Skip to content

Gal eller smart, divergent thinking and catch-22

02/12/2012

2

Over 30 år, og lurer på om jeg er gal eller smart. Begge deler er skam- og/eller tabubelagt, og det synes ikke å være noen vei ut. Hadde jeg levd noen hundre år tilbake ville jeg muligens vært landsbyidioten, som fant på de merkeligste ting. Som å titte på trær, stjernehimmelen; tegne rare ting. Eksperimentere.

Asylum

asyl

Kanskje er jeg ikke smart, men bare gal? En ting er sikkert; jeg lider av «divergent thinking». Det finnes ikke noe godt ord for dette på norsk, annet enn «avvikende tenkning» som av og til brukes til å beskrive de ekte sprøyte gale, med uhyggelige diagnoser som schizofreni, paranoia etc. Det er jeg ikke.

Den store ironien er visstnok at intelligente mennesker ofte ikke ser på seg selv som intelligente. Jeg synes ikke jeg er særlig smart. Men kanskje jeg er jeg dum, men forleder meg selv til å snuse på ideen at jeg er smart? Eller er jeg smart, men for dum til å se det? Når går divergent thinking over i selvdestruktiv galskap?

Catch-22.

Psykiatrien, som jeg nå er et offer for, er overhodet ikke interessert i å utforske dette. Og hvis jeg må gjøre det selv, er det da ikke en overhengende fare for at jeg vikler meg inn i galskap? Forleder meg selv ut på viddene? Jeg er fanget i et sted mellom skam og tabuer. En ting er sikkert: jeg tenker anneledes. Og jeg skulle ønske jeg ikke gjorde det, for nissen er med på lasset, og det er ingen vei ut av ens eget hode.

Advertisements
15 kommentarer
  1. Jeg skulle ønske det ikke var noe tabu rundt disse spørsmålene. Sannheten er jo at dette er kjempeinteressant. Hvem bestemmer hva som er smart, og hvem som er gal? Jeg har lest et sted at før du bestemmer deg for om du er gal, sjekk omgivelsene dine, er de rett? Tror det er viktig å omgås de riktige menneskene. De finnes, men en må gjerne lete en stund.
    Jeg tror jeg sa det et annet sted: Stiller du spørsmål, blir du klok. Mange mennesker blir bare satte når de blir «voksne». Det er bare nysgjerrighet og galskap som fører verden fremover. Satt er lik stagnasjon.
    Stakkars psykiatrien som ikke er interessert i å utforske.

  2. cuculuscanorus permalink

    Å si man er smart og har høy IQ er ikke særlig populært. Jeg kan forsikre alle om, at her jeg sitter i depresjonens sorte hull, sier jeg det ikke for å bruse med fjærene: høy IQ, kreativitet og anneledes tenkning er en del av problemet og både årsak og virkning. Jeg forstår ikke annet enn at det hadde vært smart av psykologene (som det har vært en masse av) å starte der. Om jeg mener det er et problem, så ER det det.

    Kanskje ville vi kommet fram til at det er ikke dét som er problemet, men slik det er nå, går de alle rundt temaet. Ganske enkelt ignorerer det, og babler om alt annet. For meg henger det ikke på greip.

    Jeg vil også slå et slag for de smarte barna, som blir forbigått. Om du ikke kjenner til det, sjekk ut Lykkelige barn

    • Dette har jeg igrunnen også grublet en del over. Det er ensomt å være annerledes. Det er ensomt ikke å bli forstått. Saken er kanskje at psykologene ikke er smarte nok? Det er mange intelligenser. Noen er flinke til å pugge, noen er flinke til å tenke, noen er flinke til å sanse. Noen få er flinke på alle måter, men det er heller sjelden. Men uansett så er det ensomt å være flinkere enn de en omgås. Det er ekstra ensomt og fortvilende å være smartere enn dem som skal hjelpe. Faktum er at i ens egen sak, så VET en selv mer enn de som skal hjelpe. Det læres vi ikke opp til å forstå. Det lærer de ikke, de som skal hjelpe, heller.

      Jeg er veldig sensitiv. Jeg reagerer veldig på mennesker som handler insensitivt. Det har tatt meg år å forstå at de faktisk ikke vet bedre. Det mener ikke dårlig, de er bare ikke kloke nok. Det er sårt å innse, men det gjør det lettere å forstå.
      Jeg har i alle fall stor tro på at det er viktig å snakke om sånt, å lufte tankene på en åpen og ærlig måte uten frykt for å bli sett på som arrogant. Et problem er et problem, punktum. Får man satt hull på det, er det ofte ikke så stort et problem lenger. Men så lenge det ikke blir anerkjent som et problem, vil det forbli et problem.

      Flott at det finnes et forum som Lykkelige barn. Det er et problem at det offentlige skal ta seg av barna våre fra de er ett, utfra en teori om at alle er like.

      • cuculuscanorus permalink

        For meg er det en gåte at den utøvende psykiatrien hopper bukk over IQ, genuint anneledestenkende og ultrakreativitet. Jeg skal inn i boksen… Ut fra ting jeg har gjort, ting jeg kan, ting jeg har lært meg selv etc etc. er det ganske tydelig at jeg ikke hører til det magiske gjennomsnittet. Forskingen snakker endel om dette. Det ser bare ikke ut til at det når inn til utøverene av faget… De forslagene jeg har fått hittil, er konformitet. Herre – jeg midt i livet. Konformitet – vær litt mer som andre, lær å like småprat – vil aldri bli meg.

        Det er ensomt, ja. Jeg sier ikke det er utelukkende IQ som er problemet, men jeg har ingen tvil om at det er en stor del av det. Livet mitt har i stor grad fortonet seg som «eneste voksne i en barnehage». I tredve år. Kall det divergent thinking, intellectual giftedness, ultrakreativitet, enorm kapasitet for informasjonshåndtering eller hva som helst. Poenget er at det rett og slett er et hode som fungerer – FYSISK – annledes. Det er koblinger og manglende filter.

        Jeg har nok også noe av den sensitiviteten du beskriver. En ting er å akseptere, lære, at andre ikke handler insensitivt med vilje, en annen ting er å klare å la være å se på hele verden som idioter. DET har jeg problemer med, og synes det er vanskelig å ikke bli misantrop. Det er dessuten ufattelig slitsomt, for man gir andre mere slakk enn man gir seg selv.

        Jeg har nå en ny psykolog, og jeg har ennå ikke turd å ta opp disse tingene. Skal det igjen skyves under teppet og bagatelliseres, så kan de ryke og reise hele gjengen. Jeg vet de ikke sitter med svarene (det gjør visstnok jeg) men om de ikke kan være til hjelp men til hindring… så kan jeg like gjerne snakke til en vegg.

  3. Å mestre en hjerne som kjører på høygear er litt som ri på en mustang. Noen ganger vil du kunne ri fortere enn alle andre dit du vil, andre ganger ender du forslått på bakken. Jeg er selv en som ofte tenker annerledes enn de rundt meg og det er sikkert en av grunnende til at jeg elsker å jobbe med mennesker som setter spørsmålstegn ved alt og ser verden i vinkel. Omgivelsene prøver ofte å lære de annerledes-tenkende å oppføre seg mer normalt, men snarere enn å bli «normal» er det mer sannsynlig at de får dårlig selvfølelse og blir deprimert. For å hjelpe seg selv går de begavede ofte dypt ned i filosofiske eller psykoanalytiske betraktninger. Kanskje ligger svaret der, men kanskje ligger det også i å lære seg mer om hvordan man rir en mustang. Det finnes mye informasjon på nettet om hvilke sosiale og emosjonelle utfordringer høy IQ kan føre med seg og det finnes også online forum og nettverk. Og fordelen med nettet er at selv om man er en sjelden plante kan man alltid finne likesinnede blant de millioner av mennesker som er logget på.

    • cuculuscanorus permalink

      Hei Eva, hyggelig at du tar deg tid.
      Ja, jeg har alltid hatt et hode som kjører i høyt gear, og, som du tydelig så i innlegget «meg», så synes jeg å ha en kombinasjon av egenskaper som i sum er utenom det vanlige. Ja, jeg spar og graver, det er det jeg er god til… psykiatrien har hittil ikke vært lydhøre for denne enden av pinnen; for det meste, når jeg tar opp disse tingene blir det bagatellisert eller ingnorert. Og nei, vi kommer aldri tilbake til temaene heller. Problemet er nå at jeg er redd for å snakke om det, da konformiteten de foreslår aldri kommer til å virke.

      Jeg har snust litt på nettet om begavede, iq og min personlighetstype. Om begavelse er to store problemer: det meste som skrives om det dreier seg om barn. Det andre er at det settes = mellom begavelse og suksess…. men i mitt tilfelle er det stikk motsatt. Men ja, noen der ute vet hvordan jeg har det, det bare koster så mye å finne ut av det.

  4. Mille permalink

    Bra du tar opp dette temaet som også har opptatt meg de siste årene. Heldigvis har jeg ei venninne jeg kan diskutere det med alt jeg orker. For det er som du sier – det er ikke særlig populært å snakke høyt om.

    Det var ikke særlig kult å få høre fra psykepleiere at universitet ville bli for vanskelig for meg. Nå var det heller ikke lav iq som var problemet mitt, og dette kom fra folk som sannsynligvis ikke hadde tatt en eneste universitetseksamen i sitt liv. Og med fare for å høres kvalm ut: Jeg har sannsynligvis smartere enn mange av dem. For vanskelig?? De skulle bare visst hva jeg holder med når om dagen! Muahahaha! :D Heldigvis har jeg en tendens til å lukke ørene for slikt, men det har likevel påvirket meg. Og heldigvis finnes det også mennesker som ser min evner. Bare for jævlig at mange av de som skal hjelpe deg opp i stedet trykker deg ned.

    • cuculuscanorus permalink

      Hah! kjenner jeg meg igjen i det der, Mille!
      Vårt sosialdemokrati skal ha alle til å være like, i ekstremutgaven at alle har like muligheter noe som selvsagt er svada. Eller enda værre: at vi kan på et vis forlange likhet, som i utdanning. Dette er jo vås, men det er derfor universiteter og høgskoler kverner ut middelmådighet. For vi er alle like. Lissom. De som er i den øvre enden av skalaen skal «gjekke seg ned», det er på en måte upopulært å være glup, på et mystisk vis nesten mer i høyere utdanning.

      Kan jeg få rette oppmerksomheten mot innlegget mitt IQ er en fin bil , vil gjerne høre hva du tenker om det.

  5. Mille permalink

    Hei og beklager sent svar. Har vært opptatt. Hadde tenkt å kommentere nå, men ser at linken ikke virker.

    • cuculuscanorus permalink

      Ikke noe stress. Om du legger inn fler enn to linker i kommentarfelt vil de ikke dukke opp, av spam-messige årsaker. Er det noe du vil si privat kan du selvsagt bruke kontakt-siden. Det er givende å diskutere ting med likesinnede, og det er helt ok at det av og til kan ta tid – bedre det enn raske skriblerier. Om du skjønner.

  6. Fra Ibsens Brand, der prosten gir sin underordnede Brand en skjennepreken/leksjon i livets skole:

    Se, staten er, hva knapt De aner,
    nøyaktig halv republikaner;
    den hader frihed som en sot,
    men ynder likhed såre godt;
    dog likhed vinnes aldri før
    hver ujevnhed er niveleret, –
    og det er dét De ikke gjør!

  7. Berta permalink

    Når denne først dukka opp igjen under «sist kommentert» – vi kan ikke la den oversettelsen av divergent thinking stå ukommentert! Jeg regner vel med at du har en litt annen definisjon av det nå, men for ordens skyld, klippet fra Wikipedia (artikkelen om convergent thinking):

    «Divergent thinking typically occurs in a spontaneous, free-flowing manner, where many creative ideas are generated and evaluated. Multiple possible solutions are explored in a short amount of time, and unexpected connections are drawn.»

    Denne evnen er kanskje avvikende og slitsom, men den blir fremstilt vel negativt her, synes jeg.

    Og hva gjelder oversettelse… vet jeg ikke, men definisjonen av diverge tilsier noe annet enn avvikende, spredte, kanskje, men det blir jo ikke riktig det heller.

    di·verge (d-vûrj, d-)
    v. di·verged, di·verg·ing, di·verg·es
    v.intr.
    1. To go or extend in different directions from a common point; branch out.
    2. To differ, as in opinion or manner.
    3. To depart from a set course or norm; deviate. See Synonyms at swerve.
    4. Mathematics To fail to approach a limit.

    Dett var det fra meg nå, ikke mye, men kanskje kan vi hjelpe hverandre og andre letende sjeler som tumler seg fram hit om vi samler stikkord, utklipp, tanker som dukker opp på veien :). Man kan jo håpe!

    • cuculus canorus permalink

      Hei Berta – alltid hyggelig at du tar deg tid.

      Ja, jeg har kikket på definisjonene for divergent thinking.

      Her er hva Merriam-Webster sier om divergent thinking:

      creative thinking that may follow many lines of thought and tends to generate new and original solutions to problems

      …som står i motsetning til convergent thinking

      thinking (as in answering a multiple-choice question) that weighs alternatives within an existing construct or model in solving a problem or answering a question to find one best solution and that is measured by IQ tests.

      Jeg mener også at det ikke finnes noe godt ord på norsk, annet enn det vasne «kreativ tenkning» som ikke engang begynner å forklare noe. For meg lukter det av patetiske formingslærere med kludrete vannmalingssett og poser med stoffbiter. Divergent thinking har ingenting med den slags å gjøre. Avvikende tenkning er i allefall ekstremt negativt ladet. Innenfor visse fagområder brukes divergent thinking om ganske klare prosesser med hode og hale; men hvor veiene fra A til B ikke lar seg peke ut. Den lille tegningen her demonstrerer til en viss grad hvordan det fungerer.

      Dett var det fra meg nå, ikke mye, men kanskje kan vi hjelpe hverandre og andre letende sjeler som tumler seg fram hit om vi samler stikkord, utklipp, tanker som dukker opp på veien :). Man kan jo håpe!

      Definitivt et godt poeng!

      • Berta permalink

        …men for å komme fram til ett riktig svar er det absolutt en fordel å rase gjennom en masse potensielle løsninger for å finne den rette! Så evne til divergent thinking vil også (kunne) føre til bedre convergent thinking. Om man er i stand til å velge blant ideene man kommer opp med, da. Og det er som regel ikke så vanskelig når man har med noe såpass entydig som en iq-test å gjøre.

        Det er verre med de større tankene, der er mine «svar» i stadig endring, kan gjerne inneholde motsetninger, og er mer en åpen sekk som fylles med elementer og ender. opp ganske uoversiktelige. Hvilket har fått meg til å undre på om jeg må kjøpe meg en notatbok snart.

        • cuculus canorus permalink

          Hei Berta –
          Utvilsomt: å komme til riktig svar, fordrer å rase gjennom en masse mulige løsninger. Men slik jeg ser det er det to prosesser hvor den ene per definisjon inneholder den andre, men ikke motsatt. Altså at du kan ikke ha divergent thinking uten convergent i bunnen, men du kan ha convergent uten divergent. Tror jeg.

          Kanskje det går an å si at divergent thinking er til hjelp i convergent thinking, men convergent thinking kan aldri lede til divergent thinking. Om vi ser på det slik, har en med øvelse i divergent flere strenger å spille på. Flere toner, flere farger. Om du skjønner hva jeg mener. Det er forøvrig en interessant metafor: om divergent thinkers har flere farger, vil de male med farger og valører andre ikke kan se…

          Jeg finner faktisk ikke IQtester særlig entydig: jeg kan nesten alltid se flere alternativer. Ergo må jeg da legge lokk på noe av den gallopperende divergent tankemåten og trekke frem mer av den konvergente.

          Det at de store spørsmålene og tankene stadig endrer karakter, svar og tone er slik jeg ser det sunt. Det er et sunnhetstegn som gjør oss syke.

          Snakk om motsetninger..

Enig eller uenig? Spytt ut! :-)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

@psykiatri_ssk

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Depresjonsmannen

- en historie om dårlig billedbruk i media

VALGERDS VERDEN

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Meretes metode

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Langust og korsnebb

Usorterte tanker om assorterte temaer. Eller omvendt.

Volvelle

evolving.

BTB-traumeposten.

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Från ett annat perspektiv

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Toner av tanker

Tanker. Mine tanker! Helt ærlig og helt usensurert.

Ida Jacksons blogg

Personlig om kropp, litteratur og politikk

Virrvarrs roteloft

Virrvarr vimser, vrir, vrenger og vet best.

MElivet

- om hvordan det er å leve med ME

WSO-bloggen

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Fred Heggen

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Fremad i alle retninger

Litt her, litt der. Noen ganger helt tilstede, andre ganger ganske fjern.

Kampen for et liv

Steg for steg mot livet...

Kollokvium

backstage naturvitenskap

Tenkestedet mitt.

om det som er inni hodet og det som er utenfor

gamle ugle

Her vil du finne dikt om livet og sånt

www.psykologibloggen.no/

Nettstedet for de med interesse for psykologi

Malandra80

mitt pusterom

~Trollmors tanker~

The one and only... :)

psykologivirkeligheten

This WordPress.com site is the cat’s pajamas

Bak fasaden - Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Veritas ad Infinitum

picture-quotes

mindomin

skriblerier som sprudler over

Ting jeg er interessert i

om det som er inni hodet og det som er utenfor

VI ER HELE ELEFANTEN

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Melivetpaaslep

~ ME betyr ikke meg, jeg er mer enn mine begrensninger

ekahm

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Tankesmed.no

om det som er inni hodet og det som er utenfor

psykolog(i)virkeligheten

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Webpsykologen

Psykolog på nett

Ut av depresjonen

Sitater, tips og råd.

Sigruns blogg

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Anathema

om det som er inni hodet og det som er utenfor

Trudeimpulser

Sint og blid på samme tid.

sapiuntdeviare

Just another WordPress.com site

Din Psykolog Online

Si din mening og bli med på å skape debatt om tema relatert til psykisk helse

Svartpipen

Min vei mot indre trygghet

%d bloggers like this: