Skip to content

Vennskap, tillit, psykiatri

14/04/2013

14
For nye mennesker vi møter er tillit i stor grad basert på tro og magefølelse i første omgang. Etterhvert styrkes tilliten av bekreftelse, gjerne handling. Vi – iallefall jeg – lagrer erfaringer med dette andre mennesket som bekrefter eller avkrefter at vedkommende er til å stole på. Stole på. Fundamentalt sett at det vi deler ikke blir misbrukt, misforstått, mistolket, overkjørt. Simple eksempler vi være å holde avtaler, ikke avlyse kaffeavtaler før motparten sitter på kafé, ventende. Greit å avlyse, ikke greit å avlyse 20 minutter etter avtalt tid. Mer komplisert blir det når det dreier seg om følelser. Hun sa, til ham, at jeg hadde sagt, at hun mente, at jeg trodde, at de skulle. bla bla bla. Intrigeri. Løgn er en klassiker. Tar jeg folk i direkte løgn raser de ned på tillitsskalaen. Hun sa det ene til meg i går, og sier det stikk motsatte til oss i dag. Så blir jeg litt mer sky, vedkommende må igjen opparbeide seg tillit.

Alle vennskap og tillitsforhold har en slags uutalt «kontrakt». Om vi bryter denne kontrakten må vennskapet repareres på ett eller annet vis. Vi må beklage, vi må unnskylde; vi må tilgi, vi må gi den andre slingringsmonn, gi den andre lov til å feile. Vi må ha noe felles, et eller annet fundament. Bortsett fra det kan vi godt ha venner som er vilt forskjellige. Jeg har både ekstremt intellektuelle venner og venner som ligger langt ute mot den overfladiske bimbo-enden av skalaen. Jeg innrømmer å ikke ha noen klar idé hvorfor det fungerer, men min mistanke er at det er en fundamental fornemmelse av noe genuint. Det bryr meg ikke om folk er svært opptatt av hårprodukter (noe jeg gir blaffen i) så lenge vi begge vet at der møtes vi ikke. Noe genuint, en grunnleggende respekt for hverandre. En følelse av at bimboen ser meg i en viss grad for den jeg er. Og vi er enige om å være uenige.

Jeg har en venninne som har politiske syn jeg finner svææært betenkelig. Så vi diskuterer ikke politikk. Hun kan snakke om hårprodukter i tre minutter, men vet jeg er lite engasjert. Både hun og jeg vet dette, og jeg gir slingringsmonn og tåler det uten problemer. Så lenge det ikke blir en halvtimes monolog. Det samme gjelder selvsagt den andre veien også. Jeg kan bable om russisk litteratur i tre minutter. Så er vi ferdig med det. Verden er full av andre ting vi kan dele.

Dette lyder kanskje kynisk, for logisk: vennskap dissikert. Men jeg mener det er ikke det. Dette er den overordnede strukturen: tillit i praksis kan være kaotisk, følelsesmessig, vinglete, tett, sjelefrenderi, følelse av svik, gi og ta, varme, skummelt, omsorg, hjelp, moro, latter. Ofte flere ting på en gang.

Jeg har opplevd å ha makt over andre i det som skulle være vennskapsforhold. Dette gjør meg svært ubekvem; at venner har blind tillit og ofte må høre hva jeg mener for å vite hva de skal mene. Dette, slik jeg ser det er ikke vennskap. Det er i beste fall meg som mesén. For meg bryter det med kontrakten, så å si. Det gjør meg svært ille til mote, og jeg tenderer til å trekke meg unna. Jeg liker ikke å ha disipler sittende ved mine føtter, andektig lyttende. Det er ubehagelig. Det blir en ubalanse, en skjev maktfordeling.

Slik jeg ser det er tillit svært vanskelig om det er en maktubalanse. Jeg sier ikke at psykologen min skal være min venn. Jeg sier ikke at psykologen min har total makt over meg, men hun har temmelig mye. Hun kan bestemme over meg. Faktisk. Tro ikke annet. Hun kan faktisk effektuere en tvangsinnleggelse, hun kan (med hjelp av andre) ta fra meg sertifikatet, hun kan, igjen med støtte fra andre fagfolk, tukle med medisinene, hun kan sende meg hit og dit til tester, vurderinger og gudhvethva.

Jeg skal – jeg MÅ – ha tillit til henne, skal det ha noen mening. Så jeg skal ha tillit, men hun skal på ingen måte bli min venn. Det er ikke ok å stille henne for mange spørsmål om hennes liv, erfaringer, følelser. I vennskap er dette essensiellt.

Så hvor er grensen, hvilken knivsegg balanserer jeg – man/vi? på? Jeg finner dette svært vanskelig. Jeg unngår nok å snakke om noen ting på grunn av dette mystiske forholdet. Hvor mye av dette ansvaret er mitt?

Jeg hadde en behandler jeg faktisk har stor tillit til og respekt for. Noe mellom oss klaffet. Nå er systemet laget slik at når stafettpinnen går videre kan jeg ikke snakke mer med, se dette mennesket mer. Det ville være sykelig. Det er usunt. Det er rett og slett ikke lov. Det eneste jeg kan gjøre, ovenfor nye behandlere, er å insistere at de skal lese det denne personen har skrevet. Jo mer jeg insisterer, jo mer synes det at jeg har et usunt forhold til denne andre behandleren. Jo mer jeg refererer til dette mennesket jeg har stor tillit til, jo mer unnvikende og mistenkeliggjort blir jeg. Det er en egen sykdom å knytte seg for mye til en behandler. Hva er for mye? Ja, selvsagt kan pasienter bli sykelig knyttet til enkelte mennesker. Jeg ser at det ikke er helt bra. Men det eneste jeg ber om er at de leser det. Og kanskje, om de blir ekstremt usikre, at de snakker med henne. Jeg har i innlegget Lommepsykiatri skrevet om fagfolks allergi mot å lese det forgjengerene har skrevet.

Samtidig sier psykiatrien at alt avhenger av det personlige forholdet mellom behandler og pasient. Vi skal knytte oss til hverandre på ett eller annet mystisk vis for at behandlingen skal ha effekt og mening. Knivsegg. Igjen: hvor mye av dette ansvaret er mitt?

Hver gang jeg bytter behandler – og det har ikke vært sjeldent – skal en ny knivsegg balanseres på. Tillit uten vennskap. Jeg vet hun forsvinner på ett eller annet punkt. Og jeg vil stå igjen med tomme ekko av det hun har sagt. Og så er det antagelig på´n igjen med et nytt menneske, som i kraft av sin utdanning ønsker, krever, forventer min tillit men ikke mitt vennskap. Det er neimen ikke enkelt.

Advertisements
8 kommentarer
  1. Takk for at du lufter dette, det vekker mange tanker hos meg. Foreløpig fester jeg bare en på skjermen, en definisjon: «Tillit er visshet om en annens integritet».

    Jeg har aldri funnet en tilfredsstillende definisjon på «integritet», så jeg utformet min egen:

    Integriteten er vår psykiske hud.
    Når vi benekter våre egne integritetsskader,
    utvikler vi en psykisk rustning i stedet.
    Vi merker ikke når integriteten blir skadet,
    Og vi merker ikke at vi skader andres integritet.

    Det kommer kanskje mer om dette i «Pyramidenes tåspissdans» i bloggen min i løpet av dagen.

  2. Her er enda en tanke: Krav om tillit kan være et resultat av det Alice Miller kaller gjentakelsestvang:

    (skrevet for 6 år siden)
    Recognize forced repetition: When we have suppressed knowledge of the damage done to us as children, we can repeat toxic scenarios without realizing it.

    One scenario is the Parent Double Bind:
    1) I don’t see you at all, I define reality for you, I take control and render you helpless in contact with me by making it impossible for you to take responsibility for your own actions, and I never take responsibility for my own actions in contact with you.
    2) I’m convinced that what I’m doing is what’s right for you, and that I love you.
    3) I tell you that I love you and need you to respond in kind, be grateful, and do the things I think will make me feel better.

    And psychotherapy can be a slight twist to the Parent Double Bind:
    1) I don’t see you at all, I define reality for you, I take control and render you helpless by making it impossible for you to take responsibility for your own actions and give responsibility to those who have harmed you, and I never take responsibility for my own actions in contact with you. All analysis is based on «understanding» the subjective truths (realities which are not based on facts) I learned as a student of therapy.
    2) I’m convinced that what I’m doing is what’s right for you, and that I am trust-worthy.
    3) I tell you that I am trust-worthy, and insist that you trust me, be grateful for my help, and do what I say, so that can I play the role of wise, powerful, loving parent and we both ignore the fact that you are paying for my so-called help, which certainly isn’t helping you get rid of your problems. In fact, one of the therapeutic realities is that you can never get rid of your problems, but you can, with my help, learn to live with them.

  3. Et lite innspill, sett fra mitt hjørne av verden:
    Jeg har erfaringer både som hjelper og hjelpsøker. Det er slik jeg ser det hjelperens ansvar å vise hjelpsøker tillit.
    Noen ganger er dette ikke så vanskelig, fordi den som søker hjelp er tillitsfull i utgangspunktet. Eller fordi matchen er god.

    Andre ganger, og jeg tror det finnes en del av dem, er det tvert om. Hjelpsøker har opplevd sviktende tillit, og kan ikke gi noen tillit, fordi tillit ikke er noe hjelpsøker har erfart hva er. Da må hjelperen være profesjonell og gi tillit, og jobbe med relasjonen. Og da blir det ugreit å skifte hjelper i tide og utide.

  4. Jeg syns det blir feil av terapeut å «kreve» tillit, for noen av oss vet rett og slett ikke hva tillit er.

  5. cuculus canorus permalink

    Hei dere tre, og takk for kommentarer. Alltid hyggelig når dere stikker innom.

    @ingrid johanne. At tillit er visshet om den andres integritet er ingen dårlig definisjon. Jeg anser meg selv som et menneske med svært høy integritet. Jeg har dog alltid ansett integritet for å være evnen og viljen til å tale Roma midt i mot, skulle situasjonen kreve det. «Du skal vite hvor jeg står, jeg er sterk og klar. Det er kanskje ubehagelig akkurat nå, men det er i det minste ærlig».

    Du har referert til Alice Miller før, og jeg leser det med interesse. Definisjonene hennes føles ganske riktig i de aller fleste pasient-behandler-sammenhenger, jeg har såvidt subbet innom det i innlegget Påtvungen enighet – om å bli behandlet som et barn. Jeg synes det er vanskelig å formulere ting så klart som Alice Miller gjør; å spisse problemet til The double bind. Det er uendelige Catch-22 i psykiatrien, og man kan fanges i uendelige sirkler.

    @gamle ugle
    Jeg tror også at i en behandlingssituasjon må det begynne med hjelperen. Men jeg finner det ekstremt vanskelig å ha tillit til representanter for apparatet (når de når som helst kan komme med noe hjernedødt double-speak). Det er selvsagt hederlige unntak, som nevnt over. Men når man vet det ikke kommer til å vare, er det vanskelig, og kanskje til og med logisk, strategisk, rasjonelt; å ikke brette ut hele sjela. Man bruker opp alt kruttet på noen som skal skrive etpar sider epikrise. Før man dyttes videre i systemet. Til ett eller annet annet menneske du bare skal ha kontakt med en måned eller to.

    Så kan man ende opp med følelsen av at den siste behandleren man faktisk snakket med og som man hadde en gjensidig respekt og forståelse for… hun er tilbakelagt, langt ute under horisonten. Man sitter igjen på en liten flåte uten land i sikte.

    @Aslaug –
    Japp, det er selvsagt feil av behandler å «kreve» tillit, men det har jeg vært ute for flere ganger. Høyt og tydelig har behandlere stått foran meg og forlangt min tillit.

    Du er nødt til å stole på oss, du fortelle oss alt. Om du ikke klarer å ha tillit til oss er det ingenting vi kan gjøre.

    De brukte tiden som pressmiddel, nøyaktig det jeg argumenterte med var sin egen faktor. Altså: de sa at «du er ikke her så lenge, du har ikke så mye tid. Kom til poenget, brett ut din sjel. Skal du være her, MÅ du. Om du ikke kan (underforstått: vil), kan vi ikke hjelpe, og du må ut herfra». Ergo blir det kun mitt ansvar: kun jeg har en finger med i spillet om jeg blir bedre. De har slik sett fjernet seg selv fra regnestykket. Noe som av avsindig. Da kunne vi lagt ned hele psykiatrien (jeg tror ikke det er det de mener. Men det er et ganske avskyelig og billig forsøk på manipulasjon).

  6. Hanna permalink

    Det kan ikke funke å skrive ned en beskrivelse av din utbrettede sjel, eller i alle fall en liten bakgrunnstekst, og så be terapeuten lese det de første minuttene av den første timen? Skulle tro det ville være mer tidseffektivt for begge (de kan vel lese fortere enn du kan snakke) og mindre slitsomt for deg? Mindre fare for at du utelater noe viktig som det er såpass anstrengende å fortelle at du kanskje ikke orker det i møte med en ny person?

    • cuculus canorus permalink

      Ah, Hanna – ikke en dum idé i seg selv, men jeg har forsøkt dette. Jeg har skrevet tilsammen kanskje åtte sider fordelt på to dokumenter. Det eneste jeg har oppnådd er at «teamet» gikk gjennom det ene dokumentet og systematisk bagatelliserte alle punkter. Selvfølgelig kan det tenkes at nye behandlere vil håndtere det anneledes, men saken er at etter en slik kverning blir man en smule sky. Man føler seg tygget og spyttet ut. Det andre dokumentet ble – tror jeg – lest, arkivert og aldri brukt som sådan.

      I tillegg og på grunn av overnevnte, blir man også småredd for å skrive ting ned, da det ofte oppleves som at det brukes mot meg senere.

  7. Bonivard permalink

    Det fins heldigvis enkelte fagfolk som begriper dette: http://www.dagbladet.no/kultur/2006/12/16/486232.html

    Men de jobber selvsagt ikke innenfor et system som baserer seg på nettopp denne typen «samlebåndspsykiatri»…#selvselektering

Enig eller uenig? Spytt ut! :-)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

@psykiatri_ssk

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Depresjonsmannen

- en historie om dårlig billedbruk i media

VALGERDS VERDEN

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Meretes metode

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Langust og korsnebb

Usorterte tanker om assorterte temaer. Eller omvendt.

Volvelle

evolving.

BTB-traumeposten.

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Från ett annat perspektiv

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Toner av tanker

Tanker. Mine tanker! Helt ærlig og helt usensurert.

Ida Jacksons blogg

Personlig om kropp, litteratur og politikk

Virrvarrs roteloft

Virrvarr vimser, vrir, vrenger og vet best.

MElivet

- om hvordan det er å leve med ME

WSO-bloggen

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Fred Heggen

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Fremad i alle retninger

Litt her, litt der. Noen ganger helt tilstede, andre ganger ganske fjern.

Kampen for et liv

Steg for steg mot livet...

Kollokvium

backstage naturvitenskap

Tenkestedet mitt.

om det som er inni hodet og det som er utenfor

gamle ugle

Her vil du finne dikt om livet og sånt

www.psykologibloggen.no/

Nettstedet for de med interesse for psykologi

Malandra80

mitt pusterom

~Trollmors tanker~

The one and only... :)

psykologivirkeligheten

This WordPress.com site is the cat’s pajamas

Bak fasaden - Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Veritas ad Infinitum

picture-quotes

mindomin

skriblerier som sprudler over

Ting jeg er interessert i

om det som er inni hodet og det som er utenfor

VI ER HELE ELEFANTEN

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Melivetpaaslep

~ ME betyr ikke meg, jeg er mer enn mine begrensninger

ekahm

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Tankesmed.no

om det som er inni hodet og det som er utenfor

psykolog(i)virkeligheten

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Webpsykologen

Psykolog på nett

Ut av depresjonen

Sitater, tips og råd.

Sigruns blogg

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Anathema

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Trudeimpulser

Sint og blid på samme tid.

sapiuntdeviare

Just another WordPress.com site

Din Psykolog Online

Si din mening og bli med på å skape debatt om tema relatert til psykisk helse

Svartpipen

Min vei mot indre trygghet

%d bloggers like this: