er inni hodet og det som er utenfor

psykolog(i)virkeligheten

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Webpsykologen

Psykolog på nett

Ut av depresjonen

Sitater, tips og råd.

Sigruns blogg

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Anathema

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Trudeimpulser

Sint og blid på samme tid.

sapiuntdeviare

Just another WordPress.com site

Din Psykolog Online

Si din mening og bli med på å skape debatt om tema relatert til psykisk helse

Svartpipen

Min vei mot indre trygghet

%d bloggers like this: