Nattens fløyelsmørke

Verden er best om natten. Fløyelsmørke senker seg, verden går i seng. Jeg er garantert ingen telefoner, bank på døren, sms-er og ringing fra kommunens hjelpsomme, ingen velmenende huseier som vil småprate. Nettet og natten har jeg kontroll over. Morgenen – eller rettere – når jeg står opp er verst. Jeg sjangler ut av sengen, takket være koko-piller. Tankene raser i full fart. Jeg svimer inn i dusjen. Tankekjør raser gjennom de samme dustete tankene i tvangsmessige mønster. Den første timen bruker jeg på å skru ned farten, den neste timen å sortere syke, syke drømmer fra virkeligheten. Av og til er overgangene uklare.

Lakenskrekk, ja, men også i kombinasjon at jeg har det bedre om kvelden: ikke lyst til å gå i seng. Sove betyr mareritt. Kvelden er den tiden jeg føler meg litt mindre råtten. Et lite pusterom hvor ikke alt er like jævlig. Jeg vil ikke sove, for jeg vil holde i den lille gode tiden om kvelden. Og drømmene er så forvirrende. ..men. Så tar jeg pillene mine, som et veldressert dyr, og blir trett. Så sjangler jeg i seng, til de åndssvake drømmene. Vokner neste dag med hjertet i halsen, magen i en krøll, pusten øverst i halsen. Repeat. Repeat. Repeat. Repeat. Repeat. Ad infinitum.