Skip to content

Det aller vondeste

25/01/2013

17

Washoe

Jeg er deprimert. Opplest og vedtatt. Man havner ikke innlagt på galehus uten at det er noe galt i toppetasjen. Og så skal man prate og prate seg bedre, på et vis. Innsikt i seg selv.

Jeg forsøker å nøste opp i meg selv, å forstå meg selv bedre eller på en annen, mer konstruktiv måte. Jeg snakker og snakker, jeg leser og leser: jeg tror ikke et sekund at jeg er så spesiell at det jeg opplever aldri har skjedd andre før. Men det er noen ting som får meg til å gråte hver eneste gang. Jeg kan lese de samme artiklene om igjen og om igjen, og jeg griner som en unge hver gang. Jeg vet jo hva som står der; og siden psykiatrien er så glad i følelser: hvorfor ignoreres eller bagatelliseres de tingene som alltid vipper meg ut i de håpløse tårer? Jeg tør snart ikke ta opp temaet mer. Fordi det er tabu.

Psykiatrien ønsker å tro om seg selv at intet er tabu; at alle temaer har lik verdi, at pasientens opplevelse er det viktigste. Men det er ikke sant. Traumer ser ut til å være det man skal finne, koste hva det koste vil. Og mishandling er en populær vei å gå. At man har blitt forlatt, ignorert, mishandlet som barn. Eller hva det måtte være.

På den ene siden skal de ha alle i verden til ikke føle, oppfatte seg som anneledes: fordi vi er mennesker har vi mye – om ikke alt – til felles. Pasienten skal ikke føle at hun «kommer fra en annen planet» eller har havnet på «feil klode». Vi er like hverandre, sant, men vi er temmelig like sjimpanser også. Vi kan få blodoverføring fra Julius; vi deler blodtyper (hvordan får du Julius ut av en depresjon?). Er det min ufruktbare forbannelse at jeg kan se større trekk? Enn så lenge psykiaterene skal ha meg tilbake til Menneskenes Verden, og jeg oppfatter min verden som mye, mye større?

Så hvorfor griner jeg hver gang? Og hva er det jeg leser?

Jeg leser om begavede barn. Jeg leser om problemene begavede, evnerike barn kan få som voksne. Jeg griner bare jeg skriver dette. Det aller vondeste; å være fanget mellom skam og tabu (Jeg skal komme tilbake til dette; en dag jeg ikke sipper som en unge).

Jeg forstår ikke annet (føler, kjære psykolog, ordet du foretrekker) enn at først må jeg godta at jeg er evnerik. Erkjenne noe jeg har ignorert, fortrengt, nektet å se hele livet. Og så kan jeg akseptere meg selv bedre. Og deretter gå ut i verden. Men det øret er døvt.

(Hvorfor, i Norge, skrives disse ordene som oftets i «»? «Begavet», «evnerik», «talent»? Hvorfor er jeg også fristet til å gjøre det? Hvorfor må jeg i dette innlegget tvinge meg selv til ikke å ufarliggjøre begrepene med anførselstegn? Og dermed frata ordene vekt og betydning? Tabu.)

Velkommen til det som muligens er vårt samfunns siste ikke-tema. Jeg trenger hjelp. Jeg trenger noen hører.

Advertisements
13 kommentarer
  1. Jeg hører deg. Jeg lever i en verden som likner din. Det er derfor jeg bruker all min fritid for at de evnerike, begavede, smarte barna som vokser opp idag, skal lære å akseptere seg selv, og bli akseptert. «Alle er forskjellig, men det er utenpå»; sjelden har vel en vedtatt sannhet vært mer feil. Det er inne i hodet vi mennesker faktisk er mest forskjellig.

    • cuculus canorus permalink

      Du har ingen idé om hvor godt det er å høre. Det er en ensom liten øy jeg bor på; men med en enorm utsikt. Inne i hodet mitt foregår det vanligvis langt mer interessante ting enn det som foregår rundt meg; sosiale sammenhenger får meg til å sone ut. Som skrevet i forrige innlegg… Livet inne i hodet mitt synes å være temmelig mye mer variert, småskrullete, originalt enn jeg finner hos mange andre. Så forsterkes ensomheten; og jeg sitter i min egen saks, så og si…

  2. Sigrun permalink

    Jeg skjønner ikke dette du skriver om traumer. Det er vel heller motsatt, har mange erfart, altså at overgrep er tabubelagt i helsevesenet.

    • cuculus canorus permalink

      Takk for at du tar deg tid, Sigrun.

      Jeg skjønner at jeg kanskje var litt uklar, men slik jeg opplever det, hamrer de løs og vil spa opp traumatiske opplevelser fra barndommen, som jeg ikke har. Om andre opplever at deres traumer blir tiet ihjel, slår det meg at psykiatrien er talentløs på to fronter… Jeg mener absolutt på ingen måte å forenkle eller bagatellisere andres opplevelser og erfaringer, men dette er mine. Jeg er litt mer konkret om akkurat det i dette innlegget. Og i og med at jeg ikke har noen traumer av typen overgrep kan jeg vanskelig si noe om hvordan de som har opplevd det, behandles i psykiatrien.

  3. Jeg hører deg høyt og tydelig :) Og forresten: De anførselstegnene kan du kaste i søpla først som sist, med god samvittighet! Jo flere vi er som gjør det, jo lettere blir det for de neste som tenker/føler at de må brukes.

    • cuculus canorus permalink

      Hallo der, gjennom hekken!
      Jah, det har du selvsagt rett i, det er rart hvordan det butter i et jantelovoppdratt sosialdemokratibarn å kaste anførselstegn, ufarliggjøring av alvorlige ting. Men når det gjelder tabuer og det skambelagte er anførselstegnskassering antagelig første skritt på veien.

  4. Jeg hører, og jeg har stor forståelse for at dette kan være svært vanskelig å forholde seg til! Håper du klarer å få behandlerne der du er til å forstå også.

    • cuculus canorus permalink

      Takk svarttrosten!
      Det er knallhardt. Jeg klarer ikke helt å la være å spørre meg selv om dette også er et blindspor, om jeg forleder meg selv ut i tåka med tanker om evnerikhet. En ting er sikkert: om det er et blindspor må det også gåes opp, for eventuelt å konstantere at det var en blindvei. Enn så lenge det fremstår for meg som et problem, er det det.

      Å tie ting til døde er ikke en løsning, i allefall…

  5. Dette er viktig. Og riktig. Fortsett å tenke og skrive!! Kunnskap om evnerike barn har nærmest blitt «annullert» i noen tiår nå. Da foreldrenettverket Lykkelige Barn ble startet for fem år siden var det nettopp med håp om at de kunne jobbe for at også denne gruppa skulle få hardt tiltrengt hjelp i skolen. De har gjort en kjempejobb med å løfte frem saken i offentligheten.

    Og av samme grunn startet jeg Krumelurebloggen for et år siden. Evnerikhet har ikke bare med «å lære raskt» å gjøre, det har ofte med en annen måte å oppfatte verden på også. Å ha litt for store «antenner», å føle sterkt og mye, fundere svært tidlig over store spørsmål f.eks.

    – Å skille seg for mye fra normen kan oppleves som vondt, særlig når forståelsen for dette mangler i samfunnet. Ønsker deg en god reise inn i dette. Det blir nok ikke lett, men jeg tror det er viktig. Og riktig.
    Ta gjerne kontakt.
    Hilsen Kari/Krumelure

    • cuculus canorus permalink

      Hei Kari-Krumelure –
      Mange takk for at du tar deg tid, og jeg er dypt takknemlig for at du deler bloggen min videre: en ting at det er hyggelig for meg, men mer viktig mener jeg at andre kan få lese hvordan og hvor galt det kan gå.

      Jeg er ikke så glad i ordet evnerike; jeg oppfatter meg selv mer som en eier av en uvanlig bevissthet, en global tenker, kompleks problemløser. Muligens et mulititalent. Men la oss ikke pille på detaljer. Det med antenner, sterke følelser og store spørsmål kjenner jeg meg godt igjen i. Jeg er en av dem som faktisk får vondt av – feks – elendig design og brukergrensesnitt på parkometere. En bortkastet følsomhet, og helt uforståelig for andre (en fordel med å ha en teknisk-design-arty bakgrunn er at når man møter et dustete grensesnitt (tenk billettsystemet i Oslo…) så er man herlig skråsikker på at det ikke er meg det er noe galt med: designerene og ingeniørene er inkompetente :-)

      Jeg har, som så godt beskrevet i artikkelen du twitret meg, alltid tenkt at forskjellen på meg og de fleste andre var en feil ved meg, en defekt, et tegn på noe mentalt galt. Manglende skruer.

      Jeg anså meg selv som dum i hele oppveksten, og jeg forstår nå bedre, som beskrevet i innlegget Hvorfor? Det å prøve å ombygge sin identitet i voksen alder er knallhardt. Jeg setter stor pris på all støtte du og andre viser meg, det kan godt hende jeg sender en mail. Du/dere er også selvsagt velkomne til å ta kontakt med meg via kontaktskjemaet – full diskresjon :-)

  6. ‎100 Words of Wisdom: Joy Navan
    “We did not hear the word gifted as a child. We thought we were odd. Even as we age, it is difficult to say aloud, ‘I am a gifted adult.’ We realize the differences in our reasoning, but mostly in our feelings. When loved ones hurt, we feel physical pain. A breathtaking sunset brings tears to our eyes. We lie awake at night, wishing we could set things right in the world. We labor to internalize the wisdom of Candide to tend our own garden; and, when we do so, it is with an intensity that could ignite the universe.”

    (Fra January 2013 issue of “The SENGvine Newsletter,” som utgis av SENG, Supporting the Emotional Needs of the Gifted – http://www.sengifted.org.)
    :-)

    • cuculus canorus permalink

      Ah, Kari-Krumelure … vondt og godt på samme tid. Jeg blir både kald og varm av å lese det; frossen og varm på samme tid.

      I dag sa min psykiater at jeg kokketerte da jeg beskrev at jeg føler meg dum, vokste opp med den tanken. Fordi jeg tenker anneledes, og dermed føler det er meg det er noe galt med etc etc ad infinitum

      Kokketerte! Er det da lov å slå han i hodet med en murstein?

Trackbacks & Pingbacks

  1. Det aller vondeste | Gjøkeredet | Evnerike barn, tilpasset opplæring og skole | Scoop.it

Enig eller uenig? Spytt ut! :-)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

@psykiatri_ssk

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Depresjonsmannen

- en historie om dårlig billedbruk i media

VALGERDS VERDEN

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Meretes metode

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Langust og korsnebb

Usorterte tanker om assorterte temaer. Eller omvendt.

Volvelle

evolving.

BTB-traumeposten.

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Från ett annat perspektiv

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Toner av tanker

Tanker. Mine tanker! Helt ærlig og helt usensurert.

Ida Jacksons blogg

Personlig om kropp, litteratur og politikk

Virrvarrs roteloft

Virrvarr vimser, vrir, vrenger og vet best.

MElivet

- om hvordan det er å leve med ME

WSO-bloggen

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Fred Heggen

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Fremad i alle retninger

Litt her, litt der. Noen ganger helt tilstede, andre ganger ganske fjern.

Kampen for et liv

Steg for steg mot livet...

Kollokvium

backstage naturvitenskap

Tenkestedet mitt.

om det som er inni hodet og det som er utenfor

gamle ugle

Her vil du finne dikt om livet og sånt

www.psykologibloggen.no/

Nettstedet for de med interesse for psykologi

Malandra80

mitt pusterom

~Trollmors tanker~

The one and only... :)

psykologivirkeligheten

This WordPress.com site is the cat’s pajamas

Bak fasaden - Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Veritas ad Infinitum

picture-quotes

mindomin

skriblerier som sprudler over

Ting jeg er interessert i

om det som er inni hodet og det som er utenfor

VI ER HELE ELEFANTEN

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Melivetpaaslep

~ ME betyr ikke meg, jeg er mer enn mine begrensninger

ekahm

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Tankesmed.no

om det som er inni hodet og det som er utenfor

psykolog(i)virkeligheten

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Webpsykologen

Psykolog på nett

Ut av depresjonen

Sitater, tips og råd.

Sigruns blogg

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Anathema

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Trudeimpulser

Sint og blid på samme tid.

sapiuntdeviare

Just another WordPress.com site

Din Psykolog Online

Si din mening og bli med på å skape debatt om tema relatert til psykisk helse

Svartpipen

Min vei mot indre trygghet

%d bloggers like this: