Kognitiv terapi, Sokrates og fem feil
Dagens hotte terapiform er såkalt kognitive terapi. Her kommer et eksempel som stadig ble brukt av en (søt og velmenende) psykepleier.
Scenarie:
Innlagt på åpen psykiatrisk. En medpasient eller ansatt jeg har hatt litt hyggelig kontakt med, går forbi meg i gangen og ignorerer meg. Jeg føler (føle-føle-føle!) meg avvist eller urettferdig ignorert. Hun kunne i allefall nikket! Vi hadde det jo så hyggelig igår!
Jeg blir trist & lei meg. Kanskje hun ikke liker meg? Kanskje har jeg gjort noe galt? Kanskje hun synes jeg er uspiselig? I depresjonens mørke er all verdens urettferdighet og smerte min skyld.
Så sier kognitiv terapi:
Gå gjennom de enkleste, andre og mer sannsynlige (!!?) alternative forklaringer:
- kanskje hun snakket i telefonen?
- kanskje hun var litt distré?
- kanskje hun akkurat hadde hatt en litt tøff samtale?
- kanskje hun gikk i egne tanker?
(m.a.o: alt dreier seg ikke om mine følelser.)
Historieløst sett kaller de dette «Sokratisk metode». Stakkars Sokrates.
Her foreslår den velmenende psykepleieren at jeg skal spørre medpasienten. Hvorfor ignorerte du meg i gangen? Liker du meg ikke? Seriøst?
Her rakner hele saken.
Om situasjonen hadde vært snudd, og en medpasient kom til meg, stilte disse spørsmålene, kan jeg love at jeg ville 100% lyve (..om det var sant at jeg ikke liker dama).
Av flere grunner:
- jeg ønsker ikke å sende deprimerte/mentalt ustabile medpasienter enda lenger ned ved å ærlig si at jeg ikke liker dem.
- i den virkelige verden ville jeg nok også lyve; det finnes sosiale konvensjoner, og sjansen er at denne kvinnen og jeg har felles omgangskrets, jobbmiljø e.l.
La oss si da, at jeg spør damen: «liker du meg ikke?» Hun sier «joo! klart jeg gjør!»
Jeg ville dermed ha en liten følelse av at hun lyver: handlingene hennes taler for det. Inntil jeg observerer hennes videre handlinger vil jeg ha en liten mistanke. Jeg vil slik sett være like langt.
Om hun så skulle svare ærlig; si at «nei, sorry, jeg liker deg ikke så godt, du er ikke helt min kopp te».
Så ville jeg, i mitt depresjons mørke, skli enda lenger ned.
Og hvordan har det så bedret noesomhelst!?
Jeg skal altså føle: jeg skal være klar over følelsen når jeg passerer damen i gangen, jeg skal føle på følelsen av å bli følelsesmessig avvist. Men jeg skal på ingen måte ilegge denne følelsen verdi! Den skal registreres, så skal den rasjonaliseres bort. Og så skal man søke bekreftelse vha. konfrontasjon.
Finn fem feil?
(det er selvsagt en viss mulighet for at jeg har misforstått, men etter syv-åtte måneder i psykiatrien er dette det eneste de har tilbudt meg av metode.)
Bonivard
Gjøken
Mille
Anonym
Gjøkeredet 
Tenker dette når jeg leser det du skriver her:
Kan disse systemene snart slutte å drive med liksomvirksomhet og diverse forsøk på manipulering? Som f.eks. Sokratisk skinndialog?
Hva med å tåle litt ekte følelser, hvis følelser er etterspurt av den det gjelder?
Hva med å tåle og ta på alvor de tankene som kommer og ha en dialog ut fra dem?
Hvorfor er dette så vanskelig? Jeg begriper det ikke….
Av og til venter jeg på at et barn atter en gang skal avsløre keiserens klær –
Hah! Ja gjett om! Keiserens nye klær. Fra å føle på kommando og kompartementalisere følelser- fornuft, hva med å begynne fra scratch?
Det kan nok tenkes at det er noe i metoden, men jeg mistenker at mange av utøverene repeterer noe de har lært på kurs uten å faktisk forstå.
Det er nok noe i metoden, men for hvem og praktisert av hvem, spør jeg? Jeg blir umiddelbart skeptisk til metoder som skal virke for veldig mye.
Dessuten, jeg er av dem som er skeptisk til hele verdigrunnlaget, slik jeg oppfatter det.
Hei Gamle ugle –
Jeg stiller meg også skeptisk til verdisyn- og grunnlaget for mye av det som foregår i psykiatrien. Det er endel incestiøse metoder, noen håpløst foreldete tankesett, endel idiotisk ensporede tankeganger. Og om du sier at keiseren har ingen klær. Vel, alt er ikke som i eventyrene. Du blir for det meste sittende igjen med nesen i stubben.
Eh… æh… Jeg fikk faktisk en gang dette spørsmålet fra en medpasient. «Liker du meg ikke?» Nei, jeg likte henne ikke, men selvfølgelig svarte jeg ikke ærlig «nei, jeg liker deg faktisk ikke». Nettopp fordi jeg visste at hun ville komme til å bli enda mer lei seg og få enda dårligere selvfølelse enn hun hadde fra før. Jeg fikk vridd meg ut av situasjonen uten å svare ordentlig på det hun lurte på, samtidig som en annen pasient jeg kjente godt også sa noe for å redde meg ut fra en veldig ubehagelig situasjon. Ingen fra personalet sa noe. Alt dette foregikk i en gruppetime der vi skulle snakke om følelsene våre og det som opptok oss.
Ellers leser jeg det du skriver og tenker så det knaker, men jeg er ikke så skriftlig meddelsom om dagen. Synes det er interessant å lese det du skriver om kognitiv terapi og en del av det er gjenkjennelig, men jeg vet ikke nok til å tørre å ha noen veldig sterke meninger om saken. Min lille, personlige erfaring er at det er en del nyttig samtidig som det blir jævlig irriterende. For lettvint og overflatisk noen ganger. Har også prøvd å lese om metakognitiv terapi i det siste, og det er samme greia. Noe bra, samtidig som det er noe som skurrer veldig ubehagelig når jeg leser.
Hei Mille – ooh, herlig. Det er en umulig situasjon å komme i når noen som er like svak eller svakere enn deg selv spør rett ut.
Igjen, alt jeg skriver er ikke så totalt gjennomtenkt; jeg kan godt forandre mening, og det meste jeg tenker har store ? bak. Samtidig tenker jeg at alt er ikke relativt hele tiden, noe må være et steg, et stadie; selv om det kan endres i fremtiden.
Det er ikke nødvendigvis unyttig, selv om det kan vise seg å være midlertidig. Og jeg gidder ikke gardere hver setning jeg skriver med en modererende motvekt.
Jeg er enig i at kognitiv terapi nok kan ha noe for seg, men overforenkling gjør det nøyaktig jævlig irriterende.
Tenk om vi alle kunne more oss og le litt av det; pasienter og ansatte sammen, så kunne vi kanskje finne en vei videre.
Dette kan jeg ingen ting om, men tar meg likevel i å lure.. Er det ikke nok å anerkjenne sin egen følelse? Kjenne etter hva du følte, tenke over hvorfor du fikk den følelsen og tenke ut de alternativene til hvorfor hun ikke hilste akkurat da? – Og så la det være med det? – Jeg lurer, jeg da :)
Hei Krumelure – Ja, der tar du nok ikke feil. Det finnes et begrep i sammenheng med dette: «faulty thinking». Man skal altså eliminere feilaktige tanker ved å se på beviser. Og da må man visstnok av og til konfrontere for å få sine gale tanker motbevist. Cause and effect.
Jeg er i høyeste grad for bevis. Men mennesker er som sagt kompliserte kreaturer; det vi tenker, føler, kan, vet og opplever er ikke alltid samkjørt, vi er proppfulle av selvmotsigelser. Når jeg på den ene siden blir kritisert i psykiatrien for å være for logisk, for systematisk, for lite – og denne er fin – i kontakt med egne følelser, og samtidig skal jeg med logikk og systematikk undertrykke (?) og/eller motbevise sannhetsgehalten i de følelsene jeg har. Følelsene skal registreres, føles på, dermed motbevises med en slags kvasiempirisk metode. Ergo: følelsen av avvisning i eksempelet er feil. Da er vi tilbake til den idiotiske ideen om at fornuft – følelser er diametrale motsetninger uten overganger.
Begrepet faulty thinking får meg til å steile. Vi er en sum av en svimlende kompleksitet, og hvem bestemmer hva som er feilaktig tenkning? For hvem? På det mest sårbare punket i livet skal man begynne å spørre andre mennesker rett ut om de ikke liker meg etc etc.
I en episode av House MD sier Wilson:
Synes dette høres rart ut – og tenker at teorien din om at det dreier seg om gjengivelse av dårlig forstått kursinnhold er sannsynlig. Med alle slags forbehold om at jeg har misforstått (er det nødvendig å si det engang?), og i håp om at fagfolka som dukker opp på siden retter på eventuelle alvorlige feil, følgende:
CT handler riktignok mye om å avdekke irrasjonelle tanker og å øve seg på å tenke mer rimelige og konstruktive tanker. Men de tankene du nevner er det jo ingenting spesielt irrasjonelt ved? Setningene
– Kanskje hun ikke liker meg?
– Kanskje har jeg gjort noe galt?
– Kanskje hun synes jeg er uspiselig?
er da ikke urimelige forestillinger, selv om de kanskje ikke er de mest positive tolkningene som er mulige. Ifølge CT skulle disse forestillingene da heller ikke medføre noe verre enn alminnelig tristhet og frustrasjon, følelser som ikke er patologiske og som er uunngåelige sider ved det å være et menneske med preferanser her i verden.
Depressive reaksjoner skulle ifølge teorien snarere komme trekkende etter mer absoluttistiske tanker. Det kan enten være irrasjonelle tanker om seg selv, for eksempel:
– Jeg er umulig å like!
– Jeg er håpløs og ubrukelig siden jeg ikke blir likt!
– Det er helt avgjørende og nødvendig å bli likt!
Eller det kan være tilsvarende sterke krav til andre, eller til omgivelsene, for eksempel:
– Hun burde ikke gå forbi meg uten å si noe! Hun MÅ vise vennlighet!
– Det burde ikke være så vanskelig å få venner! Det er uutholdelig!
Disse tankene skulle det være vanskeligere å leve med, og målet skulle ifølge CT være å erstatte dem med konstruktive alternativer, for eksempel:
«Det er mulig at hun ikke liker meg, jeg vet ikke, og jeg skulle ønske at hun likte meg. Men jeg kan ikke forlange av henne at hun skal det, og det er ingen grunn til å forvente at alle jeg treffer skal like meg. Jeg kan fint overleve og finne på noe interessant i dag selv om jeg ikke blir likt, og samtidig som jeg fortsetter med å gjøre en innsats for å få kontakt med folk. Dette er frustrerende, men jeg velger å ikke tolke hendelsen som et bevis på at jeg er en håpløs person. Om hun ikke liker meg så kan jeg likevel godta at jeg er som jeg er, og for øvrig er det vanlig nok at det tar litt tid å få kontakt.»
– eller noe sånt, en prøver seg fram til en finner en måte å tenke på som ikke gjør vondt, og det kan bli flere utkast. Så øver en på denne, til dels ved rein gjentakelse over litt tid, og håper at disse mindre smertefulle tankene etterhvert blir automatiske og erstatter de tidligere skjemaene.
Dette er vel basert på (min fortolking av) RT, en eldre variant av CT, og jeg har kanskje inntrykk av at nyere versjoner av CT er mindre skjematiske og mer nyanserte, og kanskje mindre irriterende didaktiske. En mulig ulempe med det kan imidlertid være at nyere CT nettopp mister noen pedagogiske fordeler og gir rom for flere feiltolkninger? Som innen andre kunnskapsområder vil kanskje en enklere systematikk riktignok gi en mer grovkornet klassifisering av virkeligheten, men samtidig være mer praktisk nyttig og kraftfull i sammenhenger hvor en ikke har all verdens tid og ro på seg før en skal bruke verktøyet.
Mye fornuft her, J.
Du har selvsagt rett i at i depresjonens mørke er alt min skyld, og om damen ikke vil hilse på meg må det være noe galt med meg. Det er jo noe galt med meg. Det også noe galt med henne. Vi er begge innlagt.
Det håpløse er dog at eksempelet over er nøyaktig det eksempelet psykepleieren brukte gang på gang:
Som du sier; ikke irrasjonelt i seg selv, om dog ikke særlig positivt. Å stoppe der, gå rett på konfrontasjon virker ganske idiotisk.
Hunden ligger begravet lenger ned, videre, etter disse spørsmålene, som du påpeker.
Alle disse tre spørsmålene kan selvsagt dra med seg flere lite konstruktive og til tider irrasjonelle scenarier:
Kanskje hun ikke liker meg?
det skjønner jeg godt, jeg er jo uutholdelig. Om jeg ikke tåler meg selv, hvorfor skal andre gjøre det?
Kanskje jeg har gjort noe galt?
Påfølgende overanalysering av egne handlinger den siste uke, hvor man finner situasjoner som bekrefter at jeg har gjort masse galt, og dermed er det fullt ut legitimt å synes at jeg er verdens største tufs. Det har jeg fortjent.
Kanskje hun synes jeg er uspiselig?
Inneholder overnevnte.
Og at det er disse tankene man skulle komme til livs. Men de kan ikke løses ved å spørre noen «liker du meg ikke? Hvorfor vil du ikke være med meg på tur?» Å finne objektive beviser mot sistnevnte ved konfrontasjon (dette gjelder selvsagt også andre situasjoner) lyder ikke særlig smart. Hverken for ens eget helbred, andres helbred, eller normal sosial omgang.
Personlig, når disse remsene av negativitet raser rundt i hodet mitt ender jeg med å beskytte meg selv ved å avskrive personen. «Gidder ikke hun si hei gidder ikke jeg». Tough shit. OG, når det gjelder medpasienter og å være innlagt: face it: jeg har ikke veldig stor interesse av å skaffe meg nye venner hele tiden. Iallefall ikke på kokohuset. Dette er ikke fordi jeg føler meg bedre enn andre, men jeg ser vi er alle ekstremt sårbare. Jeg er ikke interessert i å bli såret av noen jeg knapt kjenner, og jeg trår svært forsiktig rundt medpasienter. Man vet aldri hva folk tåler. Jeg ønsker ikke å legge sten til byrden. Derfor ville det være enda mer absurd å spørre damen: liker du meg ikke …..?
Koko.
Apropos dette:
«Her foreslår den velmenende psykepleieren at jeg skal spørre medpasienten. Hvorfor ignorerte du meg i gangen? Liker du meg ikke? Seriøst?
Her rakner hele saken.
Om situasjonen hadde vært snudd, og en medpasient kom til meg, stilte disse spørsmålene, kan jeg love at jeg ville 100% lyve (..om det var sant at jeg ikke liker dama).»
– Er det du som er kontakten til NN i dag?
– Ja…men hvorfor spør du om det?
– Jo, du skjønner, vi har hatt en del samtaler over siste uken – en del felles interesser som vi syns det er hyggelig å prate om – men det har ikke alltid vært like lett å få til at vi begge skulle være «i form til» å ta en prat samtidig. Så i dag passet det godt for meg, men så tenkte jeg at det ikke var akseptert at pasienter banket på døren hos andre pasienter….
– Nei, det skal du ikke gjøre.
– Nei, jeg regna nesten med det. Så hvis du bare kunne si fra til NN – neste gang du allikevel er innom henne – at i dag passet det bra for meg å ta en prat, så hun kunne bare komme oppom meg hvis hun var også var interessert i å prate. Men bare hvis hun har lyst/tid/energi til det, selvfølgelig.
– Nei, det vil jeg ikke gjøre.
– Eh…hvorfor ikke det?
– Jeg vil ikke at NN skal føle noe press til å ta en prat med deg.
– Jammen, det er jo det jeg sier – du skal selvfølgelig si til NN at hun bare må la være hvis hun er sliten eller ikke gidder eller hva som helst.
– Nei, jeg vil ikke at NN skal føle noe press til å ta en prat med deg.
– Så hva foreslår du istedenfor?
– Du får bare
henge planløst omkringvente i fellesarealet til du treffer henne, og så spørre henne om det passer for henne å ta en prat med deg.Nettopp. Fordi det ville jo blitt mye mindre press på henne, dersom jeg spurte henne ansikt til ansikt om hun ønsket å ta en prat….#facepalm
…for det ville ikke gi noe særlig mer av en stalker-følelse for henne; og de gangene hun ikke orket å prate måtte dermed holde seg unna fellesarealene for sikkerhets skyld. I tilfellet en medpasient skulle «kaste seg over» henne. Been there.
Jeg fikk tyn for å ikke oppholde meg nok i fellesarealene (…for å se på skal vi danse?!?!?). Det de ikke forsto var at en medpasient glodde på meg. Konstant. Han rigget seg til slik at han kunne stirre. Creepifying. De ansatte var jo tilstede, jeg var dum nok til å gå ut ifra at de observerte dette. Nope. Da jeg fortalte det holdt de på å dette av stolen, men mantraet var naturligvis: det skal du ikke tenke så mye på, hva han/andre gjør.
Det er helt tydelig at du var altfor hensynsfull mot systemet. Jeg har lært andre steder i livet at man skal ikke spørre for mye. Tilgivelse, tillatelse og alt det der. Da jeg var innlagt lå det en perm på hvert rom, jeg antar med informasjon og regelement. Jeg gadd aldri lese den, for jeg vet at der står det ting som er så teite at det bare ville skape mer krøll for meg. Idiotregler. Sunn fornuft; voksne mennesker. Jeg kunne ikke lese den.
Jeg tok med medpasienter på rommet for å vise frem noe eller for en prat når det passet meg, jeg gikk ut på verandaen når det passet meg, jeg kom tilbake når det passet meg. Jeg lagde meg ostesmørbrød når det passet meg. Jeg satte på kaffe når det var tomt. Jeg brøt sikkert femti idiotregler jeg ikke engang gidder vurdere om fantes.
Men jeg er jo ikke dum.
Her er saken: skal man bryte kjente eller ukjente dusteregler er dette ekstremt viktig:
Endel ansatte ser også at det er mye tåpelig, og jeg tok etpar av dem i å bryte noen av disse dustereglene selv. Saken er at de må brytes slik at alle kan si «det visste jeg ikke» – at det ikke var lov/at han gjorde det igår.
Så lenge det er innenfor rimelig sunn fornuft. Har vi en plikt til å bryte dusteregler.