Skip to content

Påtvungen enighet – om å bli behandlet som et barn

22/12/2012

2Psykiatrien er nå veldig opptatt av «brukermedvirkning» og «teamarbeid». «Vi er jo et team!» sier de. «Vi må jo prate sammen og bli enige». «Du er jo enig i dette.» Påstand. Nei, jeg er ikke enig. det såkalte teamet bestemmer, og innse det: til syvende og sist har de mer kontroll over mitt liv enn meg. De kan ta fra meg sertifikatet, de kan legge meg inn på lukket, de kan skrive meg ut, de kan ta og gi medisiner. Jeg behandles som et barn. Og så blir de snurt når jeg oppfører meg som et barn.

Som mange sier til små barn, manipulerer dem enkelt med «du synes vi skal gå dit, ikke sant?» «Du er glad i brokkoli, det vet jeg». Når en på førti blir behandlet slik, så må det bli kræsj.

Nei, jeg er ikke enig. Nei, vi er ikke et team. Jeg er prisgitt dem. Jeg har ikke noe valg.

Jeg skulle ønske de bare ville annerkjenne at jeg er uenig, istedenfor å påtvinge meg enighet. Det er lov å ikke være enig, og de tingene de bestemmer, det bestemmer de. Det er selvsagt ikke ideellt, men slik er det. Jeg markerer min uenighet. Sånn er det med den saken. Men et harmonisk team med konsensus?

Nei.

Det eksisterer kun på papiret.

Advertisements
26 kommentarer
  1. Påtvungen enighet høres svært ubehagelig ut. Hvordan tenker du deg at brukermedvirkning kunne gjøres på en bedre måte?

  2. cuculuscanorus permalink

    Hei Eva.
    Først og fremst ved å innrømme at der er ting de bestemmer selv om jeg ikke er enig: deri ligger umyndiggjøring. I stedenfor en «vi er jo enige i det, det ble vi ko enige om på forrige teammøte». For meg oppgfatter jeg en underliggende vi-vet-best, T du eeeeeegentlig liker brokkoli, at øl er ufyselig, at jeg har godt av å gjøre som jeg blir fortalt. SELV om jeg selv har kommet med forslag om hva jeg mener kan være bra for meg.

  3. Mille permalink

    Jeg har fått kjeft når jeg for én gangs skyld ikke vil gjøre det som er satt opp av aktiviterer. Blitt beskyld for å være barnslig og umoden, bare fordi jeg ikke vil ut på psykiatrisk flokktur til et gørr kjedelig museum akkurat den dagen. Det finnes mange eksempler på hva personalet mener er fine aktiviteter for akkurat deg. Bare fordi du er pasient, SKAL du like å hekle grytelapper, strikke det som er mest poppis på genserfronten og elske å gå tur i flokk med andre psyke. I tillegg kan du regne med å få skamros for å ha klart å produsere de enkleste ting. Det blir bare ydmykende! Det er greit i en barnehage. Jeg kjenner folk som har blitt utsatt for strikkepress på DPS. Hvis de ikke likte å strikke, ble de nesten frosset ut av strikkeelskede medpasienter og sett på som litt vanskelige av personalet. Selv ble jeg beskyldt for å boikotte behandlingen og motsette meg muligheten til egen tilfriskning, bare fordi jeg nektet å være med å spille kort på kveldene. Jeg hater å spille kort – hvorfor skal jeg da føye meg bare for at personalet skal være fornøyde? I stedet spilte og sang jeg, men det hadde visst ikke samme virkning…. Det virker også for meg som en del menn synes det blir for mange «kjerringaktiviteter». Noe som ikke er så rart når det jobber flest kvinner på slike plasser. Det finnes mange forestillinger om hva som er bra og ikke bra for pasienter. Jeg tror de aller fleste ikke passer inn i denne forestillingen og hadde hatt mye bedre av å bli stilt spørsmålet «hva vil DU?» Og så ta svaret til etterretning!

    • cuculuscanorus permalink

      Gjett om jeg kjenner meg igjen. Å få stående applaus for å knytte skolissene er kun ydmykende. Og alle de til tider fjollete, pådyttede aktiviter gjør ikke saken bedre. Jeg konstaterer at det ikke er mange menn i DPS og jeg tviler på at det er fordi menn er friskere. Men hva skal de finne på? Hvor skal de finne mening? Som kvinne med noen «mannlige» egenskaper faller jeg utenfor. Det jeg er god på, kompleks problemløsning etc er ikke noe de kan forholde seg til. På en måte forståelig, da de som jobber der for det meste har gått i en rett linje, og er – på et vis – selv institusjonalisert: de har, nødvendigvis, blitt «systemdyr». 

      Det er en interessant undersøkelse som viser at vikarer i skoleverket får bedre resultater enn de med lærerutdanning. Jeg må si at de ansatte på DPS som ikke har så alt for mye utdanning i psykiatri er de jeg tåler mest: den evinnelige lærerbok-politisk korrekthet går meg på nervene. Som jo er temmelig tynnslitt.

      Jeg fikk også tyn for ikke å elske å henge i stua å se på Skal vi danse. For det er jo givende. En annen ting er disse håpløse «kloke ord», «livsvisdom» som lissom skal være oppbyggelig. «Husk at bak skyene er himlen alltid blå» og tilsvarende fjas. Jeg blir faktisk provosert og nesten aggressiv av en slik tåpelig forenkling, hvor Livet skal kokes ned til dustete floskler.

      Jeg fikk også høre at jeg motsatte meg tilfriskning fordi det er ting som ikke er godt for meg…. og det vet jeg. Gruppeterapi er en av dem. Du rører ved kjernen: hva er godt for deg? ….og så ta svaret til etterretning. Der ligger hunden begravet.

  4. Mille permalink

    Uff. Med dine egenskaper må det bli fullstendig kræsj. Nå hadde jeg en liten fordel i og med at jeg likte i alle fall noen av «kjerringaktivitetene» og hadde som hobby å tegne og male. Men det skjedde en interessant og skremmende ting: Fra å være best i klassen til disse tingene, mistet jeg tegneevnen og fikk bare til banale strektegninger. Evnen til å tegne i perspektiv, noe jeg lærte meg tidlig helt på egenhånd, forsvant også. Årsaken? Jeg tror det er fordi jeg var på et sted som til de grader behandlet pasienter som barn – ergo blir man deretter. Dette var på en såkalt «kreativ gruppe», hvor vi skulle tegne bestemte temaer og snakke om det etterpå. Først trodde jeg poenget med gruppen var å kunne få tegne, og det syntes jeg jo var flott. Det viste seg imidlertid at å tegne ikke var hovedpoenget. Og hva poenget med gruppen var fikk vi faktisk aldri vite. De mente sikkert at vi ikke hadde godt av å vite det.

    Jeg har samme oppfatning som deg om gruppeterapi. Flott at dette funker for noen, men det er faktisk ikke det store for alle. Alle «kloke visdomsord» fikk jeg i vrangstrupen for lenge siden.

    Konformitet er psykiatriens ideal. Jeg kan med 150% sikkerhet si at jeg ikke hadde vært der jeg er i dag hvis jeg hadde tilpasset meg alt og tatt det de sa for god fisk.

    • cuculuscanorus permalink

      Ah, men jeg er også en tegner og maler. En av greiende ved et «multitalent», og jeg opplevde det samme som deg: jeg mistet helt evnen, men fikk høre at det var normalt….WTF?? «kreativ gruppe» var noe av det jeg tålte minst, ikke minst pga av disse kloke ord som hang overalt og som skulle være inspirerende. Grøss.

  5. Mille permalink

    Jeg skjønner ikke hvordan det skulle være normalt å miste sine kreative evner. Hva var begrunnelsen for det? Depresjon? Heldigvis mistet jeg ikke skriveevnen min, takk og lov.

    • cuculuscanorus permalink

      Jeg fikk ikke annen begrunnelse enn at «det var normalt». Jeg hadde evnene, og så var de vekk – konsentrasjon og fokus forduftet: for meg er tegning meditasjon, og jeg mistet altså det eneste «stedet i hodet» hvor jeg fikk fred for tankekjør, selvdestruktivitet og negativitet. Jeg tror ikke de forstår hvor essensielt det er for meg, hvilket tap det er, og hvilke avgrunner som åpnes når siste rest av fred og identitet forsvinner. Normalt, nemlig.

      • Jeg forstår ikke hvorfor det skulle være normalt å miste sine tegne-evner eller kreative evner – med mindre dere opplevde svært høy angst i gruppen og bare mistet evnen så lenge dere var der. Hvilke medisiner gikk dere på?

        • cuculuscanorus permalink

          Hei Eva! Vel, for min del var det nok litt anneledes, i at jeg ganske hurtig ble»fritatt» for kreativ gruppe. Det var tre årsaker, den ene at jeg (høflig) forklarte at det ikke passet meg, at jeg utklasset «læreren» (hva heter det?), og at hun følte at jeg utstrålte kritikk og surmagethet (faktum er at jeg barre hadde det vondt, permanent, og brukte alle krefter innover for ikke klappe sammen i tårer).

          Jeg i stor grad utklasset henne, og jeg forklarte høflig at jeg finner «inspirerende livsvisdom» kraftig provoserende. Så jeg brukte min kreativitet stort sett i fred. Jeg ga også klar beskjed om at tegningene mine ville jeg ha ifred for billige tolkninger av typen: «jaaa… det er jo en liten fugl på en gren (svært naturalistisk)….ja, den ser jo svært eeeensom ut. Vil du si noe om dette?»

          Jeg har ikke angst, så det har nok ikke noe med saken å gjøre. Etter mye tegning mistet jeg helt evnen til å «gå inn i» tegning, og å miste det drev meg til fortvilelse. Og gjør det fortsatt.

          Hvilke psykofarmaka jeg gikk på… alt mulig rart er vel svaret, da jeg byttet piller omtrent en gang i uka. Men skal jeg omtrent gjette, så lamictal, zoloft, tolvon og quetapin. Uten at tolvon nok hadde hatt tid til å virke (noe den fortsatt ikke gjør så vidt jeg kan bedømme, to måneder senere).

          Så altså, nå, to måneder senere kan jeg fortsatt ikke tegne; finne det eneste rommet i hodet hvor jeg får fred.

          La oss si det slik at alle andre evner har gått fløyten, og tegningen var siste. Nå er det på en måte ikke mer «meg» igjen. Trist men sant.

        • Mille permalink

          Eva: Jeg opplevde ikke angst i gruppen. Var jo i utgangspunktet veldig positiv til denne aktiviteten, siden vi skulle få tegne. Dessuten hadde jeg tegnet mye før den tid med mye angst innabords, uten at det gikk ut over tegneferdighetene. At jeg mistet tegneevnene, skjedde bare i en viss periode ved en skrekkelig langtidsavdeling. Jeg viste dem i begynnelsen av oppholdet ivrig frem noen av mine tegninger, men de var ikke interessert. Det eneste de viste interesse for, var å kopiere tegningen der jeg hadde framstilt hvordan jeg følte meg på en veldig sterk måte. De tok kopi, la det i journalen og tidde så stille om det. På samme tid beholdt jeg evnene til å skrive dikt og noveller og lage musikk, så alle mine kreative evner forsvant atlså ikke. Medsiner? De fleste typer antidepressiva og/eller antipsykotika. Jeg vet at Seroqurel ødela finmotorikken min, men den gikk jeg ikke på i det aktuelle tidsrommet.

          • cuculuscanorus permalink

            Eva, Mille. Jeg kan bare si tiltredes til det Mille sier. Jeg var også i utgangspunktet positivt instilt, men fikk det raskt helt i vrangstrupen. Jeg er teknisk svært god og gruppa kunne sikkert hatt både glede og nytte av hva jeg kan, men vekten på hele kreativ-gruppegreiene er helt på klaske-med-maleskrin-barnehage. Jeg er ikke et sekund i tvil om at om folk som ikke har tegnet noe videre lærer litt teknikk så vil de også mer effektivt og tilfredsstillende kunne uttrykke seg kreativt. Mestring… som alle snakker så varmt om. Men det forvrenges til en «vi er alle like, og ingen er flinkere enn andre, bare forskjellige». Dette er selvsagt bare sprøyt og ikke noe jeg lot meg lure av i barnehagen heller. Spørsmålet er hva man gjør med det.

          • cuculus canorus permalink

            Eva, Mille – det som egentlig var den hysteriske dråpen var at en medpasient «ikke fikk lov» til å male sort bakrunn på noe han hadde lavet, fordi sort er så depressivt!! WTF!?

            • Mille permalink

              Jeg vet ikke helt om jeg skal le eller gråte.

  6. Mille permalink

    Hehe. Ja, for «det bare er sånn» er jo et svar vi slår oss til ro med…

    • cuculuscanorus permalink

      …. som er nøyaktig det man sier til små barn når de blir irriterende vanskelige i sine spørsmål. Helt uakseptabelt ovenfor barn, ooog uakseptabelt ovenfor voksne.

  7. Det høres ut som om litt av hvert gikk galt i den kreative gruppa. Det er veldig viktig at slike opplevelser kommer behandlere for øre og at de blir flinkere til å ta tilbakemeldingene på alvor. Akkurat i disse dager jobbes det med å sette opp ulike tilnærminger til å samle inn brukererfaringer gjennom behandlingsforløpet slik at behandlingen kan justeres underveis. Jeg skjønner at dere er litt desillusjonert, men jeg lurer likevel på om dere kan si noe om hva dere tror kunne vært nyttige måter å samle inn og nyttiggjøre seg slike erfaringer på. Når det gjelder opplevelsen deres av å miste tegneferdighetene er det selvfølgelig mange av de forholdene dere har beskrevet som kan spille inn, men siden dere begge har vært under ganske mye press før uten å miste disse ferdighetene lurer jeg på om det kan være relatert til medikamentene. Det er ikke bare finmotoriske ferdigheter som kan påvirkes av antipsykotika – også romsansen og kreativiteten kan rammes. Det er nemlig en sammenheng mellom psykose og høy intelligens/kreativitet/kunstnerisk talent/evne til å se mønster og sammenhenger. Alt er knyttet til et høyere enn vanlig dopamin nivå i hjernen. Antipsykotika bringer dopaminnivået ned. Konsekvensen kan være at de spesielle evnene blir redusert. Kanskje kan dere finne denne artikkelen om bivirkninger ved antipsykotika nyttig http://www.medscape.org/viewarticle/703934. For å ikke friste noen til å kaste medisinen må jeg tilføye at det kan være farlig å slutte brått på antipsykotika. Seponering, justering og nedtrapping av medikamenter må alltid foretas i samråd med en lydhør og erfaren psykiater eller lege.

    • cuculus canorus permalink

      Hei Eva, og tusen takk for at du bidrar.
      Først, så tror jeg at Mille og mines erfaringer er fra forskjellige DPSer og med noen års mellomrom.

      Jeg forsøkte å ta det opp på en voksen og ordentlig måte, men fikk stort sett svada tilbake, vilje til genuint å se på muligheter for endring var lik null. Enten fordi jeg er en tussete pasient man ikke trenger høre på, eller fordi de ikke gidder å forholde seg til endring.

      For meg fremstod «mitt» DPS som en usunn autonom republikk. En kvinnerepublikk med en oppblåst bilde av egen fortreffelighet. Da de skrev meg ut for en mnd siden, var alle enige om at jeg ikke hadde blitt bedre, men matraet var at «ikke alle har nytte av å være her». Under der ligger også en mulighet for at de kom til kort ang. meg, men tonen er at det er noe galt med meg som ikke er i stand til å nyttegjøre meg det som fungerer for andre. Nå, en mnd senere er jeg innlagt på akutt, og her forstår de ingenting av medisineringen, mangel på diagnose, ingen pårørendekontakt, terapien fra DPS etc etc. Så om disse ting et ute i tåka, hva da med resten? Dette kan jeg bable om i evigheter :-)

      Men nå er jeg litt off-topic, selv om det henger sammen.

      Jeg ser noen problemer med forsøk på endring: 
      De ansatte er godt trent i «beroligende» snakk, det er endel av jobben deres å være/virke medfølende men samtidig trekke noe positivt ut av alt. Så skillet mellom å berolige den beviselig litt skrullete pasienten, og å kunne se konstruktiv og reell kritikk… vel, det biter seg selv i halen. Dermed blir det letteste å bruke beroligende medfølelse. Status quo.

      Et tilsvarende problem finnes i kreativ gruppe. I mitt tilfelle var damen eksepsjonellt irriterende som person, for meg verste sort «liksom-kreativ» (jeg sier noe om det i innlegget «fisk på land»). Da den eneste kritikken kommer fra pasienter kan man svært lett ignorere det. DPSer skal skape en følelse av trygghet, og man kan lett argumentere med at endringer er derfor en dårlig ide. Sovepute.

      Hvordan man skulle samle inn tilbakemeldinger… da jeg ble skrevet ut fyllte jeg ut et spørreskjema fra SINTEF. Og min logiske forskerhjerne reagerte momentant på hullene og inkonsistens. Jeg skriver gladelig en saklig og konstruktiv artikkel om dette rettet mot akkurat DPS (det vil dog ta tid, hodet er ikke helt på G her på låst avdeling…) og jeg tar gjerne mot innspill, konkrete spørsmål.

      Jeg er klar over at meds kan krølle til mye, det kan jeg godt merke. Men det evige mantraet om at «alt er normalt» er dypt fornærmende. At de uhyre sjeldent forsøkte å gi noen fornuftige begrunnelser, men kun skulle berolige (!!?) meg med at alt er normalt. Se det, er en forærmelse mot min forstand, ikke det minste beroligende. Og til tider lodrett løgn.

      Mine tegneevner har vært med meg i tykt og tynt, last og brast, og pooof! borte. Et element som kan ha noe med det å gjøre: så lenge det var varmt, satt jeg ute å tegnet i timesvis i fred. Alle kunne se meg nede i hagen, og det var de fornøyd med. Så ble det kaldt, og jeg fikk aldri fred lenge nok; fotfulgt av velmenende mennesker som skulle «passe på» at jeg ikke satt å deppet på rommet. Jeg fikk aldri fred mer enn tre kvarter av gangen. Nå, på akutt får jeg fred, og det kan se ut som krussedullene kommer så smått tilbake… en høy pris å betale.

      • Det ville vært glimrende om du kunne skrive en saklig og konstruktiv artikkel angående spørsmålet om tilbakemeldinger rettet mot DPS. Det spiller ingen rolle når det tar tid. Kanskje kan du sende en liten melding til meg når du har postet artikkelen så kan jeg sette lenke til den på siden for brukererfaringer på nettstedet mitt http://www.dinpsykologonline.com og ellers videreformidle til andre psykologer. Skriv gjerne både om gode og dårlige sider ved spørreskjemaet, andre måter som kan tenkes å gi mer eller bedre informasjon, og dine tanker om hva som skal til for at tilbakemeldingen skal bli tatt alvorlig. Fint at krusedullene dine begynner å komme tilbake og viktig poeng om det å la deg være i fred når du tegner.

        • cuculus canorus permalink

          Hei Eva- jeg husker ikke mye av SINTEF-skjemaet, annet enn at det var endel hull og endel – for meg – irrelevante eller upresise spørsmål. Forskningsmessig litt tynt håndtverk, en grøt av kvantitativt og kvalitativt med manglede kontakt imellom. Det virker for meg som endel ledende spørsmål eller at noen ting er tatt for gitt. Det, pakket inn i et litt klønete og styltete språk.

          Jeg skal forsøke etterhvert å skrive noe direkte og konstruktivt om DPS, men det ville være lettere å starte med noen konkrete spørsmål fra feks deg og eller dine kollegaer. Bruk gjerne mailadressen du har fått gjennom mine kommentarer på din blogg, eller kontaktskjemaet mitt i fanene øverst på siden.

    • Mille permalink

      Eva: Jeg vet ikke hva som kan gjøres for at ansatte vil høre på tilbakemeldinger. På behandlingsstedet jeg skriver om her, ble ethvert forsøk på å sette spørsmål ved behandlingen besvart med at vi boikottet behandlingen og motsatte oss muligheten til bedring. Jeg ble til og med kalt inn til møte der de konfronterte meg med om jeg virkelig ville bli frisk. Egne meninger skulle vi ikke ha. Så det hadde heller ikke hjulpet å klage på kreativ gruppe. Nei, dette har ikke med medisinene å gjøre, det er jeg sikker på. Forøvrig har jeg det helt fint i dag uten medisiner.

      En del år tilbake hadde jeg også lyst til å komme med flere tilbakemeldinger på den behandlingen jeg fikk, ikke minst medikamentell. Først trodde jeg at psykiatrien var interessert i å lytte og lære av mine erfaringer som jeg anså som viktige. Men nei, fordi det ikke passer inn i det har lest i Lærebok for psykiatri og hva man skal gjøre og ikke gjøre for å bli frisk, så lukket de ørene. Det var bare én psykiatrisk sykepleier som var oppriktig interessert i mine tilbakemeldinger. Hun tok det med til psykiaterne, men det var å tale for døve ører. Jeg har sjelden vært borti noe som er så lite endringsvillig som psykisk helsevern – heldigvis med noen unntak. Og så snakker de om endringsresistente pasienter?

      Jeg kan ikke komme på noen bra måter å samle og nyttiggjøre slike erfaringer på. Man kan alltids si at pasienten er et unntakstilfelle (hvor mange unntakstilfeller skal det til?), eller klassikeren: skylde på den diagnosen man på det gitte tidspunktet har. Jeg bidrar gjerne, men så lenge det jeg gir tilbakemelding om blir tatt på alvor av de som har mulighet til å gjøre forandringer, orker jeg ikke.

      • Mille, jeg har nettopp skrevet et blogginnlegg om dette med tilbakemeldinger. Det hadde vært kjempefint om du kunne bidra i debatten med det du skrev her: Tilbakemelding til behandlerene

      • cuculus canorus permalink

        Eva, Mille – Min erfaring så langt er omtrent som Milles. Som nevt et annet sted får jeg nå betale for min ærlighet: avslag på søknad om behandling. Det er noe av psykiatriens natur å ignorere deler av det pasientene sier. Jeg mener det ikke vondt, det sier seg selv at endel pasienter er – kremt – i overkant eksentriske om ikke direkte ute i lala-land. Dermed blir det også lett å ignorere konstruktive forslag fra pasienter som faktisk har hodet skrudd fast.

        Ja, jeg er alltid unntaket. Poenget er dog at jeg er unntaket fordi jeg sier ifra og foreslår. Jeg foreslår ikke endringer i hytt og pine og langt utenfor rimelighetenes grenser. Og jeg har alltid andre pasienter som er enige, men at de ikke har krefter til å være med på forslagsfremlegging.

        Jeg har også opplevd at en psykepleier har i sjokk over absurde medisinendringer marsjert til legen og forlangt forklaringen pasienten aldri fikk. Medisinene ble på minuttet endret på bakgrunn av dette.

        Jeg skal komme grundigere tilbake til noe av dette, men ber dere også lese Lommepsykiatri

        • Mille permalink

          «Det er ikke hva som sies, men hvem som sier det». Dette gjelder i alle høyeste grad i psykisk helsvern. En pasient er nederst i troverdighetshierarkiet.

Trackbacks & Pingbacks

  1. One flew over the cuckoos nest | Gjøkeredet
  2. David Mitchell: konsensus. Enighet for enhver pris | Gjøkeredet

Enig eller uenig? Spytt ut! :-)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

@psykiatri_ssk

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Depresjonsmannen

- en historie om dårlig billedbruk i media

VALGERDS VERDEN

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Meretes metode

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Langust og korsnebb

Usorterte tanker om assorterte temaer. Eller omvendt.

Volvelle

evolving.

BTB-traumeposten.

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Från ett annat perspektiv

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Toner av tanker

Tanker. Mine tanker! Helt ærlig og helt usensurert.

Ida Jacksons blogg

Personlig om kropp, litteratur og politikk

Virrvarrs roteloft

Virrvarr vimser, vrir, vrenger og vet best.

MElivet

- om hvordan det er å leve med ME

WSO-bloggen

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Fred Heggen

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Fremad i alle retninger

Litt her, litt der. Noen ganger helt tilstede, andre ganger ganske fjern.

Kampen for et liv

Steg for steg mot livet...

Kollokvium

backstage naturvitenskap

Tenkestedet mitt.

om det som er inni hodet og det som er utenfor

gamle ugle

Her vil du finne dikt om livet og sånt

www.psykologibloggen.no/

Nettstedet for de med interesse for psykologi

Malandra80

mitt pusterom

~Trollmors tanker~

The one and only... :)

psykologivirkeligheten

This WordPress.com site is the cat’s pajamas

Bak fasaden - Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Veritas ad Infinitum

picture-quotes

mindomin

skriblerier som sprudler over

Ting jeg er interessert i

om det som er inni hodet og det som er utenfor

VI ER HELE ELEFANTEN

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Melivetpaaslep

~ ME betyr ikke meg, jeg er mer enn mine begrensninger

ekahm

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Tankesmed.no

om det som er inni hodet og det som er utenfor

psykolog(i)virkeligheten

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Webpsykologen

Psykolog på nett

Ut av depresjonen

Sitater, tips og råd.

Sigruns blogg

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Anathema

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Trudeimpulser

Sint og blid på samme tid.

sapiuntdeviare

Just another WordPress.com site

Din Psykolog Online

Si din mening og bli med på å skape debatt om tema relatert til psykisk helse

Svartpipen

Min vei mot indre trygghet

%d bloggers like this: