Skip to content

Institusjonalisert pasient? Institusjonalisert ansatt?

16/04/2013

8

Mental institution/old people's home/poorhouse

Institusjonalisering skal unngås for enhver pris, naturligvis. Pasienter skal inn og så fort ut som mulig. Både for institusjonens statistikk, pengebruk og pasientens beste. Vanskelig å være uenig i dette. Problemet er selvsagt å definere hva som er pasientens beste. Og hvor går linjen, hvordan skille institusjonens motivasjon, krav til få sengedøgn, økonomi, statistikk og pasientens ønsker og behov (ønsker i denne sammenhengen er ikke interessant. Spørsmålet dreier seg om definerte behov) ? Dette er et evig tema og praktisk talt umulig å nøste opp i. Alt for mange usikre, menneskelige variabler. Mye synsing. Mye fortvilte pasienter som ikke føler seg klare for verden. Institusjonen påberoper seg erfaring som tilsier at de vet best.

Av og til har selvsagt institusjonen rett. Noen må dyttes. Litt. Jeg har sett tilfeller av dette; pasienter som dypt fortvilet kjemper om å få bli etpar uker til, men kastes tilbake i Verden. Og det fungerer. I allefall en stund. Jeg har ikke sett langtidseffektene selvfølgelig.

Det å bli institusjonalisert betyr vel noe slik som å ikke klare seg selv, og å bli helt avhengig av institusjonsliv. Maten kommer på bordet, gulvet vaskes av andre, vekking om morgenen. Man klarer ikke forholde seg til andre mennesker utenfor, man ser ikke hvordan Livet fungerer. De menneskene man har rundt seg er like syke eller sykere enn seg selv. Eller det er behandlere eller pleiere («miljøterapeuter») som – la oss inrømme det –  ofte oppfører seg temmelig absurd.

Jeg sa faktisk til en psykepleier at jeg mistenkte at det også dreide seg om statistikk. Fine tall på papir. Pasienten er skrevet ut. Behandlingen var vellykket. Dama var dum nok til å si «ja». Faktisk dum nok, tror jeg, til ikke å forstå at ovenfor en pasient er dette definitivt feil svar. De tømte så å si DPS-et før jul. Jeg er usikker på om det var for å få ansattkabalen, helligdagslønninger til å gå opp eller en eller annen glup idé om at jul er best hjemme. Der hvor enkelte pasienter konfronteres med sin egen utilstrekkelighet, angst, ensomhet, avhengighet av dop, alkohol eller hva det måtte være. Noen pasienter er, i enkelte perioder, redde for sine egne hjem. Tilbake dit hvor helvete startet, tilbake i den sofaen de ikke maktet å komme seg opp av i måneder. Tilbake dit hvor det å hente posten var uoverkommelig. Der hvor TVn står på døgnet rundt. Tilbake dit hvor de ikke spiste, ikke sto opp.

Men her er noe jeg finner uoverkommelig. De ansatte – og la det være ingen tvil om dette – vil alle det aller beste. Men de skal hjelpe en pasient tilbake til Livet i Verden. Vel og bra. For meg er det en enorm selvmotsigelse at ansatte i psykiatrien skal være enormt hjelpsomme til dette. De fleste av dem har gått i en rimelig rett linje: barneskolen, ungdomsskolen, videregående, sykepleien, psykiatrisk spesialisering e.l. Mange av dem har et temmelig urealistisk syn. De jobber dessuten i en merkelig liten boble.

Det er ikke helt ulikt den såkalte «karriereveiledningen» vi fikk på ungdomsskolen. En eller annen lærer som hadde lest en eller annen bok? Jeg erindrer at den veiledningen var totalt bortkastet, hull i hodet, og sannsynligvis kontraproduktiv. Fint lite innsikt, i allefall. En av leserene av denne bloggen har også fortalt at hun fikk beskjed av (sikkert vennlige og velmenende) psykiatriansatte at hun neppe ville være i stand til å ta en universitetsutdanning. Og dette fra hvem?! Fra folk som for det meste har ingen idé eller erfaring i hva det vil si. Men meninger har de i fullt monn. Synsing i hytt og pine.

En av de ansatte leste om pasientkø for DPS i en annen kommune i andre enden av landet. Nord-syd, altså. Hun ble over seg, og sa

Det er jo fritt sykehusvalg! Vi har jo plasser, hvorfor søker de seg ikke hit isteden!?

Ja, hvorfor tror du de ikke gjør det….?

Seriøst, menneske. Du tror en selvskadende jentunge fra Nordland vil ha nytte av fem måneder i Larvik? Evig langt vekk fra familie? Eller en nyskilt mann på 57 som har røket ned i kjelleren, forlater bikkja og ungene i Stavanger, for å legges inn på et DPS i Trøndelag?

En medpasient hadde litt grums i halsen, og tenkte at kanskje noen c-vitaminer ville være lurt. Dette var på kvelden, og forespørselen avstedkom følgende:

Nei, det kan du ikke få, vi må vente til imorgen og klarere det med overlegen.

WTF? Pasienten spurte så om hun kunne få fire liter appelsinjuice (noe som ikke ville være noe problem å snappe fra kjøleskapet eller ganske enkelt kjøpe selv). Det var IKKE morsomt. Det er vanskelig å ta slikt alvorlig. Men ansatte begår slikt uten å blunke. Og ja, jeg har hørt ALLE argumentene for at enhver ting i pilleform må klareres med overlegen. Men ærlig talt. Ikke bare er det dumskap, det er institusjonalisert, rettferdiggjort sannhet.

Pasienten skal bruke fornuft. Det skal ikke de ansatte: automatoner som repeterer, som i The hitchikers guide to the galaxy: «resistance is futile!»

Jeg skulle få meg et sted å bo, det var stusselige muligheter. Jeg var på en visning i et deprimerende lite hull.

du kan jo flytte dit midlertidig! og så finne noe bedre.

Hører dere hva dere selv sier? Så skulle jeg flyttet inn i et krypinn som knapt ville hatt plass til sengen, ingen fornuftige kokemuligheter, nordvendt vindu rett inn i en betongkasse…. og så skulle jeg si opp den dagen jeg flytter inn fordi det er tre måneders oppsigelse… og så begynne letingen umiddelbart, som om det er vanlig at folk leier ut tre måneder i forveien… ELLER jeg kunne vente litt med å lete, slik at jeg bodde i et høl inntil etpar uker før oppsigelsen…. og så IKKE finne noe. Etter tre måneder i denne miserable pappesken er det overhengende fare for at jeg ville kjørt meg uendelig mye lenger ned i depresjonen; delvis pga. boforhold, delvis pga. leilighetsleting, delvis på grunn av at jeg ville levd på mikromat og instant noodles. I beste fall.

Slik jeg ser det er dette absurd og til tider farlig krampepositivisme uten rot i praktisk virkelighet. Det foresvever meg at mange ansatte er mer institusjonalisert enn mange av pasientene. Om pasientene lever i sine egne private helvete i sine egne hoder med til tider vaklende virkelighetsforståelse, så vet de fleste av dem det. Mange av de ansatte jobber i en merkelig og til tider usunn liten boble, hvor de forledes til å tro at dét er bedre fordi de er flere sammen om absurditetene.

Nåde den pasienten som er psyk men som ikke har mistet sin realisme, sine logiske evner.

(Selvsagt finnes det unntak. Jeg har møtt ansatte som er fornuftige, realistiske. Men de slukes av flertallet, de sliter seg ut på frustrasjonene over å være omringet av underlige institusjonaliserte sannheter uten rot i virkeligheten og sunn fornuft.)

Advertisements
5 kommentarer
  1. Mille permalink

    De ansatte burde stille seg selv følgende kontrollspørsmål: «Ville jeg synes det var fornuftig å foreslå eller anbefale dette til mine venner, partner eller egne barn?» Hvis svaret er nei, lurer jeg virkelig på hvorfor det da skal være greit å komme med til pasienter i psykiatrien.

    • cuculus canorus permalink

      Nettopp. Vanskeligere er det ikke, men absurde, institusjonaliserte myter blir sannheter. Rare greier. Ofte bare litt komisk, men jeg tror: i det lange løp svææært usunt for alle involverte.

  2. Bonivard permalink

    «Jeg har fortsatt veldig løs mage etter denne antibiotikakuren som dere avsluttet idag. Kan jeg fortsatt noen dager få normert dose av et reseptfritt mageregulerende middel (slik dere ga meg underveis i kuren)?»

    «Nei, ikke før legen kommer tilbake fra påskeferie neste uke og godkjenner det.»

    #facepalm

    • cuculus canorus permalink

      Hei Bonivard – fantastisk. Vanskelig å vite om man skal ta disse menneskene alvorlig i store ting, når de oppfører seg såpass absurd i de små. JA, jeg vet de er megaparanoide når det gjelder ting i pilleform. Men de har den samme paranoiaen for – hold dere fast: kamillete. Og c-vitaminer.

      Ække bare jeg som er koko.

Trackbacks & Pingbacks

  1. Utenfor og innenfor murene | Gjøkeredet

Enig eller uenig? Spytt ut! :-)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

@psykiatri_ssk

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Depresjonsmannen

- en historie om dårlig billedbruk i media

VALGERDS VERDEN

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Meretes metode

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Langust og korsnebb

Usorterte tanker om assorterte temaer. Eller omvendt.

Volvelle

evolving.

BTB-traumeposten.

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Från ett annat perspektiv

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Toner av tanker

Tanker. Mine tanker! Helt ærlig og helt usensurert.

Ida Jacksons blogg

Personlig om kropp, litteratur og politikk

Virrvarrs roteloft

Virrvarr vimser, vrir, vrenger og vet best.

MElivet

- om hvordan det er å leve med ME

WSO-bloggen

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Fred Heggen

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Fremad i alle retninger

Litt her, litt der. Noen ganger helt tilstede, andre ganger ganske fjern.

Kampen for et liv

Steg for steg mot livet...

Kollokvium

backstage naturvitenskap

Tenkestedet mitt.

om det som er inni hodet og det som er utenfor

gamle ugle

Her vil du finne dikt om livet og sånt

www.psykologibloggen.no/

Nettstedet for de med interesse for psykologi

Malandra80

mitt pusterom

~Trollmors tanker~

The one and only... :)

psykologivirkeligheten

This WordPress.com site is the cat’s pajamas

Bak fasaden - Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Veritas ad Infinitum

picture-quotes

mindomin

skriblerier som sprudler over

Ting jeg er interessert i

om det som er inni hodet og det som er utenfor

VI ER HELE ELEFANTEN

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Melivetpaaslep

~ ME betyr ikke meg, jeg er mer enn mine begrensninger

ekahm

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Tankesmed.no

om det som er inni hodet og det som er utenfor

psykolog(i)virkeligheten

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Webpsykologen

Psykolog på nett

Ut av depresjonen

Sitater, tips og råd.

Sigruns blogg

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Anathema

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Trudeimpulser

Sint og blid på samme tid.

sapiuntdeviare

Just another WordPress.com site

Din Psykolog Online

Si din mening og bli med på å skape debatt om tema relatert til psykisk helse

Svartpipen

Min vei mot indre trygghet

%d bloggers like this: