Onkel Google
«Vi anbefaler ikke pasientene å google dette». Velkommen til 2013. Mange fagområder henger håpløst etter i det som er den reelle, virtuelle verden slik den er idag.
I gamle dager hadde fagfolk så å si monopol på kunnskap om mer eller mindre marginal kunnskap. De hadde tidsskrift, bøker, kollegaer andre ikke hadde tilgang til. De blir svært nervøse når pasientene kommer med kunnskap eller informerte spørsmål. En ting er at utdanning faktisk betyr noe, ikke alle har evne til å sette ting i sin rette kontekst. Men undervurder ikke menneskers evne til å bruke Internett konstruktivt. Noen har evne til å bruke det kraftigste verktøyet for tilegnelse av kunnskap som noensinne har eksistert. Noen av oss er mer enn kompetente til å bedrive kildekritikk. Jeg spiser ikke umiddelbart «..en amerikansk undersøkelse viser..», eller hysteriske mennesker på absurde forum.
En generalisering som jeg finner overveldende sann er at ansatte i helsevesenet er håpløst konservative, inkompetente og skeptiske. Et klassisk eksempel fra min egen erfaring er at jeg fikk noen medisiner og tok en tur innom felleskatalogen på nettet. Der fant jeg at disse medisinene ville virke mot sin hensikt tatt i betrakning min tentative diagnose; at de ville gi meg nye og andre mentale problemer. Det sure svaret jeg fikk var:
Der strides de lærde
Jaha? Om de lærde strides er det jo en mulighet for at felleskatalogen har rett. Undervurder meg ikke. Avspis meg ikke med arrogant bedrevitenhet.
På grunnlag av sin egen ekstremt mangelfulle evner og hullete digitale kompetanse forsøker man istedenfor å beholde sin posisjon i «the ivory tower» og «hindre» voksne mennesker i å forsøke å opplyse seg selv. Det minner meg litt om den mørke middelalder. Blind tro, en form for religion:
Absolute faith corrupts as absolutely as absolute power
Jeg var på nippet til å tilby de ansatte et lite kurs i nettets sosiale irrganger og metoder for å søke i The deep web. Jeg kan finne fagartiklene dine; jeg har lest doktorgraden din.
Jeg vet at all forskning, all kunnskap vil dypest sett produsere flere spørsmål. Jeg vet med sikkerhet at alle fagfolk i alle fag strides, går man dypt nok i materien. Men tro det eller ei, jeg deprimert. Ikke dum.
Bonivard
Gjøken
Mille
Anonym
Lenke til: «Hvorfor er ikke gugling en psykiatrisk prosedyre?»
Ja det er jo temmelig høl i hue denne klamringen til utdaterte holdninger. Den eneste muligheten de har i helsevesenet er å akseptere det og heller gi litt veiledning i kildekritikk. Det er ikke alltid bare pasientene som er koko.
Veiledning i kildekritikk er vel og bra, men de vil uansett prøve å advare mot å oppsøke f.eks. blogger som dette. Veiledningen kommer til å bestå i å anbefale nettsteder som støtter opp om deres eget syn og advare mot å lese forskning som viser noe annet. Så jeg frykter at den «veiledningen» kommer til å være ganske verdiløs på en del områder.
Og det får meg til å tenke på «evidens». Hva faen er det?
Jeg fant forresten et intervju med psykiateren som borderlinet meg for noen år siden. Han sier bl. a: «Den viktigste kilden til livsutfoldelse er å ha en basisforutsetning: uansett hva som skjer er jeg ivaretatt av Gud og mennesker. En slik basis gir styrke til å møte det som måtte komme. Min nåde er deg nok står det i Bibelen. Det er alt du trenger. Det betyr jo at du er elsket slik du er! Nåde: det som forsoner. Gjennom nåden blir du forsont med deg selv, med andre mennesker og med Gud (…)»
Og når jeg kommer her og kommer her med gudfrihet, feminisme, radikalpsykiatri og snakker om et samfunn som siden tidenes morgen har ignorert skader voksne påfører barn … er det ikke rart at man visste at jeg avviste «realitetene». Og ikke elsket meg slik jeg var.
Ingrid Johanne: det er omtrent bare en ting å si til det: HERREJEMENI. Tilgi dem ikke, for de vet hva de gjør.
Det har du selvsagt helt rett i Mille. Men jeg tror første skritt på veien er å innse at Internett ikke er en døgnflue, vi blir ikke kvitt det, pasientene får ikke nok fornuft ut av behandlerene sine og tyr dermed til andre metoder.
De kommer selvsagt til å anbefale sider som støtter deres egne – til tider forkvaklede – syn, men veien er ikke sååå lang til andre sider med andre synspunkt. Det de bør være mer engstelig for er kritikkløse mennesker som sluker tøv på forum og heller forsøke å opplyse om kildekritikk. Problemet er at i min ferd i helsevesenet har jeg møtt EN eneste person som er nett-kompetent.
Nei, internett er ingen døgnflue. Det er faktisk kommet for å bli. Deal with it, helsevesen!
Japp! Ganske enkelt egentlig.
Kjære psykiater.
Vær så snill og google litt mer! Det finnes andre måter å tenke på, og litt andre synsvinkler kan opplyse deg slik at du lettere kan hjelpe meg!
Jeg kom nylig over denne lille kortfilmen. Du kan jo ha det i bakhodet neste gang du argumenterer med fagfolkene..
Åherre, sapiuntdeviare! Episk! :-D
Ikke alle fagfolk er skaptisk til Googling! Jeg Googler alt, anbefaler mine klienter å Google og synes det er kjempespennende når jeg kan diskutere informasjon med klienter som er informert. Jeg Googler også alltid før jeg går til legen og opplever til stadighet at jeg da er mer oppdatert enn legen. Google rommer nå så mye kunnskap at det er umulig å være oppdatert på alt. Den med størst interesse for din tilstand er mest sannsynlig deg selv. Så Google i vei sier nå jeg.
Min forrige fastlege anbefalte meg faktisk å google. Mulig det er tilfeldig, men min personlige erfaring er at det er psykiatriske avdelinger som er reddest for at pasientene skal google eller innhente info på annet vis.
@Eva og @Mille: selvsagt er ikke alle fagfolk skeptiske; men i min erfaring har jeg funnet én som ser på Internett som et verktøy. Tror nok kanskje Mille har rett i at det er stort sett mer skepsis i psykiatrien. Det skal dog sies at grusomt mange andre fagfelt er ikke noe særlig bedre; de fleste non-tech fagfelt henger langt etter. Antagelig får vi et paradigmeskifte snart, når den ekte digitale generasjonen kommer inn i systemene.
Jeg skjønner ikke at det skal være så ille for oss pasienter å tilegne oss kunnskap.
Hei Aslaug – hyggelig at du tar deg tid.
Ja, det er ganske utrolig, men sant, at skepsisen er skarp når pasienten forsøker å opplyse seg selv. Jeg kan ikke dy meg for å tenke at det er en faglig usikkerhet: om du vet hva du driver med, så kan du ikke hjelpe meg å forstå, om jeg har misforstått noe. Om alt de kan, er å si «nåja, det er det delte meninger om, dette har vi god erfaring med», og dermed kverke alle mine forsøk på å tilegne meg kunnskap. Vel. Så tenker jeg at de – IRONISK! – har problemer med å kommunisere. Det hadde vært komisk, om det ikke hadde vært til å grine av. For meg fremstår det som faglig vakling.
Det jeg liker minst er egentlig hvordan vi, når det kommer til medikamenter, blir forsøkskaniner. Særlig barn. Jeg fikk av BUP høye doser antipsykotika, uten at de hadde noe belegg for å gi meg det annet enn at de hadde god erfaring (på det kontoret, i alle fall.), bivirkningene jeg fikk; «Nei, dette har vi aldri opplevd.», når ingenting blir skrevet ned (uetisk å forske på barn, men ikke å basere seg på ubevist data), hvordan kan man da dele erfaring og finne ut hva som er normalt eller ikke?
Etter å ha lest meg opp på medisiner og sykdom visste jeg mer enn psykiateren, føltes det som, og da sa hun rett ut hun ikke kunne hjelpe meg mer, dette ordnet jeg jo selv.
Fastlegen jeg har nå vil jeg ikke bytte ut selv om han er en av dem som sier leger vet best, for han er virkelig flink, men jeg kjenner meg best og vet hva jeg reagerer på og hva som faktisk stemmer.
Ja, jeg føler meg ikke så rent lite som en forsøkskanin… :-(