Skip to content

Barneoppdragende heiagjeng

24/04/2013

5

hkj

Jeg er ingen ekspert på barneoppdragelse, men kom over noe for noen år siden som virker fornuftig. Når sneipen sier «se på meg, se på meg!» er det ikke alltid nødvendig å si «så flink du er!» «Næh! Kan du det! Oi så flink!» Sneipen vil bare at du skal se. Ofte er det helt vanlige ting som ungen har mestret og gjort tusen ganger før (sitte på toppen av sklien…). Ungen vil ikke nødvendigvis overstrømmes med ros. Han vi bli sett.

Det kunne kanskje holde å si «jeg ser deg!» eventuelt «det ser gøy ut!» «Hei, Jens!» Ungen vet nok sikkert selv at han har sklidd ned den samme sklia tusenvis av ganger. Er han flink hver gang? Når slutter det å være flinkt? Når går det over i å være bagatellmessig dagligdags? Når ungen slutter å mase «se på meg!»? Når skal han ikke roses for det mer?

Så lærer han å knytte skoene, sykle. Løse brøkregning. Flink der også. Selvsagt skal unger ha ros, men på ett eller annet punkt blir det avslørt som repeterende, tomme fraser (jeg avslørte det iallefall, uten at jeg husker hvor gammel jeg var).

Hvis omtrent alt jeg gjør er verd stående akklamasjon; går det da inflasjon i applausen. Det mister betydning. Hvorfor er jeg flink når jeg mestret dette for åtte år siden? Det er ikke vanskelig. Er jeg like god til å sykle som å løse brøkregning? Er det likestilt? Jeg ser en progresjon, jeg synes ikke femåringer er særlig flinke, jeg er tross alt åtte år gammel.

Man har altså en heiagjeng som heier uten at du nødvendigvis føler at det er noe å heie for. Om ros skal ha mening og være en belønning bør det stå i forhold til realistiske forventninger. Både fra omverdenen og fra seg selv.

Som psykiatrisk kasus har jeg en heiagjeng på sidelinjen som klapper hver gang jeg åpner døra. Det tiltrekker oppmerksomheten mot hvor inkompetent jeg er om dagen; alle tingene jeg ikke makter. Jeg har støvsugd stuen. Klappe-klappe. Jeg har vannet blomster, gått 500 meter. Jeg har sett en hel film og fått med meg det meste. Klappe-klappe. Lest ett kapittel i en bok. Dobbelt-klapp.

For meg forsterker dette en følelse av maktesløshet. Jeg er voksen. Jeg kan huske 30 år tilbake. Jeg har massevis av erfaringer med massevis. Jeg føler meg behandlet som en unge. Uten at jeg synes unger skal behandles slik heller.

Advertisements
9 kommentarer
  1. Og ikke minst – baksiden av medaljen: når jeg ikke er flink, da er jeg….? Sjekk bl.a. Carol Dweck’s forskning! Kjempeinteressant!

    • cuculus canorus permalink

      Nettopp! Når slutter man å si «flink!» ? Og når man glemmer å si «flink!», hva da?

      Ikke skjønner jeg at det er vanskelig å forstå at dette ikke er bra hverken for barn eller voksne.

  2. Nemlig! Se «The Power (and Peril) of Praise,» eller: How Not to Talk to Your Kids. En klassiker.

    • cuculus canorus permalink

      Fine saker, Hanna. Nå tror jeg det er en viss forskjell på USA og Norge, om vi kunne finne noe midt mellom tror jeg det ville være en god idé.

  3. Huff og ja. Jeg kjenner meg igjen så det holder. Ros, i en miljøterapisetting, for å mestre ting som er så banale at jeg selv gremmes, gjør meg veldig veldig liten…. Og sint. Samtidig.
    Et lite tips kan være å gjøre det samme med personalet. «Så flink du er! Ryddet vekk etter middagen, jo. Fantastisk!» «Næmmen, ser du har orket å sitte å prate med NN og hørt på den sytinga hans/hennes i hele 15 minutter uten å sprekke. Bravvo!!! Vær stolt av deg selv!»
    Om de ikke gir seg med tullet kan man i hvert fall ha fornøyelsen av å studere noen veldig merkelige ansikter mens de vurderer hvordan de terapeutisk korrekt skal svare…..

    • cuculus canorus permalink

      Hah, Liv Tove. Det skal jeg jammen prøve ved neste anledning. «Næimen sååå flink du er, da!» …til velmenende do-gooders. Kan tenkes det blir noen lange ansikter ja. En klar bonus.

  4. Mille permalink

    «Ååååh, så flink du er til å tørke av kjøkkenbenken! » Har sjelden blitt så fornærmet noen gang. *knurr*

    • cuculus canorus permalink

      …og du må aldri – ALDRI – finne på å bake noe eller denslags, til samlingskaffen. Om du da ikke tåler en UKE med mas.

  5. Mille permalink

    To uttrykk som har mistet mye av sin kraft og mening for min del: «du er så flink!» og «du har kommet så langt!» Det siste fikk jeg høre i 15 år, riktignok av mange forskjellige. En gang var jeg grundig lei og svarte: «nå har jeg kommet langt i femten år – hvor langt skal jeg egentlig komme??» Fikk ikke noe ordentlig svar. Det er også synd at jeg den dag i dag har et delvis anstrengt forhold til ros om hvor flink jeg er. For jeg er jo faktisk flink til mye, men det å tørke av kjøkkenbenken er virkelig ikke en av de tingene jeg trenger ros for. Nå skal det sies at jeg også fikk en del oppriktig ros som har gjort meg godt. Det er bare veldig lett å avsløre om det er oppriktig ment, eller om det er noe de sier siden du tilfeldigvis er psykiatrisk pasient.

Enig eller uenig? Spytt ut! :-)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

@psykiatri_ssk

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Depresjonsmannen

- en historie om dårlig billedbruk i media

VALGERDS VERDEN

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Meretes metode

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Langust og korsnebb

Usorterte tanker om assorterte temaer. Eller omvendt.

Volvelle

evolving.

BTB-traumeposten.

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Från ett annat perspektiv

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Toner av tanker

Tanker. Mine tanker! Helt ærlig og helt usensurert.

Ida Jacksons blogg

Personlig om kropp, litteratur og politikk

Virrvarrs roteloft

Virrvarr vimser, vrir, vrenger og vet best.

MElivet

- om hvordan det er å leve med ME

WSO-bloggen

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Fred Heggen

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Fremad i alle retninger

Litt her, litt der. Noen ganger helt tilstede, andre ganger ganske fjern.

Kampen for et liv

Steg for steg mot livet...

Kollokvium

backstage naturvitenskap

Tenkestedet mitt.

om det som er inni hodet og det som er utenfor

gamle ugle

Her vil du finne dikt om livet og sånt

www.psykologibloggen.no/

Nettstedet for de med interesse for psykologi

Malandra80

mitt pusterom

~Trollmors tanker~

The one and only... :)

psykologivirkeligheten

This WordPress.com site is the cat’s pajamas

Bak fasaden - Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Veritas ad Infinitum

picture-quotes

mindomin

skriblerier som sprudler over

Ting jeg er interessert i

om det som er inni hodet og det som er utenfor

VI ER HELE ELEFANTEN

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Melivetpaaslep

~ ME betyr ikke meg, jeg er mer enn mine begrensninger

ekahm

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Tankesmed.no

om det som er inni hodet og det som er utenfor

psykolog(i)virkeligheten

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Webpsykologen

Psykolog på nett

Ut av depresjonen

Sitater, tips og råd.

Sigruns blogg

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Anathema

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Trudeimpulser

Sint og blid på samme tid.

sapiuntdeviare

Just another WordPress.com site

Din Psykolog Online

Si din mening og bli med på å skape debatt om tema relatert til psykisk helse

Svartpipen

Min vei mot indre trygghet

%d bloggers like this: