Skip to content

Føleri og pådyttede traumer?

19/01/2013

34

war-gmyPsykiatrien har et fundament i tanken om at nåværende smerte er basert på fortidens – uløste – konflikter og traumer.

Dette er selvsagt fullt mulig og riktig for noen. Men jeg føler at den gravingen de gjør i meg er målrettet: de vet på mange måter hva det er de vil jeg skal si, innse, føle på, huske. Det hamres løs på hva jeg følte i en situasjon for 30 år siden. Metode.

Jeg unngår det, forbigår, jeg vet hvor de vil med evinnelige repeterende spørsmål: at jeg hadde en deprivert barndom på ett eller annet vis. Jeg sier det også: jeg vet hvor du vil, jeg er bare uenig. Det er ikke der hunden ligger begravet.

Jeg har ingen traumer man kan peke på å si: se der, hun ble misbrukt/traumatisert/mishandlet/ignorert/forlatt. Ikke rart hun sliter. Ikke så vidt jeg vet iallefall. Det ville muligens være en fin-fin sak for psykiatrien om jeg har fortrengt noe dramatisk. Jeg tviler sterkt.

Her er saken. De spar og spar, og jeg er rimelig sikker på at det er ute på viddene. Du er reflektert, sier de. Det er imponerende hvor reflektert du er. Dette har du virkelig jobbet med.

Jeg er en (over)analyserende type; det er lite nytt i refleksjonene mine nå enn for syv måneder siden. Jeg har sikkert blitt bedre til å formulere det så andre kan forstå, men i mitt hode er det lite endring, framgang eller ny innsikt. Jeg er heller ikke en sentimental type som lever i fortiden: spist er spist. Hvorfor gå rundt å være bitter? Jeg vet at de voksne rundt meg gjorde så godt de kunne, men jeg var et snodig barn.

Jeg ser på det relativt rasjonelt, jeg ser frustrasjoner jeg hadde som barn med voksne øyne, forstår det på en annen måte. Er det ikke det som er å vokse opp? Og aksepterer at jeg som barn ikke forsto hva de voksne så. Jeg klandrer dem ikke for det. Jeg var et snodig barn, jeg kan se at det ikke kan ha vært problemfritt for de voksne.

Hvorfor er det da utenkelig at jeg snakker sant? Tenk om jeg har rett?

…og hvor går grensen mellom analyse og refleksjon?! (jeg får endel tyn for å være for analyserende. Men hvor går grensen?)

Den refleksjonen jeg har om min barndom, oppvekst og liv hittil; hvorfor er den per definisjon ikke «god» nok? Hvorfor skal jeg henge igjen ved det? Hva er galt med å forstå noe som voksen, som man ikke forsto som barn og ung (eller yngre), og være forsont med det?

Eller er jeg så blind at jeg lurer meg selv?

På mange måter føler jeg at psykiatrien nesten pådytter meg traumer. Litt fordi det vil passe fint inn i tankemåten om at smerte nå er basert på tidligere traumer (dessuten, hva er egentlig traumer?). Jeg legger merke til hva jeg sier som får dem til å skrible frenetisk på blokkene sine, og jeg føler en viss oppgitthet.

Noen depresjoner bare er. Noen er predisponert for depresjon, og skal vi tro noe av forskningen som foregår i dag er det 50/50 arv og miljø. Noen depresjoner er «eksistensielle», noen depresjoner er muligens et resultat av for mye refleksjon. Jeg mener jeg vet hvor det overordnede problemet er. Men muligens prøver psykiatrien å snike seg inn bakveien. Det har hittil ikke lykkes.

Advertisements
11 kommentarer
  1. Mille permalink

    Pussig det der. Noen får pådyttet traumer de ikke har, mens andre møtes fortielse og bagatellisering når de forteller om grove overgrep. Begge deler er ille.

    • cuculus canorus permalink

      Herre! Det er jo avsindig!
      Jeg opplever at de tingene jeg konkret peker på som problemer blir bagatellisert, mens det virker som de vil hale ut noen traumer jeg ikke har. Jeg kan selvsagt dikte opp noe traumatisk, og ville gjort det, om jeg var sikker på at vi etterpå kunne komme til de tingene jeg mener er viktige. Men det er i overkant risikabelt naturligvis.

      Så mens jeg forsøker å hamre på en dør ut, forsøker de å hamre på en dør inn, som ikke eksisterer.

  2. Mille permalink

    Jeg tror nok ikke det vil hjelpe å dikte opp traumer for å få hjelp til det du egentlig trenger. Første bud bør være å lytte. LYTTE til pasienten!

    • cuculus canorus permalink

      Hehe – nei, jeg har ingen planer om å dikte opp traumer, det vil bare gjøre myra enda dypere. Men av og til føler jeg meg som katolske barn som skal til sine første skriftemål og ikke kan komme på noe å skrifte (de har ikke rukket å gjøre så mye galt som syvåringer). ..for deretter å dikte opp noe («jeg la en tegnestift på lærerens stol»), slik at man neste gang kan skrifte at de løy på forrige skriftemål. For lyve er jo en synd…. koko.

  3. annerledesograr permalink

    Jeg tenker at du skal stole på din egen vurdering. Lytt til folk som vil deg vel, men du vet best. Husk at folk flest mangler forutsetning for å kunne forstå deg.

    • cuculus canorus permalink

      Hei annerledesograr –
      hyggelig at du tar deg tid.

      Ja, du har naturligvis rett; bare jeg kjenner meg godt nok. Problemet er at psykiatrien er ganske massivt, overveldende, og man kan relativt raskt begynne å tvile på sin egen vurdering og det lille man har igjen av sin forstand. Er man på bunnen er det vanskelig å se oppover. Det å be om hjelp er i utgangspunktet knallhardt i seg selv, og når man er nede forsøker man å stole på at de som jobber med disse tingene vet hva de gjør. Vrient.

  4. «Men jeg føler at den gravingen de gjør i meg er målrettet: de vet på mange måter hva det er de vil jeg skal si, innse, føle på, huske. Det hamres løs på hva jeg følte i en situasjon for 30 år siden. Metode.

    Jeg unngår det, forbigår, jeg vet hvor de vil med evinnelige repeterende spørsmål: at jeg hadde en deprivert barndom på ett eller annet vis. Jeg sier det også: jeg vet hvor du vil, jeg er bare uenig. Det er ikke der hunden ligger begravet.»

    Jeg blir så sint! Uansett hva årsaken til din depresjon er, hjelper det IKKE med hamring og dytting og manipulering inn mot det terapeuten mener er viktig! Da er vi inne i den terapeutiske labyrinten.

    Å gi deg ro til å bruke dine sterkeste muskler for selv å finne ut hva som er viktig, hva du trenger … det hadde det vært mening i.

    • cuculus canorus permalink

      Hei ingridjohanne… ja det var det… det synes for meg at jeg vet hvor vi burde spa, men det foresvever meg at terapien laller rundt i periferien. Uansett hvor mye jeg stritter imot, forsøker styre det mot de temaene jeg mener er relevante. Hvor mange vindmøller skal man sloss mot?

      • Jeg blir så sint på dine vegne! I denne situasjonen blir du ikke sett! Nå skal jeg lime inn en diger beskrivelse av hvordan det kan være. Selvsagt «Tidal Model», som jeg stadig kommer tilbake til:

        1. Value the voice: the person’s story represents the beginning and endpoint of the helping encounter, embracing not only an account of the person’s distress, but also the hope for its resolution. The story is spoken by the voice of experience. We seek to encourage the true voice of the person – rather than enforce the voice of authority.

        Traditionally, the person’s story is ‘translated’ into a third person, professional account, by different health or social care practitioners. This becomes not so much the person’s story (my story) but the professional team’s view of that story (history). Tidal seeks to help people develop their unique narrative accounts into a formalised version of ‘my story’, through ensuring that , all assessments and records of care are written in the person’s own ‘voice’. If the person is unable, or unwilling, to write in their own hand, then the nurse acts as secretary, recording what has been agreed, conjointly, is important – writing this in the ‘voice’ of the person.

        2. Respect the language: people develop unique ways of expressing their life stories, representing to others that which only they can know. The language of the story – complete with its unusual grammar and personal metaphors – is the ideal medium for illuminating the way to recovery. We encourage people to speak their own words in their distinctive voice.

        Stories written about patients by professionals are, traditionally, framed by the arcane, technical language of psychiatric medicine or psychology. Regrettably, many service users and consumers often come to describe themselves in the colonial language of the professionals who have diagnosed them. By valuing – and using – the person’s natural language, the Tidal practitioner conveys the simplest, yet most powerful, respect for the person.

        3. Develop genuine curiosity: the person is writing a life story but is in no sense an ‘open book’. No one can know another person’s experience. Consequently, professionals need to express genuine interest in the story so that they can better understand the storyteller and the story.

        Often, professionals are only interested in ‘what is wrong’ with the person, or in pursuing particular lines of professional inquiry – for example, seeking ‘signs and symptoms’. Genuine curiosity reflects an interest in the person and the person’s unique experience, as opposed to merely classifying and categorising features, which might be common to many other ‘patients’.

        4. Become the apprentice: the person is the world expert on the life story. Professionals may learn something of the power of that story, but only if they apply themselves diligently and respectfully to the task by becoming apprentice-minded. We need to learn from the person, what needs to be done, rather than leading.

        No one can ever know another person’s experience. Professionals often talk ‘as if’ they might even know the person better than they know themselves. As Szasz noted: “How can you know more about a person after seeing him for a few hours, a few days or even a few months, than he knows about himself? He has known himself a lot longer! …The idea that the person remains entirely in charge of himself is a fundamental premise” (Szasz, 2000).

        5. Use the available toolkit: the story contains examples of ‘what has worked’ for the person in the past, or beliefs about ‘what might work’ for this person in the future. These represent the main tools that need to be used to unlock or build the story of recovery. The professional toolkit – commonly expressed through ideas such as ‘evidence-based practice’ – describes what has ‘worked’ for other people. Although potentially useful, this should only be used if the person’s available toolkit is found wanting.

        6. Craft the step beyond: the professional helper and the person work together to construct an appreciation of what needs to be done ‘now’. Any ‘first step’ is a crucial step, revealing the power of change and potentially pointing towards the ultimate goal of recovery. Lao Tzu said that the journey of a thousand miles begins with a single step. We would go further: any journey begins in our imagination. It is important to imagine – or envision – moving forward. Crafting the step beyond reminds us of the importance of working with the person in the ‘me now’: addressing what needs to be done now, to help advance to the next step

        7. Give the gift of time: although time is largely illusory, nothing is more valuable. Time is the midwife of change. Often, professionals complain about not having enough time to work constructively with the person. Although they may not actually ‘make’ time, through creative attention to their work, professionals often find the time to do ‘what needs to be done’. Here, it is the professional’s relationship with the concept of time, which is at issue, rather than time itself (Jonsson, 2005).. Ultimately, any time spent in constructive interpersonal communion, is a gift – for both parties (Derrida ,1992).

        8. Reveal personal wisdom: Only the person can know him or her self. The person develops a powerful storehouse of wisdom through living the writing of the life story. Often, people cannot find the words to express fully the magnitude, complexity or ineffability of their experience, invoking powerful personal metaphors, to convey something of their experience (Barker, 2002). A key task for the professional is to help the person reveal and come to value that wisdom, so that it might be used to sustain the person throughout the voyage of recovery.

        9. Know that change is constant: change is inevitable for change is constant. This is the common story for all people. However, although change is inevitable, growth is optional. Decisions and choices have to be made if growth is to occur. The task of the professional helper is to develop awareness of how change is happening and to support the person in making decisions regarding the course of the recovery voyage. In particular, we help the person to steer out of danger and distress keeping on the course of reclamation and recovery.

        10. Be transparent: if the person and the professional helper are to become a team then each must put down their ‘weapons’. In the story-writing process the professional’s pen can all too often become a weapon: writing a story that risks inhibiting, restricting and delimiting the person’s life choices. Professionals are in a privileged position and should model confidence by being transparent at all times; helping the person understand exactly what is being done and why. By retaining the use of the person’s own language, and by completing all assessments and care plan records together (in vivo), the collaborative nature of the professional-person relationship becomes even more transparent.

  5. cuculus canorus permalink

    Mye fornuftig her, ingerjohanne –
    Det er min båt, og jeg må styre den. Kanskje skulle jeg forsøke å skrive historien selv; det er bare et vanvittig ork når det lille jeg skriver ikke synes å være av interesse.

Trackbacks & Pingbacks

  1. Kunst | Gjøkeredet

Enig eller uenig? Spytt ut! :-)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

@psykiatri_ssk

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Depresjonsmannen

- en historie om dårlig billedbruk i media

VALGERDS VERDEN

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Meretes metode

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Langust og korsnebb

Usorterte tanker om assorterte temaer. Eller omvendt.

Volvelle

evolving.

BTB-traumeposten.

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Från ett annat perspektiv

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Toner av tanker

Tanker. Mine tanker! Helt ærlig og helt usensurert.

Ida Jacksons blogg

Personlig om kropp, litteratur og politikk

Virrvarrs roteloft

Virrvarr vimser, vrir, vrenger og vet best.

MElivet

- om hvordan det er å leve med ME

WSO-bloggen

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Fred Heggen

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Fremad i alle retninger

Litt her, litt der. Noen ganger helt tilstede, andre ganger ganske fjern.

Kampen for et liv

Steg for steg mot livet...

Kollokvium

backstage naturvitenskap

Tenkestedet mitt.

om det som er inni hodet og det som er utenfor

gamle ugle

Her vil du finne dikt om livet og sånt

www.psykologibloggen.no/

Nettstedet for de med interesse for psykologi

Malandra80

mitt pusterom

~Trollmors tanker~

The one and only... :)

psykologivirkeligheten

This WordPress.com site is the cat’s pajamas

Bak fasaden - Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Veritas ad Infinitum

picture-quotes

mindomin

skriblerier som sprudler over

Ting jeg er interessert i

om det som er inni hodet og det som er utenfor

VI ER HELE ELEFANTEN

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Melivetpaaslep

~ ME betyr ikke meg, jeg er mer enn mine begrensninger

ekahm

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Tankesmed.no

om det som er inni hodet og det som er utenfor

psykolog(i)virkeligheten

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Webpsykologen

Psykolog på nett

Ut av depresjonen

Sitater, tips og råd.

Sigruns blogg

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Anathema

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Trudeimpulser

Sint og blid på samme tid.

sapiuntdeviare

Just another WordPress.com site

Din Psykolog Online

Si din mening og bli med på å skape debatt om tema relatert til psykisk helse

Svartpipen

Min vei mot indre trygghet

%d bloggers like this: